Ronit vokste opp i en jødisk familie, gikk på religiøs skole og var glad for å være jøde. På skolen hadde de også bønnetimer der de brukte de tradisjonelle bønnebøkene. Ronit følte mange ganger Guds nærvær, men når hun selv ba, opplevde hun ikke å få svar. Gud var taus.

Så selv om hun elsket sabbaten, liturgien og tradisjonene, følte hun på en tomhet. Det var bare teoretisk snakk om Gud, ikke personlig, og der var ingen kraft. Hun lengtet etter kontakt med Gud.

Ronit ble virkelig sjokkert da hun fikk vite at kusinen trodde Yeshua (Jesus) var Messias, men ble likevel med på gudstjeneste av ren nysgjerrighet. Det ble en selsom og fremmedartet opplevelse, og hun var ikke interessert. Likevel var det noe som på uforklarlig vis tiltrakk henne. Hun luftet tankene om Yeshua for sine søsken – kunne det tenkes at han var Messias?

Søsteren ble forferdet og oppbrakt. Ronit hadde stilt det verste av alle spørsmål. Hun måtte absolutt ikke tenke på dette. Hun måtte heller studere sin egen religion. Så gjorde hun det, – og det førte henne bare nærmere Yeshua. Da søsteren kom tilbake etter ett år borte «for å finne seg selv», var hun forandret. Hun hadde begynt å tro på Yeshua!

«Jeg hadde alltid ønsket å få skriften på veggen, en åpenbaring, en drøm eller noe annet overnaturlig, så jeg kunne oppleve at Gud er virkelig i mitt liv», forteller Ronit. «Og endelig hørte jeg en røst, klart og tydelig i hjertet: Nå har du hørt nok, du har sett nok. Det er på tide at du tar skrittet og tror.»

Det gjorde hun. Faren eksploderte og ble dypt såret da han fikk høre dette: «Hvorfor har du forrådt meg? Hva har jeg gjort galt?»

«Jeg elsker familien min over alt på jord, og ønsker at de skal godta min tro. Men av og til må man velge. Det å ha en nær relasjon til Gud, det å leve livet med Yeshua, veier opp for alt det vanskelige», avslutter Ronit.

Fra Først nr.2-2017