Søndagens tekster: 1 Mos 33,1-11 / Ef 4,29-32 / Mark 11,25-26

Alle tre tekstene har tilgivelse og oppgjør som hovedtema. Denne søndagen kan skape selvransakelse og oppreisning. Jakob sitt møte med Esau i 1 Mos 33 gjør inntrykk. Gamle ting i livet som var vanskelig ble gjort opp. Paulus i Ef 4 gir oss praktisk hjelp til hvordan vi skal leve med hverandre. Vi oppfordres til å tilgi slik Gud har tilgitt oss. I evangelieteksten leser vi om hvordan Jesus knytter sammen Guds tilgivelse av oss med vår tilgivelse av hverandre.

Først litt om tekstkritikk av evangelieteksten fra Markus

De fleste bibelutgaver har en merknad om at vers 26 mangler i de eldste håndskriftene. Diskusjonen om dette verset hører med eller ikke i vår tekst, er utfordrende. Jeg finner stor hjelp i at parallellteksten i Matteus 6,14-15 tar dette med i denne sammenhengen. Matt 18,35 nevner også samme anliggende. Uansett tekstvitenskapen er det ingen tvil om at selve innholdet i dagens prekentekst er sanne Jesussitat og Guds åpenbarte ord.

Så litt om tekstsammenhengen

Foran vår tekst har Markus skildret Jesu inntog i Jerusalem (vers 1-11). Han skriver også om hvordan Jesus forbannet et fikentre og om at han drev pengevekslerne ut av tempelet. I vers 20-24 gjengis en samtale mellom Jesus og Peter om emnet «tro som kan flytte fjell». Fikentreet var trolig et bilde på Israels religiøse ledere og forbannelsen av fikentreet en lignelseshandling: Gud avsetter tempeleliten i Jerusalem. Tempelutdrivelsen var et vitnesbyrd om skriftordet i Jes 56,7 «Mitt hus skal kalles et bønnens hus». Temaet rett bønn er tydeligvis en hovedsak i avsnittet foran vår tekst. For også samtalen med Peter handlet om bønn.

Det er i denne sammenhengen Jesusordene i dagens prekentekst blir uttalt.

Bønnestilling

Jesus forutsetter i evangelieteksten en bønnestilling som var vanlig i hans samtid: «Når dere står og ber». Valg av bønnestilling er i Bibelen en fri sak. Det viktige er derimot at når vi ber, så stiller vi oss frem for den levende Gud.

Det er godt å be. Det er meningsfylt. Bønn er noe som er sentralt i våre liv som kristne. Det finnes mange måter å be på. I Det gamle testamentet kan vi lese om Daniel som knelte i bønn til Gud. I Salmenes bok kan vi i noen salmer lese at den som ba, løftet hendene opp. Og jeg kan tenke meg at mange gjorde det som jeg ofte gjør. Jeg finner meg en god plass et eller annet sted og sitter stille når jeg ber.

Poenget er ikke bønnestillingen, men at vi vender oss til Gud med alt som er vårt og øser ut våre hjerter. Det gjør vi på den måten som er naturlig for oss. Dette kan vi oppfordre menigheten til å gjøre denne søndagen. En appell til bønnefrimodighet for denne søndagen finner jeg i Salmenes bok. Vi kan be:

«Herre, du ransaker meg og du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut. Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.» (Sal 139,1-6).

Tilgivelse

Jesus sier: «Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres».

Dette utsagnet er selvransakende. Mennesker som bruker mye tid i bønn, kan anklages for å flykte fra et eller annet og på den måten holde seg borte fra det vanskelige livet. Fra virkeligheten og oppgjøret.

Bønn skal ikke være flukt. Bønn handler ikke om selvrealiseringen i et lønnkammer. Jesu utsagn forteller oss om en dyp kobling mellom den kjærligheten vi møter hos Gud i bønn og våre medmennesker.

Vi kan ikke stå foran Guds trone uten vilje til å tilgi, samtidig som vi selv er helt avhengige av Guds tilgivelse og nåde. I parallellteksten hos Matteus følger våre to vers umiddelbart etter Herrens bønn, Vår Far. Den femte bønnen i Herrens bønn betones: «tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.» Det er en sammenheng mellom Guds tilgivelse og vår tilgivelse.  Har vi noe i oss som anklager noen, så oppfordres vi til å tilgi. Dette er ingen lett sak. Noen av oss må bruke et helt liv for å finne ut av det.

Når ting har gått i stykker og vi har rammet eller blitt rammet, så er det ingen lett vei vi da velger å gå på. Men vi må gå den.

Det greske ordet som her oversettes med tilgi, eller forlate i den gamle oversettelsen, er afiemi. Det betyr egentlig åsende bort, slette, sette fri, forlate eller la noe fare. Betydningen tilgi beror på bildet av et gjeldsbrev som blir avlyst eller slettet, slik at kreditor settes fri. Syndene våre er et slikt ubehagelig gjeldsbrev.

