Prekentekst: Matt 5,20-26
Lesetekst I: Sal 36,6-11
Lesetekst II: Gal 5,16-26

Vi føres inn i en nærgående og dels ubehagelig konfrontasjon med vårt eget liv og vår praksis denne søndagen. Det handler om hvordan vi omgås og omtaler våre medmennesker. Det er et speil vi trenger å se inn i, men som vi ofte unngår. Det mer alvorlige er at vår relasjon til våre medmennesker også får konsekvenser for vår gudsrelasjon. Eller kanskje vi også kan si det motsatte: Vår gudsrelasjon og vår holdning til Guds bud, vil påvirke og forme vårt forhold til vår neste. Det er umulig å stå i et forsonet forhold til Gud hvis man velger å leve uforsonlig i forhold til dem vi omgås.

Dere har hørt det er sagt ….

I Bergprekenens disippelundervisning henter Jesus frem seks eksempler på Lovens bud og krav. De starter alle med samme formulering: «Dere har hørt det er sagt». Det første eksempelet handler altså om det femte bud, slik vi kjenner inndelingen av Lovens to tavler: Du skal ikke slå i hjel (2. Mos 20,13). Jesus henviser også til de regler som gjelder for dem som begår drap, slik dette er omtalt i 4. Mos 35,9-32. Det fantes tilfluktsbyer for dem som i vanvare hadde forårsaket en annens død. Overlagt drap derimot skulle straffes med døden i form av blodhevn. Det var menigheten som i slike tilfeller var tillagt domsmyndighet (4. Mos 35,24).

Jesus forutsetter altså at hans disipler kjenner budene – ikke bare de ti som vi har lært, men alle Lovens 613 bud. Han ikke bare forutsetter, men synes også å forvente at det er samsvar mellom liv og lære, handling og holdning, hos sine etterfølgere. Den som opphever et eneste av budene, eller lærer andre å gjøre det, skal regnes som den minste i himmelriket, sies det like før vårt tekstavsnitt (5,19). Jesus slår innledningsvis fast at han ikke er kommet for å oppheve loven eller profetene (5,17).

…. men jeg sier dere

Ordet «men» kan antyde et oppgjør med den den lære og praksis som så langt har vært gjeldende, nemlig at Jesus kommer med en ny og annerledes lov. Dette er neppe tilfelle når vi ser på sammenhengen (jfr. avsnittet ovenfor). I Jesu møte med skriftlærde og fariseere finner vi en rekke eksempler på ulike tillegg og tolkninger til budene, ikke minst helligdagsbudet. Det fantes altså en muntlig tolkningstradisjon som ble tillagt samme autoritet som den skriftlige lov, og som en hevdet var en del av Guds åpenbaring til Moses på Sinai.

Når Jesus derfor bruker formuleringen «men jeg sier dere» i de seks såkalte «anti-tesene», er det ikke uttrykk for en ny lov, men en ny tolkning. Jesus reduserer ikke budets alvorlighetsgrad, hverken i innhold eller konsekvens, men snarere skjerper dem. De færreste av Jesu tilhørere og disipler vil komme i en situasjon der de anklages for mord, men Jesus hevder altså at karakterdrap har like alvorlige konsekvenser. Et uforsonlig sinne og skjellsord rettet mot et medmenneske går selvsagt ut over det mennesket som rammes, men får også evige konsekvenser for vår gudsrelasjon.

I Martin Luthers lille katekisme gis det en lignende tolkning av det femte budet: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke skader vår neste på hans legeme eller gjør ham noe ondt, men hjelper ham når han er i nød»

Deres og vår rettferdighet

Jesus setter altså en standard som synes umulig å etterleve. De skriftlærde, og fariseerne spesielt, var opptatt av at det skulle være samsvar mellom liv og lære. De brukte beundringsverdig tid og ressurser på å etterleve lovens krav. Den rike unge mannen som ønsker avklaring på evighetsspørsmålet, hevder at han har holdt alle budene (Matt 19,20), men går likevel bedrøvet bort etter samtalen med Jesus. Jesus krevde nemlig noe mer enn mannen var i stand til å akseptere: Total overgivelse. Jesu disipler ble forskrekket, sies det, og undrer seg da på om noen i det hele tatt kan oppnå frelse.

Jesu svar er følgende: Det er umulig for et menneske å bli frelst ved å prøve å etterleve lovens bud og krav. Men for Gud er alt mulig (Matt 19,26)

Det er dette som er evangeliets kjerne, og som også er hovedsaken for fariseeren og apostelen Paulus.  Han beskriver seg selv som en lovlydig fariseer og uklanderlig i sitt forhold til loven (Fil 3,5 og Apg 23,6). Han gikk lenger i sin jødedom enn de fleste andre, og brant i sin iver for «overleveringene fra fedrene» (Gal 1,14). Like fullt beskriver Paulus sine partifeller som dem som brenner for Guds sak, men uten virkelig å kjenne ham; altså Gud. Begrunnelsen Paulus gir er at de vil bygge opp sin egen rettferdighet i stedet for å bøye seg under rettferdigheten fra Gud (Rom 10,2 f).

Paulus samstemmer med Jesus. Rettferdighet kan bare oppnås som en gave fra Gud. Ved Jesu nåde, han som er den ene rettferdige, kan vi stå rett ferdige i møte med den Allmektige. Ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunne av gjerninger som loven krever, sier

Paulus, men Guds rettferdighet gis ufortjent, og ved Guds nåde, til alle som tror (Rom 3,2024). Dette er et budskap først og fremst til dem som fikk Guds lov og Guds evangelium forkynt (Rom 1,16), men virkningshistorien gjelder oss alle.

Bergprekenens speil

Er da Jesu radikale Bergpreken bare et avslørende speil som viser vår syndighet både i holdning og handling? Jesu bud er jo uoppnåelig? Svaret på det spørsmålet finner vi vel ved å sammenholde Bergprekenen med teksten fra Galaterbrevet 5. Den som tror og er døpt, har fått et nytt liv – en ny gave: Åndens gave. Den ene rettferdige har tatt bolig i oss ved sin Ånd, og vil leve sitt liv gjennom oss.  Derfor oppfordrer Bergprekenen oss til et nærmere Kristusliv der Ånden får rom og plass til å gjøre sin gjerning i oss og gjennom oss. Dette handler ikke om nye kraftanstrengelser fra vår side, men om en ny lydighet til å ta imot Guds egen gave og forvalte den rett. Åndens frukt er et symptom og et resultat av vår Kristus-relasjon. Dagens tekster handler derfor ikke om fortjeneste, men fornyelse, der utfordringen ligger i Jesu egne ord: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg» (Matt 6,33).

«Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden» (Gal 5,26)