Søndagens tekster: Jer 9,23–24 / Fil 3,7–14 / Matt 19,27–30

Vingården som bibelsk bilde

Søndagen har sitt navn etter det som er første rekkes evangelietekst, liknelsen om vingården i Matt 20,1ff.

Vingårdsmotivet finnes også i Det gamle testamentet. I Jes 5,7 heter det: «For vingården til Herren over hærskarene, det er Israels hus og menneskene i Juda er hans kjæreste hage. Han ventet rett, men se, det kom blod, rettferd, men se, det kom skrik!» og i Jes 27,2ff.: «Syng om den herlige vingården! Jeg, Herren, vokter den og vanner den til alle tider. Jeg vokter den dag og natt så ingen skal skade den. Harm er jeg ikke, men om den gir meg torn og tistel, vil jeg gå til strid …». En vingård hører vi også om i 1 Kong 21 der Jisrael og Ahab tar livet av Nabot for å tilegne seg hans vingård.

Hos Markus (kapittel 12) og Matteus (kapittel 21) brukes vingården som et bilde på Israel, der vingårdseieren sønn slås i hjel når han kommer for å se til den.

Lesetekstene

Den gammeltestamentlige teksten for dagen er hentet fra Jeremia 9,23–24. Bakgrunn er Guds sorg over folket sitt som profeten formidler. Så kommer advarslen mot å være stolt av egen visdom, styrke og rikdom. Det som er viktig er å kjenne Herren som viser miskunn, rett og rettferd på jorden. Gjennom Jesus er det slik vi kjenner Herren. Paulus lar dette klinge med i 1 1 Kor 1,31; og 2 Kor 10,17: Den som er stolt skal være stolt av Herren.

Lektieteksten er hentet fra Filipperne 3,7–14 der Paulus understreker at alt det som før var en vinning for ham, regner han nå som verdiløst skrap. Enda sterkere gir han uttrykk for hva dette er i 1.Kor 9f. For jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. Men ved Guds nåde er jeg det jeg er…

På sett og vis understrekes i begge disse tekstene noe av det samme som understrekes i liknelsen om vingården: Det er ikke egne prestasjoner og rettigheter det går om for den som vil tilhøre Guds rike, det er Guds nåde som alltid er større og rikere enn vi noen gang kan forstå eller noen gang kan gjøre oss fortjent til.

Evangelieteksten

Dagens evangelium er hentet fra Matteus 19,27–30. Teksten har med seg noe av det samme motivet: ²⁷ Da tok Peter til orde og sa: «Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal vi få?» ²⁸ Jesus sa til dem: «Sannelig, jeg sier dere: Når alt blir født på ny og Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet, da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner som dommere over Israels tolv stammer. ²⁹ Og enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få mangedobbelt igjen og arve evig liv. ³⁰ Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første.

Ingenting er umulig for Gud

I avsnittet før vår tekst har vi Jesu møte med en rik ung mann som ville følge Ham. Av barna krevde Jesus ingenting, men av den unge manne krever han alt. Den unge mannen var villig til så å si alt, uten å gi bort det han eide. Var det galt å være rik, eller lå det noe annet under? Rikdommen hadde ikke ødelagt ham, han holdt alle budene. Hvorfor så denne utfordringen fra Jesus? Kan det være fordi han var blitt avhengig av sin rikdom? Vet ikke vi også noe om det, om hvordan alt vi skaffer oss tar vår tid? Hver gang vi skaffer oss noe, det være en ny duppedings, en hytte, en båt, nytt hus, større TV og så videre, så tar det en bit av vår tid. Til sist er vi avhengige av alt vi har og har ikke tanke for noe annet. Han hørte et krav han ikke kunne oppfylle. Men kanskje var det noe annet. Kanskje var det et tilbud om frihet fra det han var slave av. Jeremias råd, slik vi finner det i det gammeltestamentlige teksten for dagen klinger også med: Den rike skal ikke være stolt av sin rikdom. Men den som vil være stolt av noe, skal være stolt av dette: at han har forstand og kjenner meg.

