Prekentekst:   Matt 21,10-17
Lesetekst I:     Åp 3,19-22
Lesetekst II:    Jes 12,1-6

Det går mot påske i Jerusalem, og vårrengjøring står for tur. I jødisk tradisjon skal husene renses for chametz – alle kornprodukt som har vært i kontakt med vann, og dermed kan ha begynt å gjære – i forberedelse for de usyrede brøds høytid.

Vår tekst innledes av at hele Jerusalem rystes av Jesu inntog til byen, selv om hovedpersonen forholder seg saktmodig og rir på en eselfole. Folket hyllet ham med takkesang og palmegrener, ikke ulikt fra hvordan Jerusalem hadde tatt imot den seirende frigjøringshelten Simon Makkabeus etter det store Makkabeeropprøret knapt 200 år tidligere (Første Makkabeerbok 13,51). Kanskje sees denne mottagelsen som opptakten til et nytt opprør, og det skaper uro.

Pengeveksling

Jesus planla også vårrengjøring. Han dro til templet og jaget ut alle som drev handel og pengeveksling der. Beskrivelsen er kort, men det må ha vært et betydelig oppstyr. Josefus påstår (Den jødiske krig, 6:9:3) at 265 500 lam ble slaktet til påskefeiringen i år 66 e.Kr., noe som kan antyde over at over 2 millioner mennesker feiret påske i og rundt Jerusalem. Dette var kanskje en overdrivelse, men at pilgrimene som kom til Jerusalem til påsken talte flere hundre tusen, er ikke umulig.

For å betale tempelskatten måtte de først veksle pengene sine i lokal valuta. Denne måtte de også benytte for å kunne kjøpe de foretrukne påskelammene, som kom fra offisielt oppdrett i Betlehem (!). Romerske mynter hadde bilder av levende vesener, keiseren og andre avguder, stikk i strid med datidens forståelse av billedforbudet i Moseloven (2 Mos 20,4). Hos pengevekslerne kunne gudfryktige pilgrimmer veksle sine hedenske mynter om til mynter som ikke brøt med Moseloven. Dette høres jo fromt og riktig ut, så hva var egentlig problemet?

Pengevekslerne begynte etter hvert å foretrekke mynter fra Tyrus, og satte vekslingskursen ut fra disse (Mishna Bekhorot 8:7, Talmud Kiddushin 11a, 9), til tross for at disse myntene hadde bilder av avguden Melkart på en side, og den romerske ørnen på den andre. Men disse myntene hadde høyere sølvinnhold enn tilsvarende mynter fra andre steder, og ved å bruke dem som standard kunne pengevekslerne oppnå høyere fortjeneste. Å utnytte pilegrimer i Guds navn gjennom pengeveksling i tempelet ble derfor en lukrativ bransje, og Jesu beskrivelse av det han observerte som en røverhule, er treffende.

Et bønnens hus

Vi kan også merke oss at det i parallelteksten Mark 11,15-17 blir presisert at dette foregår i Hedningenes forgård, altså den delen av tempelet som var tiltenkt ikke-jødiske tilbedere av Israels Gud. Hos Matteus siterer Jesus kun deler av Jesaja-profetien “Mitt hus skal kalles et bønnens hus (for alle folkeslag)” (Jes 56,7), men hos Markus fullføres hele setningen. Kanskje kan vi forstå det som en todelt kritikk: Ikke bare hadde de gjort bønnens hus om til en røverhule (Jer 7,11), men de hadde også okkupert den delen av tempelet som var forbeholdt folkeslagene.

Nærmest i forbifarten nevner Matteus at Jesus helbreder noen blinde og lamme, og så at barna lovsynger ham med ord de kanskje har plukket opp når Jesus red inn i Jerusalem: “Hosianna, Davids sønn!” – Frels oss, Davids sønn. Overprestene og de skriftlærde konfronterer Jesus med dette, og tenker kanskje at ikke en gang han kan være frekk nok til å ta denne messianske lovsangen til seg. Jesus svarer med et sitat fra den greske oversettelsen av Salme 8: “Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!». Verbet som brukes kan bety å forberede (for seg selv), gjenopprette eller sette i rett stand, gjøre fullkommen. Hvis vi gir det litt mer tyngde i oversettelsen kan vi kanskje si “den fullkomne lovsangen har du forberedt for deg selv fra småbarns og spedbarns munn.”

Ikke overraskende tas dette som et godt stikk mot det etablerte prestevesenet, hvis jobb det egentlig var å holde tempelet rent, og Markus forteller oss at det er etter dette overprestene og de skriftlærde for alvor går inn for å ta livet av Jesus.

Etter en lignende hendelse i Joh 2, husker Jesu disipler skriftordet “Brennende iver for ditt hus skal fortære meg” (Sal 69,10). Jesu tydelige oppgjør med utnyttelse og urettferdig vinning i Guds hus i Jerusalem er ikke mindre relevant for oss som lever under den nye pakt, ettersom det samme avsnittet i Johannes forteller oss at “Det tempelet [Jesus] talte om, var hans egen kropp” (Joh 2,21). “Når det ordet som var talt gjennom engler, var gyldig, så hvert lovbrudd og all ulydighet fikk sin fortjente straff, hvordan skal da vi slippe unna hvis vi ikke bryr oss om en frelse som er så mye større?” (Heb 2,2f).

Tidlig i sitt liv ble Jesus værende i tempelet etter en pilegrimsreise, og når foreldrene til slutt finner ham, sier han “Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?” (Luk 2,49). Mot slutten av livet står han utenfor Jerusalem og sier “Huset deres blir forlatt og legges øde” (Mat 23,38). Alvoret er at det ikke lenger er “min Fars hus”, men “huset deres”.