Søndagens tekster: Sak 9,9-10 / Fil 2,5-11 / Joh 12,1-13

Palmesøndag

Palmesøndag er festdag. Påskefeiringen er i gang. Vi kan pynte kirken med palmegreiner (eller noe som ligner). Barna kan bli med i prosesjon inn i kirken med sang og jubel, akkurat som folkemengden som fikk følge Jesus på vei inn i Jerusalem.

Men palmesøndag er ikke bare en gledesdag. Det er også en dag som bærer med seg en spenning med tanke på det som skal følge. Angsten i Getsemane, lidelsene på korset, den døde Jesus i graven – alt dette ligger og venter i bakgrunnen. Men det gjør også opp-standelsens morgen, den tomme grav og den levende Jesus.

Det er disse spenningene vi skal få leve oss inn igjennom påskeuken, og det understrekes tydelig i dagens prekentekst fra Johannes. Teksten består av tre deler:

1. Maria som salver Jesu føtter i Betania (vers 1-8).
2. Folkets og overprestenes reaksjon på oppvekking av Lasarus fra de døde (vers 9-11).
3. Inntoget i Jerusalem på palmesøndag (vers 12-13).

I den første delen møter vi Maria som salver Jesus med kostbar nardussalve. Her introduseres spenningen mellom Jesu kommende død og håpet om oppstandelse. Jesu svar til Judas som bare er opptatt av salvens materielle verdi: «Hun har spart salven til dagen jeg skal begraves», gir oss et tydelig tegn på hva som nå skal komme. Jesu kommende død kaster skygger over festen i Lasarus sitt hjem i Betania. Men nettopp det at festen foregår i Lasarus hjem minner oss på at døden ikke er en uovervinnelig kraft. På samme måte som død ble til liv for Lasarus, vil også død bli til liv for Jesus. Og da spiller salvingen ikke bare en rolle som en forberedelse til Jesu død, men også som en salving til hans rolle som Messias som skal frelse sitt folk gjennom sin død og oppstandelse.

I den andre delen møter vi denne spenningen i kontrastene i reaksjonene til Jesus. På den ene siden er det «mange av jødene» som kommer til tro og på den andre siden overprestene som i 11,53 legger planer om å drepe Jesus, og i vår tekst også vil ta livet av Lasarus. Her understrekes spenningen mellom de som jobber for å fremskynde Jesu død, og de som mottar liv gjennom troen på ham.

Det er verdt å merke seg at «jødene» her ikke er Jesu motstandere. Mange steder i evangeliet brukes dette ordet om Jesu motstandere. Noe som har ført til at Johannesevangeliet er blitt misbrukt for å fremme den antisemittiske anklagen om at «jødene drepte Jesus».  Her kommer «jødene» til tro og (den jødiske) folkemengden hyller Jesus når han rir inn i Jerusalem, men det er folkets ledere som med ønske om å sikre sin egen posisjon og i frykt for Jesu popularitet legger planer om å rydde ham av veien.

Til slutt kommer selve inntoget i Jerusalem. Her syns jeg godt man også kan ta med vers 14-15 i evangelielesingen, spesielt med tanke på at det er her vi finner sitatet fra Sak 9, som også er leseteksten denne dagen. Også her kan vi kjenne på en spenning mellom inntoget vi får beskrevet her og Jesu lidelses vei til korset som skal komme. Med den kontrasten tydeliggjør Johannes hvem Jesus er. Han er kongen og seierherren, men han er også Herrens lidende tjener, som skal gi sitt liv for folket. Som profeten sier: «Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel.»

Jesus og den jødiske påskefeiringen

Det er altså en spenningsfylt tekst som møter oss denne søndagen. Men, det speiler jo påskens innhold, både vår kristne påskefeiring og den jødiske feiringen av utferden fra Egypt. Den jødiske påskefeiringen er en frihetsfest. I påsken kom Gud til sitt folk i Egypt og fridde dem ut fra slaveri. Han ledet dem gjennom Sivsjøen og ørkenen på veien mot det lovede land, hvor han skulle bo for evig iblant sitt folk. Veien til liv og seier er en vei fylt av angst og lidelse, men Gud fører sitt folk gjennom det til frihet og nytt liv.