Så sier Jesus sier til disiplene: «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye, enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Disiplenes spør forskrekket om hvem det da er som kan bli frelst og får til svar at «For mennesker er det umulig, men for Gud er alt mulig.»

Her klinger Guds svar til Abraham med da han tvilte på løftet om at han og Sara skulle få et barn (1 Mos 18,14).  Og i slutten av Jobs bok svarer Job Herren slik etter alt han har gjennomgått og alt som er gjenopprettet: Ingen ting er umulig for deg.

Umiddelbart forut for Jesu møte med den rike unge mannen hadde det også skjedd noe som disiplene kanskje husket. Mødre hadde brakt med seg må barn slik at Jesus skulle velsigne dem. Disiplene hadde ingen sans for dette og ville jage dem bort. Jesus irettesetter dem ved å si at himmelriket tilhører slike som dem.

Hva skal vi få?

Peters spørsmål, «Hva med oss, hva skal vi få», må forstås på bakgrunn av den rike unge mannen som valgte rikdom fremfor å følge Jesus. Disiplene har jo forlatt alt for å følge Jesus. Så hva er belønningen? I alle fall har nå Peter fått frimodighet til å spørre hva han og de andre disiplene skal få. Han ber på sett og vis om å få lønn som fortjent.

Det han får løfte om går langt ut over det noen i det hele tatt kan gjøre seg fortjent til: Da skal «dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner». Dette skal skje «Når menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet.»

Tolv disipler, tolv troner

Tallet er viktig. Det peker tilbake til Jakobs tolv sønner, og Israels tolv stammer. På Jesu tid var ni og en halv av disse falt bort. Og blant disiplene skulle en falle bort, Judas. De tolv tronene representerer her en fremtid der det sanne Israel er gjenopprettet.

Vi finner troner omtalt flere ganger i Det gamle testamente:

• Tronstoler ble satt fram, og en som var gammel av dager, tok sete… (Dan 7,9)
• Til David ble det sagt «din trone skal stå støtt til evig tid» (2 Sam 7,16 og 1 Krøn 17,14)
• Ved innvielsen av Tempelet ber Salomo slik: «.. da må du fra himmelen der du troner, høre deres bønner og rop om nåde og hjelpe dem til deres rett. Tilgi ditt folk det de har syndet mot deg (2 Krøn 6,39)
• Jesaja skriver: I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet (Jes 6,1)

Og i Johannes’ åpenbaring kommer enda en gang et løfte: «Den som seirer vil jeg la sitte sammen med meg på min trone» (Åp 3,21).

Enhver som har forlatt…

Peter spurte «Hva skal vi få». Han gjorde det ved å vise til alt de hadde forlatt og gitt opp for å være med Jesus. Senere skulle både han og de andre disiplene komme til å oppgi mye mer enn Peter kunne forestille seg. Før menneskesønnen sitter på sin trone skal han opphøyes på et kors, og før disiplinene skal sitte på sine tolv troner, venter store utfordringer og byrder. De fleste av dem gir alt, de gir sine liv for sin tro på Jesus.

I vers 29 utvides perspektivet. Det går ikke bare om de tolv, men enhver som har forlatt noe for Jesu skyld. Dette kan fort gjelde noen av dem vi taler til denne dagen. I global sammenheng gjelder det de svært mange som i vår tid forfølges for sin tros skyld. Også i vårt samfunn er det mange som opplever belastningen ved det å åpent være en Jesu disippel.

