Prekentekst: Matt 20,1-16
Lesetekst I: Jes 27,2-6
Lesetekst II: 1 Kor 1,1.3

Jesus bruker et bilde i denne teksten som har dype røtter tilbake i Israels historie.

Hos Jesaja (5,7) heter det «For vingården til Herren over hærskarene, det er Israels hus, og menneskene i Juda er hans kjæreste hage, og senere hos Jesaja (27,2-6) heter det «Israel er vingården som Gud hegner omkring.»

Begge steder er disse utsagnene fulgt av advarsler: «..om den gir meg torn og tistel, vil jeg gå til strid og brenne opp alt sammen..» og «Han ventet rett, men se, det kom blod, rettferd, men se, det kom skrik!»

Hos Hosea hører vi at når Gud tar Israel til nåde igjen…. Da får hun vingårdene tilbake. Hos. 2,15.

De første og de siste

I to av sine liknelser tar Jesus utgangspunkt i vingården. I den ene liknelsen, den som både Matteus, Lukas og Markus gjengir, handler det om en vingårdseier som forpakter bort vingården. De som skal ta var på vingården for ham svikter ham, og når vingårdseieren til sist sender sin sønn for å ordne opp, tar de livet av ham. (Se Mt 21,31-43)

Når Jesus bruker vingården i sin liknelse om arbeiderne i vingården kan vi se flere grunner til det. Valget er neppe tilfeldig. Vingårdsmotivet fra Jesaja klinger med.

I avsnittet før denne liknelsen handler det om en rik ung mann, som Jesus utfordrer til å forlate alt og i stedet følge ham. Den unge mannen velger rikdommen sin i stedet for å følge Jesus og går bedrøvet bort, Jesus sier så til disiplene «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.»

Disiplene er forskrekket over dette, men de er også opptatt av hva de skal få for belønning. De har jo forlatt alt og fulgt Jesus.

Jesus gir store løfter til dem, og legger til «mange som er de første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første». Deretter forteller Jesus liknelsen om arbeideren i vingården, der konklusjonen er den samme: «…de siste blir de første og de første de siste…»

Dette utsagnet rammer inn liknelsen og gir en pekepinn på hvordan den skal forstås.

De siste i liknelsen er de som kom i tjeneste sist, og som sist får sin lønn. Men kanskje er de de siste også på en annen måte. Hvorfor var det først i den ellevte time de ble hyret inn? De gir selv svaret til vingårdens eier: Ingen har leid oss. De var med andre ord sistevalget, kan hende fordi de ble sett på som udyktige og ubrukelige.

Israel og folkeslagene

I innledningen til denne liknelsen sier Jesus at det er himmelriket det handler om. Himmelriket er likt en jordeier som gikk ut for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Det er akkurat det Jesus nettopp har gjort, da han kalte på den rike unge mannen, og det er det han gjorde da han kalte sine disipler. Hva det er han kaller dem til gjøres helt klart for dem etter hans oppstandelse: Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler …

Det er Herrens vingård som skal pleies og stelles. Det er hit arbeidere kalles. Og nå må vi tenke større om rammen for vingården. Den er ikke lenger begrenset til å omfatte Israel og Juda. Nå kommer alle folkeslag til. Alle skal få invitasjonen og alle som går med får høre til. Lønn i denne sammenheng på en denar er vel heller ikke tilfeldig. Det var en dagslønn og dermed det som en trengte for livets opphold denne dag. Mere fikk ingen og mere hadde ingen bruk for.

Guds regnestykke

På den store avregningsdagen går det for seg på liknende vis. Den som er kommet sent med får like mye som de som var med gjennom hele livet.

For ingen kan få noe mere enn frelsen, og ingen kan klare seg uten.

Hvor vanskelig det er å akseptere en slik regnemåte får vi et eksempel på i avsnittet etter liknelsen. Mor til Jakob og Johannes kommer da til Jesus og ber om at hennes sønner må få den største ære i himmelriket, nemlig å sitte på Jesu høyre og venstre side.

