Vika vokste opp i St. Petersburg i Russland, i en familie der troen var en naturlig del av hverdagen. Faren var pastor, moren var søndagsskolelærer og ungdomsleder. Fra tidlig av var det å gå i kirken en selvfølge. Troen på Gud var aldri et spørsmål – det var en naturlig sannhet.

– Hele livet mitt handlet om tro og det å gå i kirken, forteller hun.

Da Vika var liten, så hun sin eldre søster bli døpt, og hun ønsket selv å gjøre det samme. Hun var rundt ti år gammel, men faren, som var pastor, mente at hun var for ung. Etter hvert begynte flere av vennene hennes å bli døpt, men mange av dem forlot troen kort tid etter. Det skremte henne, og hun bestemte seg for å vente med dåpen.

Flytting til Israel

Da Vika var rundt 15 år gammel, flyttet familien hennes til Israel, rett før korona-pandemien brøt ut. Ett år senere, som 16-åring, begynte hun å reflektere over livet sitt og innså at troen hennes hadde holdt seg sterk gjennom alle de store forandringene. Hun bestemte seg for at tiden var inne for å bli døpt. Dåpen fant sted på en strand i Haifa, i regi av menigheten Beit Eliyahu, som hadde støttet henne hele veien.

Et halvt år senere, under et frivillig arbeid gjennom skolen (som er et krav for å kunne fullføre utdanningen i Israel), ble hun konfrontert med traumer fra oppveksten i Russland. Minner om et voldelig forhold, som hun hadde fortrengt, kom til overflaten og førte til en dyp følelse av mistillit.

 

Tvil og søken etter svar

Vika begynte å stille spørsmål ved alt. «Hvis en person som sa ‘jeg elsker deg’ kunne gjøre så grusomme ting, hva om også Gud løy?» spurte hun seg selv. Hun så på all lidelsen i verden og konkluderte med at en kjærlig Gud umulig kunne eksistere. Et halvt år etter at hun ble døpt, tok hun den tunge beslutningen om at hun ikke trodde på Gud lenger. Det var en knusende opplevelse, for hele livet hennes hadde vært bygget på tro. Nå føltes det som om alt raste sammen, og hun mistet håpet. Hun begynte å lete etter svar i andre religioner og filosofi, men ingen av disse hjalp henne.

Vika reflekterer videre:

– Jeg har innsett nå at spørsmålene i seg selv aldri var problemet. Spørsmål om tro, om Gud, hva vi tror på og hvorfor, er faktisk en god ting. De hjelper oss å forstå hva vi tror på og hvorfor. De kan styrke og utvikle troen vår. Problemet var holdningen min, hvorfor jeg stilte disse spørsmålene, hva hjertet mitt var bak dem.

På et veldig mørkt sted i livet, hvor hun slet psykisk, begynte Vika å føle at det ikke var noe håp igjen. Det kom til et punkt der hun begynte med selvskading og ble suicidal. Hun visste at hun måtte gjøre noe, og bestemte seg for å dra på én siste kristen leir. Hun tenkte at hun ville gi Gud én siste sjanse. På vei dit skrev hun seks sider om hvorfor hun mente at Gud ikke kunne finnes, og begynte å skrive avskjedsbrev til folk. Hun var på vei til å gi opp, men Gud hadde en helt annen plan for henne.

 

Møte med Gud

På leiren møtte Vika en familie som tok imot henne på en varm og kjærlighetsfull måte. Hun stilte de samme spørsmålene hun hadde stilt tusen ganger før, men denne gangen var holdningen hennes annerledes.

– Jeg søkte ikke lenger etter feil, men etter et lite håp, sier hun.

Det var da Gud begynte å åpne hjertet hennes. Hun fikk plutselig ører som hørte på en ny måte, og øyne som så annerledes.

En av de viktigste øyeblikkene kom senere på kvelden under lovsangen. Hun stod ute i ørkenen og ba stille: «Gud, jeg tror kanskje at dette er den ene, sanne religionen. Men gi meg ett tegn til.» Og akkurat da kom en kvinne hun aldri hadde møtt før bort til henne. Hun sa at Den Hellige Ånd hadde ledet henne til å be for Vika. Mens hun ba, sa hun ting som bare Gud kunne ha åpenbart. Hun ba om ting som Vika tidligere hadde bedt Gud om å vise henne som tegn. Kvinnen fortalte Vika at Gud hadde vært der hele tiden, selv når hun følte seg alene.

Det var da Vika ba Jesus om tilgivelse og åpnet hjertet sitt for ham. En fred fylte henne, en dyp stillhet i sinnet som hun aldri før hadde kjent.

– Det var som om alle de vonde tankene og bekymringene stilnet, selv om problemene ikke forsvant over natten, sier hun.

– Men jeg visste at livet mitt plutselig fikk en ny mening.

 

Livet etterpå

Livet etter at Vika tok imot Jesus har ikke vært lett. Hun sliter fortsatt med konsekvensene av livet hun levde da hun var borte fra troen, men nå har hun en grunn til å fortsette.

– Jeg ser hvordan Gud bruker alt jeg har gått gjennom – både det vonde og det gode – for å hjelpe andre, sier hun.

Vennene hennes har merket en stor forandring. Selv om de fleste ikke visste hvor ille det hadde vært, ser de nå at Vika har funnet en dypere glede og kjærlighet som bare finnes hos Gud.

Beit Eliyahu har vært en stor del av Vikas reise.

– Menigheten har blitt et hjem for meg, sier hun.

– Selv da jeg tvilte på alt, ga de meg ikke opp.

Nå er hun en del av lovsangsteamet og deltar i smågrupper og bibelstudier.

– De har virkelig vært med på å forme meg på en dypere måte, forteller hun.

Da terrorangrepet skjedde 7. oktober, var det en tid med mye lidelse, men Vika erfarte en ny nærhet til Gud.

– I stedet for å miste troen, åpnet Gud sakte mitt hjerte igjen, sier hun.

– Jeg begynte å hjelpe til med å samle inn mat og forsyninger til soldater og familier i nød. I det mørkeste øyeblikket oppdaget jeg en ny nærhet til Gud.

Nå har livet hennes en ny mening.

– Jeg vet at det er verdt å kjempe videre, fordi vi har en fantastisk Gud som gir livet mening.

 

Tekst: Synnøve Aarskog

Foto: Janne Coward