Kallet til arbeid i Guds vingård

Rett etter vår tekst kommer Jesu liknelse om arbeiderne i vingården. Den begynner slik: «Himmelriket er likt en jordeier som gikk ut for å leie folk til å arbeide i vingården sin.» Det er akkurat det Jesus nettopp gjør, da han kaller på den rike unge mannen, og det er det han gjorde da han kalte sine disipler. Hva han kaller dem til, gjøres helt klart for dem etter hans oppstandelse: Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler …

Himmelsk lønn

I liknelsen om arbeiderne i vingården får vi også innsikt i den himmelske avlønningspolitikk. Peter har vist til at disiplene har forlatt alt for å følge Jesus. Så hva har de ikke da fortjent? I liknelsen får alle samme lønn. En dagslønn, og det er akkurat det de trenger. Slik vil også avlønningen for alle Jesu disipler være til alle tider. Vi skal få det vi trenger – og det er langt mere enn vi noen gang har kunnet gjøre oss fortjent til.

Alt snus på hodet

Avslutningen av vårt bibelavsnitt handler om at alt skal snus på hodet. De første skal bli de siste, de siste skal bli de første. Jesus snur opp ned på det vi gjerne tar som en selvfølge. Han fremhever at Guds rike særlig tilhører barna, de minste. Etter hvert som vi vokser til, er ikke lenger dette så selvsagt. Jesus går også løs på forestillingen om at rikdom skulle være et bevis på Guds velsignelse og tilhørighet i Guds rike. Rikdom kan lett bli det som holder oss borte fra Guds rike. Den rike unge mannen ble utfordret til å gi bort alt for så å følge Jesus – han kunne ikke, for rikdommen var viktigere. Vi voksne og rike kjenner oss kanskje igjen.

Hvem er så de siste som skal bli de første? Vi kan tenke på disiplene som hadde forlatt alt. Skjønt også mellom dem var det en rivalisering om å være størst. Mor til Jakob og Johannes kom til Jesus og sa: «Si at disse to sønnene mine skal få sitte ved siden av deg i ditt rike, den ene på høyre og den andre på venstre side.» (Matt 20,21). Peter hadde spurt hva de som hadde forlatt alt for å følge Jesus skulle få. Det de i første omgang fikk, var ikke tolv troner. Det de hadde opplevd gjennom å følge Jesus så langt, skulle vise seg å være begynnelsen på en tjeneste for ham, der utfordringene ble store og mange. Disiplene og de første kristne ble undertrykt, marginalisert og forfulgt for sin tros skyld. Disiplene, og mange med dem, ofret alt. Til sist kostet det dem livet. I alle fall ni av de elleve som var tilbake etter at Judas hadde falt bort, døde martyrdøden. Det samme gjelder Paulus, som mistet all sin status da han ble en Jesu apostel i stedet for forfølger av de Jesus-troende.

Vi må også se mot verdens fattige i dag. De som lever i uutholdelige forhold, og vi må huske på alle de av våre troende søstre og brødre som forfølges for sin tro. Det som ventet Jesus i Jerusalem, understreker så sterkt det går an: når Guds himmelske rike kommer, snus det opp ned på alle våre forestillinger om hva som teller og om hva som er stort.

Disiplene var ingen gjeng av helter. Kanskje ble de det, men det var en bratt læringskurve – som det også er for oss.

Tapt alt og vunnet alt

I epistelteksten denne dagen møter vi Paulus som ser tilbake på alt han har tapt. Det var ikke lite. Han var vel aktet skriftlærd som på alle vis strakte seg etter den rettferdighet han fikk ved å oppfylle loven. Så gir han slipp på alt dette: «For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus» (Fil 3,8). Det dreier seg ikke lenger om ham, ikke om det han ved sitt strev kan oppnå og skryte av. Det som betyr noe er den rettferdighet Jesus gir ham, ufortjent.

De tre tekstene denne dagen belyser hvordan Gud vil ha oss: Vi skal ikke prange oss med visdom, styrke eller rikdom. Men bare dette ene at vi kjenner Herren – for det er forstand.

Mulige salmer

• 312 Til himmelen rekker din miskunnhet
• 378 Vi rekker våre hender frem
• 564 Som barn i ditt hus
• 413 Din, o Jesus din å være
• 616 La din vingård bære frukt