Når Jesus rir inn i Jerusalem på palmesøndag, trer han inn i Guds rolle i påskefortellingen. Her er Gud som kommer for å redde sitt folk og sette dem fri. Han er den Messias Israel har ventet på. Han oppfyller de messianske forventningene som preget påskefeiringen.

Men han gjør det på en uventet måte. Johannes understreker dette på to måter. For det første er Johannes den eneste av evangelistene som nevner at folkemengden løftet palmegrener i møte med Jesus. Det er nok ikke tilfeldig. Palmen var på Jesu tid et symbol på den jødiske nasjon. Palmen, sammen med symboler knyttet til tempelet, som den syvarmede lysestaken, preget jødiske mynter fra hele denne perioden, i kontrast til de romerske myntene som bar bildet av keiseren og de romerske guder. Aller tydeligst ser vi dette noen tiår senere, da jødene gjorde opprør mot romerne i år 66-70. Da ble nye mynter slått, igjen med palmen som et sentralt motiv og med påskriften «År 1. Til Jerusalem den helliges forløsning». Da opprøret ble nedkjempet ga romerne sitt svar på denne utfordringen og slo egne mynter med påskriften «Iudea Capta» (Judea er beseiret). På én av disse vises et palmetre med en nedbøyd jødisk slavekvinne på den ene siden og en oppreist forstørret romersk soldat på den andre. Et tydelig tegn på at nå var jødene og deres nasjonale aspirasjoner som palmetreet representerte, endelig overvunnet.

Så når folkemengden løfter opp sine palmegrener og legger til «Israels konge» i enden av sitatet fra Salme 118,26 er det i forventning til en politisk frigjører og messias. En Messias som står i opposisjon til romerne. Romerne toget inn i Jerusalem fra vest med makt og undertrykkelse. Messias kommer nå fra øst for å bringe frihet og velsignelse.

For Johannes er Jesus Israels konge. Dette er en av de syv titlene til Jesus som Johannes nevner allerede i kap. 1 av sitt evangelium. Men han er ikke den politiske frigjøreren. Han skal vinne frihet for sitt folk på en annen måte og fra en større fiende enn romerne. Som leseteksten fra Filipperbrevet understreker, han er Gud, som gir avkall på alt for å vinne alt. Han blir fornedret for å bli opphøyd. Han dør for å stå opp til nytt liv. Han tar villig på seg angsten, fornedrelsen og lidelsen for å vinne frihet for sitt folk, og for alle folkeslag.

Hvem er Jesus?

I det spenningsfeltet som møter oss i disse versene utfordres vi til å svare på spørsmålet som går som en rød tråd gjennom hele Johannesevangeliet: Hvem er Jesus? Hva slags konge og Messias er det som salves i Betania og rir inn i Jerusalem?

Også i dagens verden er dette også et relevant spørsmål. Kan en lidende Messias, som ikke fremmer seg selv, som gir sitt liv for sine venner, som dør til soning for verdens synd, være mektigere enn de som sitter med politisk, militær og økonomisk makt og innflytelse og fremmer kun sin egen agenda på bekostning av andre? Svaret vi får i vår tekst og i påskens budskap er, ja! Hva betyr det for hvordan vi ser på de som i dag står i maktposisjoner i vår verden? Hvordan fremmer vi et budskap om offervilje, nestekjærlighet og overgivelse i en verden preget av materialisme, egoisme og selvhevdelse?

Hvem er jeg i møte med Jesus?

Et annet spørsmål som vi også kan tematisere denne dagen er: Hvem er jeg i møte med Jesus? I disse versene møter vi mennesker med ulike reaksjoner. Hengivenheten og offerviljen til Maria. Det materielle fokuset til Judas Iskariot. Jødene som kom til tro etter å ha sett Jesu under og tegn. Overprestene som så ham som en trussel og ville rydde ham av veien. Folkemengden som hyllet ham og ønsket ham velkommen som en politisk frigjører. Hva ville min reaksjon vært om jeg møtte Jesus i Betania eller i Jerusalem den påsken? Og i forlengelse av det, hvordan møter jeg dette kontrastfylte budskapet om Jesus i mitt liv i dag?

Disse spørsmålene kan forhåpentligvis få følge både oss som forkynnere og våre tilhørere gjennom hele påskeukens drama. Lykke til og god påske.