Tekstgjennomgåelse for: 3. mai 2026 -
Det sies at «klær skaper folk». Ifølge Bokmålsordboka betyr dette munnhellet at mennesker vurderes ut fra påkledning. Klær gir identitet og verdighet, og i mange sammenhenger markerer det tilhørighet.
Tekstene for dagen handler om at trær skaper folk. Eksemplene fra naturens verden både om oliventrærne og vintreet forteller oss noe om betydningen av tilhørighet, status og identitet.
Oliventrær og vintre
Profeten Hosea var ifølge Talmud den største profeten i sin generasjon. Hans harde domsord om Israels synd, skyld og straff vendes i siste kapittelet til løftesord. I sin trofasthet lover Herren å oppfylle sine løfter. I likhet med utvelgelsen av Israel ved Sinai (5 Mos 7,7–8) begrunnes Herrens frelse – ikke i folkets kvalitet eller kvantitet, men i Guds egen kjærlighet. Israel skal igjen «bli fager som oliventreet, blomstre som vinstokken og bære frukt». Israel skal bli det de er kalt og utvalgt til: Å være et lys for folkeslagene så Guds frelse kan nå til jordens ende (Jes 49,6)
Paulus fastholder Israels utvelgelse (Rom 11.1 ff), men til menigheten i Rom understreker han relasjonen mellom Israel (jødene) og folkeslagene (hedningene). Med utgangspunkt i det næringsrike oliventreet som har sine røtter godt plantet i Guds utvelgelse og frelsesgodene (Rom 9,4 f), minner han kristne av ikke-jødisk bakgrunn at de ikke er et nytt gudsfolk. Som ville kvister er de mot naturen podet inn på det gode treet, og har fått del i Israels velsignelse. De er blitt de helliges medborgere og familiemedlemmer (Ef 2,19). Kirken har altså ikke erstattet Israel, men ikke-jøders innpodning har ført til et utvidet gudsfolk. Paulus bruker ett av sine yndlingsuttrykk: «Sammen med» (Jfr. Rom 15,10).
Jesus bruker både historien, hverdagslivet og omgivelsene til å illustrere sitt poeng. Talen om vinbonden, vintreet, greinene og frukten er noe disiplene kan kjenne seg igjen i. Det vekker assosiasjoner både til profetbudskapet hos Jesaja (Jes 5) og til Jesu lignelse om arbeiderne i vingården (Matt 21,33 ff). Dessuten hadde Jesus gitt dem et tegn da han gjorde vann til vin (Joh 2). Jesu og disiplenes utgangspunkt er altså at «Vingården til Herren over hærskarene er Israels hus, og menneskene i Juda er hans kjæreste hage (Jes 5,7).
På bakgrunn av Hoseabokens tematikk og alvorsordene hos Jesus er det underlig at lesningen av Paulusteksten stanser i vers 20. Det anbefales derfor å ta med også vers 21.
Tekstens kontekst: Sedermåltidet
Teksten for dagen hører til en av de lengste monologer i NT. Konteksten er det jødiske påskemåltidet. Historien om utfrielsen fra slaveriet i Egypt er delt og frihetens og livets beger med vin tømt. Samtalen rundt bordet ender altså opp i en undervisningsøkt om den nye utfrielsen, den nye vinen og det nye livet. Jesus har selv presentert seg som veien, sannheten og livet. Han er den eneste vei til Farshuset. Den jødiske vei.
Derfor trekkes linjene lengre tilbake enn til utfrielsen fra Faraos slaveri. Løftet til Abram handlet om en velsignelse som skulle bli alle folkeslag til del. Den velsignelsen er altså å finne i Jesus Messias. Han er livskilden. Bare i den tette relasjonen til ham, som en «innpodning», kan livets strømmer finne veien til hans jødiske disipler. Så sier også vi i ydmykhet og med Paulus: Vi har fått livgivende sevje fra roten sammen med dem. Ikke i stedet for dem.
Sakramentale perspektiv
Kanskje er det da også grunn til å minne om det sakramentale perspektiv i teksten:
I dåpsliturgien sier vi at «Gud tar imot oss og forener oss med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus». Vi blir en del av Jesu kropp og hans menighet blant jøder og hedninger som tror. Gjennom dåpens vann lukkes vi inn i en ny familie og til et nytt borgerskap. Statsborgere i Guds rike. Vi blir en del av det verdensvide treet og får ny klesdrakt.
Samtidig vet vi at det verken for treet eller oss mennesker, er nok med en engangs dose næring for å holde livet ved like. Det hjelper ikke å plante et tre der det ikke får jevnlig næring. Livet vil da dø ut og frukten utebli. Slike trær skaper ikke folk. Jesus peker på vintreets saft som næringskilde. Ved sedermåltidet har han løftet begeret og sagt at dette er «hans blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt». «Drikk all av det», sier han.
Dåpen, nattverden og Ordet er de livskildene som er gitt oss for å opprettholde den guddommelige relasjonen, og som en avgjørende forutsetning for «fruktbarhet». Da er det nemlig ikke bar vi som blir i Ordet, men Ordet som blir i oss. Det er denne intime gjensidigheten mellom Jesus og hans folk som bildet av vintreet illustrerer.
En formaning
Slik Paulus advarer menigheten i Rom om ikke å være overmodig (Rom 11,20), kommer også Jesus med en advarsel (vers 6). Det er nemlig alltid en fare for å miste livsforbindelsen, bli hugd av og visne. Dette alvoret hører med som en del av teksten og prekenen. Det har Israel gjennom sin historie fått erfare. Sparte han ikke de naturlige greinene, vil han heller ikke spare oss, om vi er ulydige eller vantro. Vi kaller derfor gjerne Israel for «Guds demonstrasjonsfolk», selv om folket har verdi langt ut over det.
Samtidig skal vi tydelig og frimodig fremholde Guds trofasthet. Han vil både gjenopprette og frelse. Han er gartneren og vingårdsbonden som har makt til det. Derfor kommer han også med innbydelsen: Be om hva du vil, og du skal få det! En utfordrende oppfordring som fort kan misforstås på herlighetsteologiens alter. Heldigvis har vi en Far som vet hva som tjener oss til det gode.
