Søndagens tekster: 2 Mos 14,15–22; Tit 3,4–7; Matt 3,11–12

Søndagens preg

Tekstene denne søndagen handler alle om vann. Den gammeltestamentlige teksten handler om Gud som drev vannet bort, slik at Israelsfolket kunne gå tørskodd gjennom havet. Siden lukket havet seg bak dem og Israel var frelst fra Farao og hans hær. I lektieteksten handler det om dåpsvannet som gjenføder, fornyer og frelser. Og i evangeliteksten hører vi om dåp med vann til omvendelse …

De tre tekstene denne dagen belyser også hvordan Gud leder og redder sitt folk. I teksten fra 2. Mosebok hører vi om hvordan Gud reddet Israelsfolket ved å åpne vei for dem gjennom havet. I teksten fra Titus’ brev handler det om frelse ved badet som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd. Dåpen er også det sentrale i evangelieteksten der Døperen Johannes, som døper med vann til omvendelse, peker frem mot en som er sterkere enn ham og som skal døpe med Den hellige ånd.

Konteksten i Matteusevangeliet

De to første kapitlene av Matteusevangeliet forteller oss om Jesu fødsel og hans barndom med blant annet besøket av de vise menn, flukten til Egypt, og bosettingen i Nasaret. Også Lukas skriver i sitt evangeium om Jesu fødsel og oppvekst, mens vi ikke har noe tilsvarende hos Markus og Johannes.

I kapittel tre møter vi Døperen Johannes og hans kall til de som kommer til ham om at de må omvende seg og vise det ved å la seg døpe med vann.

Det er gått lang tid siden Jesajas oppfordring «Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!», men nå skjer det. Det er Johannes’ budskap. Ventetiden er omme: Rydd derfor vei for det som nå skal skje. Rydd vei ved å bli døpt med vann til omvendelse. Det å rydde å rydde vei for Han som skal komme, innebærer også å rydde opp i eget liv.

Denne teksten fant vi tidligere på Bots og bededag. Her omfattet den da også versene 7–10 der Johannes refser saddukeere og skriftlærde som kommer til ham for å bli døpt. Når de kommer til Johannes, møter de et krasst budskap: Bær frukt som svarer til omvendelsen. Å påberope seg Abraham som sin far er ingen erstatning for å bære frukt som svarer til omvendelsen.

I avsnittet etter vår tekst handler det om hvordan Jesus kommer til Johannes og blir døpt av ham. Himmelen åpnet seg og Guds Ånd komme ned over ham som en due. Og en røst fra himmelen lyder: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

Momenter til prekenen denne dagen

Det er nødvendig å se de to versene vi har som prekentekst i forbindelse med resten av kapitlet. Da kan vi ta utgangspunkt i disse fire ordene fra døperen: Veien som skal ryddes. Vannet som et tegn på omvendelse. Øksen som ligger klar. Ilden som renser og skiller.

Veien som må ryddes

Matteus siterer begynnelsen av Jesaja 40,3 som i sin helhet lyder slik: «Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud!». Med dette slår Jesaja an en optimistisk tone, et håp om at eksilet i Babylon snart skal avsluttes. Og Kyros, som tok makten i Babylon på denne tiden, han ga de fordrevne tillatelse til å vende hjem (Jes 44,26). Men dette var bare en begynnelse, ikke på noe vis oppfyllelsen av Jesajas profeti. Han varslet at det er Gud selv som skal komme.

Når Johannes så bruker de samme ordene som Jesaja brukte omlag 500 år tidligere, tennes håpet om at trengslene snart skal være forbi, et håp om at nå griper Gud inn. Samtidig er det et kall til å forberede seg på å ta imot Han som skal komme. I parallellteksten til dette avsnittet hos Lukas står noe som lar oss ane hvor sterkt håpet var: Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias (Luk 3,15).

 Så går det kanskje an å reflektere over hva slags håp vi har – for egne liv og dem omkring oss – eller for en jord som rystes i sine grunnvoller av krig og klimakatastofer.

Vannet som det døpes med

Kommer kongen, ja kommer Gud selv til sitt folk, da må det ryddes vei. Og vei ryddes ved at folk kommer ut til Johannes i ørkenen. De omvender seg ved å bekjenner sine synder og ved å bli døpt av Johannes i Jordans vann. Folket har en gang tidligere, for lenge siden, gått ned i denne elven, for så å gå opp på den andre siden for å innta landet. Nå er det noe større som venter. Når Jesus stiger opp av Jordan, åpner himmelen seg (vers 16). Kanskje kan vi så reflektere over vår egen dåp og døperens utsagn om at Jesus skal døpe med Den Hellige Ånd og ild. Se Apg 1,5: For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.

Øksen ligger klar

Døperen bruker også harde ord: «Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden.». Slik møter døperen fariseere og saddukeere som kommer for å bli døpt av ham. Johannes formaner dem om å bære frukt som svarer til omvendelsen, mens de selv viser til at Abraham er deres far. Døperen setter det hele på spissen, og vi kjenner på ubehag. Jesus selv bruker dette bildet mange ganger. Se Matt 7,16ff og Matt 12,33. Vi må alltid holde fast i begge deler: Guds godhet og Guds alvor slik vi også finner det hos Paulus. ^«Så ser du at Gud er både god og streng – streng mot dem som er falt, men god mot deg dersom du holder fast på hans godhet. Ellers blir også du hugget av.» (Rom 11,22).

Fariseerne og saddukeerne mente seg en gang for alle å ha alt sitt på det tørre. Snarere er det vel slik at så lenge vi lever, er vi menesker som også trår feil, og som gang på gang må søke forsoning med dem vi har krenket eller såret, og så få Guds tilgivelse og nåde på ny. Martin Luther sa: «Hele den troendes liv skal være en bot.»

Ilden og  Ånden

Mens Johannes døpte med vann til omvendelse, er dåp i Jesu navn noe annet: «Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild». Vi vet ikke av at noen av Jesu disipler ble døpt. Ikke av Johannes og vi hører heller ikke noe om at noen av dem ble døpt siden – i alle fall ikke med vann. Men Pinsedag skjedde det noe: Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne (Apg 2,3–4). Kan det være dette som klinger med når Johannes i vår prekentekst peker på han som skal komme og som skal døpe med Den hellig ånd og ild?

Jødedommen etter eksilet ventet med lengsel på at Ånden skulle gis, men bare til de som viste seg verdige til det. Når Peter forklarer hva som skjer på Pinsedagen, lyder det slik: I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.

I det andre verset av evangelieteksten varsler Johannes om det vi kunne kalle den store skilsmissen: Hveten samles i låven, men agnene brennes i en ild som aldri slukner. Også Jesus advarer på samme vis. Se Mark 9,43 der Jesus sier: «Om hånden din lokker deg til fall, så hugg den av! Det er bedre for deg å gå lemlestet inn til livet enn å ha begge hender og komme til helvete, til ilden som aldri slukner».

Det er fristende for oss å bortforklare eller hoppe over alvoret i slike tekster, og samtidig må vi holde fram at dette ikke er det Gud vil for oss. Han vil at allle mennesker skal bli frelst. Se for eksempel 1 Tim 2,3ff: Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle.

Så er ingenting umulig for Gud, uansett hvor trøblete vi måtte gjøre det for oss selv.

Mulige salmer

• 345 Å kor djup er Herrens nåde
• 579 Kristus kom med vann og blod
• 184 Farao møtte oss like ved stranden
• 360 Jesus, du har brakt Guds rike