Hun mente vel at såpass hadde de fortjent, sønnene hennes. Hun murret, slik de arbeiderene gjorde som hadde vært med i vingården hele dagen.

Vingårdseieren er urettferdig, det er helt klart, men på en annen måte enn vi tenker. Ingen av vingårdsarbeiderne får mindre enn fortjent. Alle får mer enn fortjent – slik er Guds «urettferdighet», og det kalles gjerne nåde.

Maleriet fra Mariakirken

I reformasjonsårhundret malte Luthers gode venn, Lucas Cranach et maleri som vi bl.a. finner i Mariakirken i Wittenberg. Han bruker motivet på sitt vis, polemisk mot pave og katolsk geistlighet.

Men her kommer noe uventet til. Også her får alle arbeiderne sin talent, og det uten hensyn til hvor godt eller dårlig, kort eller lenge de har arbeidet.

Midt i reformasjonsårhundret, preget av gjensidig forkjettring og store motsetninger har maleren fanget inn noe viktig:

Papistene med pave og geistlighet holder på i vingården de også, men alt de gjør er ugagn. De graver opp vinrankene og fyller brønner med stein. Men de er der, trass i all sin uforstand. Ved slutten av dagen står alle frem foran frelseren for å få sin lønn, paven først i køen. Han stirrer nærmest vantro ned i sin åpne hånd, der det ligger en denar. Det er som om han sier, en denar, til meg, paven. Jesus holder avvæpnende pungen tilbake som om han sier: Ja, en denar. Den har du bruk for om den enn er ufortjent, men slik er det for alle. De andre får like mye som deg, og det overgår all menneskelig forstand. Jeg gjør med mitt som jeg vil og deler det ut til alle som er kommet med, alle som kom da jeg innbød. Det er mere enn du noen gang kan gjøre deg fortjent til, men du kan heller ikke klare deg uten i det som kommer.

Litt til dagen og prekenen

Dette kan være en dag da det er på sin plass å fremheve at kirken ikke bare er et sted der vi betjenes men et sted der vi er kalt av Jesus til å delta med det vi har av evner og ressurser.

Det er også naturlig å dvele ved hvordan Vingårdsbegrepet utvikles fra i GT å gjelde Israel og Juda til det i dagens liknelse åpnes opp ved at alle de som vingårdens eier finner på «torget» hyres inn – uansett hvordan de måtte bli bedømt av de som ellers går omkring på torget og hyrer folk. I Herrens vingård gjelder det at alle kan hyres – helt til i den siste time.

Dernest er det en dag til å tenke gjennom vårt forhold til det jødiske folk som først ble kalt Herrens vingård. Et folk som har vært utsatt for de forferdeligste forfølgelser og som ble forsøkt tilintetgjort under 2. verdenskrig. Det folk som fortsatt har et løfte over seg slik det står i GT teksten for dagen. Syng om den herlige vingården! Jeg, Herren, vokter den og vanner den til alle tider.

Denne dagen kan vi også dvele ved forholdet mellom rettferdighet og nåde. Vi er ofte, og med rette, opptatt av at alt skal være rettferdig, og det i en verden som er så full av urett og urettferdighet. Vi gleder oss over det når rettferdigheten seirer, men altfor ofte er det ikke det som skjer. En dag skal alt gjøres opp, for Gud, og rettferdigheten skal seire. Det kan være en skremmende tanke for alle med et realistisk forhold til eget liv. Det er da vingårdens eier trer frem og lar nåde gå for rett. En denar til enhver – nåde for alle som ber om det og tar imot den.

Salme for dagen

Salmer 616 La din vingård bære frukt

Og Kristin Solli Schøyens salme som ikke står i salmeboken:

Du hører de roper: ’Guds rike er nær!

Han trenger arbeidere, skaff ham en hær!’

Han skapte deg engang, Nå kaller han deg

Til arbeid i vingården. Svar ikke nei!»