Arne ble først engasjert i evangeliseringsarbeid i Norge gjennom skolelaget og menigheten han gikk i. Sammen med andre troende var han ute på gaten for å snakke med folk, dele ut traktater og invitere folk til kaffe og prat i en kristen bokkafè. Dette ble begynnelsen på en gryende misjonstjeneste for Arne. Nå deler han evangeliet i Odesa, der han har bodd siden 1992.

Tok imot Jesus på speiderleir

Som ung gutt hørte Arne om de ti bud og om hvordan man trenger å omvende seg fra synd.

– Jeg var på en speiderleir i Sverige, og da var det akkurat som Gud talte til meg på en spesiell måte. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg fikk en veldig trang til å gå frem for å omvende meg på et av friluftsmøtene de arrangerte. Det var ingen som bad oss om å komme frem, og det var heller ingen andre som gjorde det, men jeg måtte bare. Fra da av gav Gud meg en nød i hjertet mitt for at andre også skulle få bli kjent med Jesus.

Et hjerte for de sovjetiske troende

Arne forteller at han fikk en nød for sovjetiske troende allerede som ung kristen.

– Jeg møtte blant annet Richard Wurmbrandt og leste bøkene hans. Jeg begynte å be regelmessig for russere og folk i det tidligere Sovjetunionen som ble forfulgt for sin tro. Dette gjorde at jeg fikk et veldig stort ønske om å dra dit.

– Etter hvert begynte jeg å lære meg russisk, og i 1992 ble jeg invitert til å bli med til Odesa på evangeliseringstur. Vi dro med buss fra Norge. Underveis opplevde vi at frontruten på bussen ble knust, men vi kjørte likevel videre. Den første dagen vi skulle på gateevangelisering i Odesa, kjørte vi gjennom gågaten. Der møtte vi noen som skulle bli med oss på evangeliseringen som jeg hilste på gjennom den knuste frontruta. En av dem jeg hilste på, skulle senere vise seg å bli min tilkomne kone, sier Arne og smiler.

Tre måneder etter evangeliseringsturen, kom han tilbake til Odesa hvor han igjen møtte sin fremtidige kone. Hun introduserte Arne for Jews for Jesus, der han etter hvert ble med selv, og der han fremdeles er ansatt i dag.

En dommedagsfølelse

Jeg spør han hvordan han opplevde det da krigen brøt ut.

– Det var et ganske stort sjokk for oss da krigen brøt ut, selv om vi egentlig hadde regnet med det og ventet på det. Likevel, det var en stor overraskelse at det faktisk skjedde. Vi våknet til skudd 24. februar, noe som var en vond opplevelse. Det var frykt og oppgitthet, og vi undret oss over hvor lang tid det ville ta før de tok oss. Heldigvis skjedde ikke det, og den første skrekken og redselen over hva som kom til å skje, gikk over ganske fort. Vi måtte bli vant til den nye hverdagen, med skudd, skyting, flyalarmer og eksplosjoner.

– En søndag morgen, traff rakettene oljelageret i Odesa, som befinner seg ca 10 km unna huset vårt. Vi kjente at det rista godt og kunne se eksplosjoner som lyste opp langt unna. Vi dro på gudstjeneste, men over oss var himmelen sort av røyk. På mange måter var det en slags dommedagsfølelse. Nå ett år etter, har krigen blitt en del av det vanlige livet. Vi tenker ikke så mye på at det er krig og gjennomfører våre vanlige gjøremål på ulikt vis.

Arne forteller videre at når de hører flyalarmen gå, tenker de på at et mulig angrep kan komme. Det ligger også en redselsstemning i underbevisstheten hos mange.

– Vi er jo heldige fordi vi har satt vår lit til Jesus og vet at vi er i hans hender. Det har gjort at vi slipper unna mye av disse redslene. Men mange kjenner også på at friheten har blitt mindre, særlig for unge menn, som går rundt og er redde for at de skal bli innrullert og sendt ut i krigen.

Gateevangelisering

Arne har et hjerte for å dele evangeliet, noe som er grunnen til at han er med på gateevangelisering. Etter at krigen brøt ut, oppstod det dessuten flere behov. Mange mistet inntektsgrunnlaget sitt samtidig som prisene steg.

– Etter søndagsgudstjenesten, deler vi derfor ut mat og synger lovsanger. Her har vi truffet folk som etter hvert har blitt med i menigheten. Noen av dem begynner å synge sammen med oss og noen kommer til tro. Vi har også et arbeid som går gjennom en messiansk menighet, der det er utdeling av mat samtidig som evangeliet blir delt.

– Folk kommer ikke bare for å få mat, men for å høre Guds ord og ha fellesskap.

Arne forteller om en liten jente som var så glad for å være sammen med dem når de sang på gaten og som etter hvert begynte på søndagsskolen i menigheten. Bestemoren fulgte jenten og har blitt en del av menigheten.

– Det var også en dame som hadde kommet bort fra Gud, men som kom på møte igjen etter at vi hadde snakket sammen.

Tekst: Synnøve Aarskog