Syndsforlatelse

Syndsforlatelse består i at Gud, for Jesu Kristi soningsdød skyld, sletter gjeldsbrevet og forlater oss – tilgir oss – all vår synd. Å tilgi er det samme som å gi noe fra seg. Slette det bort og legge det over i Guds hender. Der blir det borte. Tilgivelsens resultat vektlegges.

Dette oppfordres vi til å gjøre når vi vender oss til Gud i bønn.

Den teologiske bruken av tilgivelse i NT

Det språklige innholdet i den teologiske bruken av tilgivelse i Det nye testamentet knyttes også til et annet gresk ord. I den paulinske brevlitteraturen anvendes charizomai som betyr å være sjenerøs. Dette setter først og fremst fokus på «til-giverens» posisjon i møte med den andre.  De to greske ordene afiemi og charizomai bidrar til å understreke ulike sider ved tilgivelsen. Professor emeritus Tormod Kleiven har skrevet en «vettug» artikkel om dette: «Slik som vi tilgir våre skyldnere. Å tilgi sin neste – evangelium eller kristenplikt?» (Halvårsskrift for Praktisk Teologi 1/2011). Les artikkelen her: https://doi.org/10.48626/tpt.v28i1.5095

Dersom vi ikke tilgir, hva da?

Jesus sier til oss at når vi ber, – da er Guds syndsforlatelse et forangående nådig faktum. Dette forplikter alle benådede syndere til å innvilge også vår neste samme type nådige tilgivelse.

«Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus», står det i søndagens episteltekst i Ef 4. Her bruker Paulus det greske ordet charizomai.

Vers 26 i evangelieteksten er ikke til å misforstå . «Men om dere ikke tilgir, skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi deres misgjerninger.»

Misgjerningene – krenkelsene – overtredelsene har vi fått tilgitt.  Bevisstheten om dette gjør noe med oss. Motsatsen til tilgivelse er hevn. Gjengjeldelse.

Gud ønsker ikke hevn, gjengjeldelse, men forlatelse, tilgivelse og forsoning. For han vet at tilgivelsen kan bryte onde sirkler.

Tilgivelsen kan bryte onde sirkler

De fleste av oss vet om mennesker som har opplevd så fæle ting at det som har hendt, oppleves utilgivelig. Krigsreportasjene fra Midt-Østen og Ukraina forteller noe om dette.

Vi skal ikke som kristne forlange at mennesker som har opplevd ondskap på kroppen, skal tilgi. Det kan slå veldig uheldig ut. Dette har professor Tormod Kleiven skrevet en del om i artikkelen som jeg har henvist til.

Men Gud kan likevel gjøre det under at tilgivelsesprosesser settes i gang – og forsoningen fullføres. Se nærmere på teksten i 1 Mos 33.

Biskop emeritus Ole Christian Kvarme gjengir i sin bok Forunderlig barmhjertig – meditative vandringer i nådens landskap (Luther forlag 2018, side 38) følgende hendelse:

I påsken 2017 ble en kristen menighet i Egypt angrepet av en selvmordsbomber som tok mange liv. Dagen etter ble en koptisk kvinne som hadde mistet mannen sin, intervjuet på egyptisk TV. Vi så en eldre kvinne som var i sorg og gråt, men det hun snakket om, var tilgivelse. Hun var opptatt av å tilgi og det akutte behovet for forsoning.

Det ingen kan kreve eller forvente i slike situasjoner, fikk her rom; tilgivelsen som ren gave. I den stille uke kom kvinnens ord som et ekko av Jesu rop på korset: «Far tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør».

«Men det var ikke bare kvinnens ord som gjorde inntrykk», skriver Kvarme. Etter intervjuet utbrøt den muslimske nyhetsoppleseren spontant: «Hva er det med de kristne? De roper ikke på hevn, men vil tilgi. De reagerer ikke med hat, men ber om forsoning. Hva er det med dem? Hva er de laget av?»

Nyhetsoppleserens spørsmål er et memento til oss: Hva er vi laget av som kristne i vårt land, i vår menighet, i vårt felleskap??

Jesus lærte oss å be til vår himmelske Far om tilgivelse slik som vi også tilgir våre skyldnere. Dette tok han et skritt videre da han hadde stått opp av graven. Han gav sine disipler myndighet til å tilgi mennesker deres synder. Han sa: «Ta imot Den Hellige Ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt.»

Gud gir oss del i tilgivelsen som sin frie gave. Han har også gitt sin kirke i oppdrag å tilsi mennesker syndenes forlatelse. Det er Guds frie gave til oss.

Dine synder er deg tilgitt i troen på Jesus Kristus.