Søndagens tekster: Høys 8,6–7, 1 Kor 13,1–7 og Joh 17,20–26

Om dagen og tekstene

Fastelavnsøndag knytter seg til de 3 dagene før fasten tar til. I tillegg til denne dagen er vi kjent med blåmandag og feitetirsdag. Av dette er nok bare begrepa igjen, og lite feiring. Karneval har det profane overtatt. I katolsk tradisjon er det en fest der en tar farvel med kjøttet (carne vale) i møte med fastetida.

I de to andre tekstene denne dagen er kjærligheten i fokus. Epistelteksten er et utdrag fra «kjærlighetens høysang» i 1 Kor 13, og fra Høysangen i GT møter vi brudgommens kompromissløse kjærlighet til bruda. Tekstenes felles nevner er altså kjærlighet og enhet.

I Jesu yppersteprestelige bønn i evangelieteksten hører vi hans bønn om enhet for sine disipler, den enheten og herligheten som Faderen og Sønnen har, og hadde før verdens grunnvoll ble lagt. Det er naturlig å trekke inn teksten fra prologen i kap 1 om Ordet som var hos Gud, og han som var i begynnelsen hos Gud. Videre det symbiotiske bildet som Jesus bruker i kapittel 15 om vintreet og greinene.

Det er en fortid, nåtid og fremtid i teksten. Fortiden – om den herlighet som Sønnen hadde før verdens grunnvoll ble lagt, nåtid – om den enheten som Faderen og Sønnen har, og fremtid –  den enhet og herlighet som Jesus ber om for de som kommer til tro.

Er enhet = enig om å være uenig …?

Tanken om enhet i Kirken og blant Guds folk blir lett et spørsmål om for og imot, om hva vi kan enes om, og hva vi ikke kan stå sammen om. Hver gang det er aktuelt med økumenisk samarbeid, eller spørsmålet om enhet mellom kristne generelt, handler det ofte om teologiske spørsmål. Det er gjerne sagt at enhet ikke forutsetter enighet. Da blir enhet ofte å finne et minste felles multiplum.

Vi kan forstå at de som betrakter kristen tro litt på avstand er litt uforstående til all uenigheten som finnes blant de troende. Og dermed kanskje forkaster den kristne troen.

Søndagens tekst forteller at enhet er noe mer og dypere enn å finne saklig enighet rundt vanskelige spørsmål. Enhet kan ikke fremforhandles og vedtas med teologiske og tekniske formuleringer vi kan bli enig om. Kirken i verden har rett nok trosbekjennelser som definerer den kristne troen, som vi slutter oss til.

I vår teologiske tradisjon kan enhet lett bli en teologisk og intellektuell øvelse. Men der teologiske formuleringene begrenser oss, kan kanskje poesien og kunsten finne en vei. Høysangens vakre tekst for dagen er et apropos til dette, om ild og vann, om døden og dødsriket. Metaforer som sier noe om kraften i kjærligheten. Og i fra billedkunsten har vi et sterkt ekspempel i Rublevs klassiker «Gjestfriheten», eller «Treenigheten». Ikonet avbilder Abrahams besøk av de tre englene/mennene, og forteller oss noe sant og dypt om enheten mellom de tre personene i guddommen. Det finnes mye utlegging og tolkning av hva ikonet sier om relasjonene treenigheten imellom. Kunstverket er i seg selv en hel preken om treenigheten. Hvordan vi dras inn i sentrum av ikonet, det tomme feltet der kalken og brødet ligger, og slik få del i det hellige mysterium. En dyp enhet i kjærlighet og fellesskap.

Tango for tre

Om vi går tilbake til kirkefedrene får vi også en forståelse av tre – enigheten som går mye dypere enn bare teologiske formuleringer og begrep. De taler nesten et annet språk, og utfordrer oss til å tenke enhet på en ny måte. I teologien brukte de begrepet perikoresis (gresk peri – omkring, choresis – gå/komme). Første gang omtalt av Gregor av Nazianz på 300-tallet.

Moderne teologi har gjerne utvidet begrepet til en tanke om den guddommelige dans. Begrepet fortalte noe om hvordan de forsto treenigheten. Kjærligheten og enheten beskrives som en stadig bevegelse mot den andre, hvordan de uttømmer seg selv uten å opphøre å være seg selv. Som en stadig bevegelse, nesten som en dans. Faderen, Sønnen og Ånden er ulike, og like fullt utfyller de hverandre fullkomment. De har ingen indre strid, konkurranse, eller eksistens uavhengig av hverandre. Og likevel er de ikke ensom og ufullkommen uten hverandre. De er bare aldri uten hverandre, fra evighet av. Tre personer i guddommen som sameksisterer, fullkomment, som ett.  Denne «dansen» av fullkommen enhet og kjærlighet dras vi inn i. Og Den hellige ånd er den som byr oss opp til dansen, som Ef 4,3 sier: Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen. Vi dras inn i et levende og dynamisk fellesskap med treenigheten og hverandre. Det er den bønnen Jesus ber.

Enheten og kjærligheten Jesus ber om er altså noe dypere, og mer enn en omforent avtale rundt splittende spørsmål. Når Jesus snakker om enhet kan vi gjerne tenke på det som en evig dans, dynamisk og livgivende. En bevegelse sammen der vi ikke kan forestille oss en ekistens uavhengig av hverandre.

Å danse aleine er stusselige greier. Det må minst to til for å få til en tango! Men her er de De tre i én som drar oss inn. Det er enhet og kjærlighet som virkelig utfordrer!