Tekstgjennomgåelse for: 21. januar 2024 -
Prekentekst: Joh 4,4-26
Lesetekst I: Jes 55,1-5 (tekstkomitéen har vers 1-3)
Lesetekst II: Åp 22,16-17
De tre oppsatte tekstene har noen viktige fellestrekk som kan oppsummeres med uttrykket «ut av komfortsonen» (De blir mer tydelige av å ta med også vers 4-5 i Jes 55):
- En veldig verdifull gave tilbys HELT GRATIS (Jes 55,1-2; Åp 22,17; Joh 4,10.14)
- Den verdifulle gaven tilbys på en grensekryssende måte til de som er fremmede og utenfor (Jes 55,5; Joh 4,9.18), og til enhver som tørster (Åp 22,17b)
- De som tilbys den grensekryssende gaven må innrømme og forholde seg til at de ikke hadde det/Ham de trengte innen sin egen kulturelle setting (Jes 55,5; Åp 22,16; Joh 4,22)
- De som skjønner verdien av gaven fra Gud og tar imot, forvandles og begynner å oppføre seg på «ut av komfortsonen»-måter: De begynner å løpe mot det ukjente (Jes
55,5) og de begynner å invitere flere (Åp 22,17a; Joh 4,29)
Frelsen kommer fra jødene
Det er fort gjort å lese Bibelen med utgangspunkt i våre dagers sosiologiske virkelighet. Hvis vi kan få Bibelen til å bekrefte de verdiene og tradisjonene vi har i samfunnet vårt, i kulturen vår og i kirka vår, så blir det hele mer komfortabelt for både predikant og menighet.
I hvert fall i Norge er det som regel slik at de som møter opp for å delta på en gudstjeneste, tilhører gruppa som i Bibelen kalles «folkeslagene» (dvs ikke-jøder). Det kompakte flertallet av de som i våre dager tror på Jesus, er nettopp «folkeslagene». Med en slik sosiologisk virkelighet kan det bli en aldri så liten «ut av komfortsonen»-opplevelse å la Bibelens tekster få utfordre:
- Frelsen er knyttet til Guds løfter til David (Jes 55,3; Åp 22,16). Enhver messiaskandidat som ikke er en ekte jøde fra Davids ætt og som ikke først og fremst er en Messias for det jødiske folk (f.eks. Mi 5,1; Luk 1,54-55), må umiddelbart erklæres som en falsk messias. Selv i et «dialogmøte» i en kontekst av en ladet teologisk og etnisk konflikt, var Jesus tydelig på at «frelsen kommer fra jødene» (Joh 4,22). Sml også Jesus sin omtale av en samaritan som «fremmed» (Luk 17,18).
- Det å komme til tro på Gud, Israels Hellige, innebærer også at «et folkeslag som ikke kjenner deg [det jødiske folk/Israelsfolket] skal løpe mot deg [det jødiske folk/Israelsfolket], for Gud gjør deg [det jødiske folk/Israelsfolket] herlig» (Jes 55,5). Vi skjønner at – gitt den teologiske arven med anti-judaisme – så ble det noe mer komfortabelt å lage tekstrekkene slik at GT-teksten avsluttes ved vers 3 og ikke ved slutten av tekstavsnittet slik det står i Bibelen.
- Selv om Bibelens profeter ofte har mye kritikk og dom å komme med overfor det jødiske folk, og selv om mottakelsen av «Davids sønn» så langt ikke har vært «veldig stor» i det jødiske folk, så beholder de Guds løfter: «Jeg vil slutte en evig pakt med dere [det jødiske folk/Israelsfolket], min godhet mot David står fast» (Jes 55,3).
Relasjonen mellom samaritaner og jøder
For å forstå hvor mye «ut av komfortsonen» samtalen mellom Jesus og kvinna ved brønnen var, er det viktig med noen moment fra den jødisk-samaritanske konflikten:
- Da Nordriket falt i år 722 f.Kr, ble – i hvert fall eliten – ført i eksil. Deretter hentet assyrerkongen inn folk fra bl.a. Kuta (i Mesopotamia) til området som etter hvert fikk navnet «Samaria» (2 Kong 17,23-28). I rabbinske skrifter på hebraisk kalles det blandingsfolket som oppstod for «kutim» (mens de på gresk kalles «samaritaner»).
