Intervjuet er hentet fra videopptaket ovenfor (se på YouTube).

«Hannah» er et oppdiktet navn, da hun ønsker å være anonym. Redigert av Synnøve Aarskog

Jeg møter «Hannah» et sted på Østlandet, og ber henne fortelle meg hennes familiehistorie.

 – Hele familien til min bestefar bodde i en liten by i Ukraina. Da holocaust startet, var det bare min bestefar, hans foreldre og hans bror som greide å flykte til Kasakhstan. Det var derfor de overlevde. Alle de andre i familien ble tatt med til en skog i nærheten av byen der de ble skutt.

– Da krigen var over, kom bestefar og foreldrene hans tilbake til Ukraina. Der fant de ingen gjenlevende familiemedlemmer. Alt av eiendeler, møbler, klær og ting var overtatt av andre mennesker som nå hadde flyttet inn i huset deres.

Annenrangs borgere

Mange vil kanskje si at holocaust var et vendepunkt for antisemittismen og at Europa tok et oppgjør med den.

Men hvordan var det for deg å vokse opp i Øst-Europa?

 – Den jødiske befolkningen ble sett på som annenrangs borgere, som mennesker av dårligere kvalitet.

 – De var ansett som under den ukrainske og russiske befolkningen. Det var med andre ord ikke populært å være jødisk. Det var mye bedre å være ukrainer eller russer og mange jøder prøvde derfor å skjule sin jødiske identitet. Det er slik jeg husker det selv også.

 – Før vi flyttet til Israel visste jeg ikke noe om min jødiske identitet. Jeg visste heller ikke noe om Israel. Plutselig fikk jeg bare vite at vi skulle flytte, noe som skjedde veldig raskt.

Vitser om jødene rett foran min mor

«Hannah» forteller at de ikke ble opplært av foreldrene til å være stolte over sin jødiske identitet. Dette var noe foreldrene gjorde for å beskytte dem, da de var redd for at andre barn skulle le av dem dersom de fikk vite at de var jødiske.

 – Det var heller ikke populært for voksne å være jøde. Min mor var lærer i Ukraina, og opplevde at andre lærere på lærerværelset fortalte vitser og lo av jødene.

– Dersom noen gjorde noe galt, var det sannsynligvis en jøde som hadde gjort det, for de var jo «slik og slik».

– Min mor var også med som leder i speideren i Ukraina. De andre lederne, som skulle være gode rollemodeller for barna, kunne stå der og fortelle vitser om jødene, rett foran min mor. Dette gjorde de selv om de visste han hun var jøde.

– Når slike ting skjer, får man virkelig følelsen av at jøder er annenrangs.

  Du som er jøde, kommer ikke til å få noen jobb!

 – Min mor ønsket å studere ved universitet, men ble fortalt at de bare tok inn jøder i forhold til hvor mange prosent de utgjorde i befolkningen.

– Siden det ikke bare var karakterene som betydde noe, ble dette nærmest umulig for henne. Hun begynte derfor å studere ved en høyskole, selv om hun egentlig ville studere ved universitetet. Hun fikk heller ikke en god jobb, da disse ble gitt til de som ikke var jøder.

 – Det at de ikke ville gi en god stilling til noen som var jødiske, var noe de sa helt åpenlyst. Bestefaren min gjorde det veldig godt under studiene ved universitet og ønsket seg en jobb i Kiev etter endt utdanning. Beskjeden han fikk da, var klar: nei, du kommer ikke til å få noen jobb her fordi du er jøde.

Du er så vakker, at deg vil vi voldta

 – Like før vi flyttet fra Ukraina til Israel på 1990-tallet, stod moren min og solgte druer for å tjene litt ekstra penger. Da kom det noen menn til henne og sa: «Vi vil drepe alle dere jøder! Men du er så vakker, at deg vil vi voldta».

– Takk Gud for at hun ikke opplevde noen fysiske angrep. Likevel, hun følte seg ikke trygg, noe som var en av grunnene til at vi flyttet til Israel. Der kunne vi være trygge og åpne om vår nasjonalitet og religion.

Livet i Norge

Dere flyttet så til Israel og deretter til Norge. Har du opplevd noe form for antisemittisme her i Norge?

 – Personlig har jeg ikke det, noe jeg er veldig takknemlig for. Likevel, jeg var engstelig da jeg kom hit.

– Da jeg startet på norskkurs, kjøpte jeg pepperspray for å ha med meg i veska. Jeg har heldigvis ikke fått bruk for den.

«Hannah» forteller at hun helst ikke ønsker å fortelle hvor hun kommer fra. Da hun gikk på norskkurs, måtte deltakerne fortelle hvilket land de kom fra, noe som bekymret henne.

 – Jeg foretrekker å være anonym, sier hun.

– Jeg har hørt om nordmenn i Oslo som sier at de ikke tør å gå med klær som har tilknytning til Israel, fordi de frykter å bli angrepet. Eller de vil ikke gå med Davidsstjerne eller andre symbol som er knyttet til Israel.

– Jeg har også hørt historier om norske barn som har blitt mobbet og ledd av, fordi de har bodd i Israel. De var ikke engang israelere, men har tilknytning til Israel på en eller annen måte.

Norske jøder, men også jøder i Europa, sier i flere undersøkelser at de vurderer å migrere til Israel, fordi de er redde for antisemittismen i Europa.

Kan du forstå dem?

 – Ja, det gjør jeg. Jeg har sagt til mannen min at dersom noen av våre barn opplever antisemittisme eller ubehag ved å si at de er fra Israel, må vi vurdere å flytte.

– Jeg vil ikke at de skal kjenne på de samme følelsene som min mor og mange andre jøder før henne gjorde. Jeg vil heller ikke at de skal skjule hvor de kommer fra.

– Mine barn har enda ikke opplevd noe ubehag knyttet til at de er jødiske, og vi har vært veldig åpne om det både i barnehagen og på skolen. De har til og med presentert Rosh Hashana (jødisk nyttår) i barnehagen.

– Jeg ønsker at mine barn skal kunne være åpne om sin bakgrunn og dele om deres religion og tradisjoner.

«Hannah» forteller videre at hun har stor forståelse for at folk migrerer til Israel.

 – Så langt er det ok å bo i Norge, noe jeg håper det fortsetter å være. Kanskje det til og med vil bli bedre?

Hva tror du skaper mest reaksjoner? At du er jøde eller at du er fra staten Israel?

 – Akkurat nå tror jeg det er det at jeg er israeler. Det er ofte knyttet noe negativt til det. Jøder er mer «alle jødene», noe som kan være positivt også. Akkurat nå tror jeg at det å være israeler er mindre populært. Det er i alle fall slik jeg føler det, avslutter hun.