- Disse folkene i Samaria ble drept av løver (2 Kong 17,26), fordi de ikke visste hvordan Israels Gud skulle dyrkes. Assyrerkongen sendte da tilbake israelittiske prester (2 Kong 17,28). Derfor kalles disse for «gere arye» (løvekonvertitter), noe vi skulle kunne oversette med «riskristne», det vil si at deres tro på Gud ble ikke regnet som oppriktig.
- På et eller annet veldig tidlig tidspunkt må samaritanene sin teologi ha blitt «strammet inn», for de følger fortsatt sabbatsregler, renselsesregler og høytidsregler på en mer skrifttro måte enn rabbinsk/fariseisk tradisjon (der tradisjonen ofte har minst like mye autoritet som Skriften).
- Samaritanene hadde (og har) «bare» Torah (De fem Mosebøkene) som sin kanon.
- Profeten som skal gjenopprette kalles «Taheb» og begrunnes ut fra 5 Mos 18,15ff. Samaritanene anerkjenner ingen andre profeter (5 Mos 34,10).
- I den samaritanske utgaven av Torah står det i 5 Mos 27,4 at alteret skal bygges på fjellet Garizim.
- Da Antiokos Epifanes (175-164 f.Kr.) presset jødene til å godta hellenisme, tok samaritanene avstand fra alt jødisk og aksepterte at deres tempel ble vigslet til Zevs/Jupiter (2 Makk 6,2). Samaritanene valgte Antiokos side i Makkabeerkrigen. I år 130 f.Kr. ødela hasmoneerkongen Johannes Hyrkanus (etterkommer av makkabeerne) tempelet på Garizim. Samaritanene tok deretter jøder til fange og solgte dem som slaver. De prøvde også å vanhellige tempelet i Jerusalem. De overfalt også og drepte pilegrimer på vei til Jerusalem. Vi snakker altså om en traumatiserende etnisk og religiøs konflikt over mange generasjoner. Vi kan prøve å forestille oss hva de samaritanske og de jødiske barna ble fortalt om «den andre» av foreldrene sine!
Utvidelsen – grensekryssende
Profetien i Jes 55,4-5 om at jøder skal kalle på «folkeslag du ikke kjenner» og at folkeslag som ikke kjenner jødene skal løpe mot jøder varsler noe virkelig grensekryssende. Samtidig er det tydelig at det ikke handler om å erstatte det jødiske folk, men om å inkludere folkeslagene.
Jøden Jesus sitt møte med den samaritanske kvinna er et «ut av komfortsonen»-møte på mange plan: En mann snakker med en ukjent kvinne og ber henne om hjelp. Han tilbyr henne levende vann. Han pirker i «privatlivet» hennes. Han holder fast på at den etniske gruppa han tilhører, har kjennskap til frelsen – i motsetning til hennes etniske gruppe og religiøse tradisjon. Han forventer at tilbedelse av Gud skal være noe mer enn «tradisjon».
Ikke minst: Jesus sin kommunikasjonsutfordring dreide seg om å formidle en løsning på et problem han mente var reelt, men som den samaritanske kvinna ennå ikke hadde skjønt at hun hadde.
Hele denne «ut av komfortsonen»-handlingen gjorde Jesus fordi han er glad i «de andre».
Forvandlingen
Jesus tilbyr «en kilde med vann som veller fram og gir evig liv» (Joh 4,14). Han tilbyr altså ikke «bare» tilgang til kilden, men at kilden blir innmontert i oss mennesker. En forvandling ved at Guds Ånd flytter inn (Joh 7,38-39).
Det å tilbe Gud i ånd og sannhet (Joh 4,23), betyr å la Gud selv ta styringen over et menneske. Tilbedelse er alltid noe radikalt asymmetrisk. Tilbedelse kan ikke bety «et symmetrisk møte mellom to (nesten) likeverdige».
Forvandlingen som mennesker gjennomgår ved troen på Jesus da Guds Ånd flytter inn, resulterer i en misjonsiver (Joh 4,28-29; Åp 22,17). Det er ikke mulig å skjule at kilden med vann som veller fram, er innmontert i et menneske.