Av: Pnina Lizorkin

 

Jeg sitter i leiligheten til 77 år gamle Hilary i Haifa, en varm marsdag i 2025. Samtalen vår er åpen og ærlig. Hun deler villig sin historie med meg.

Hilary bor sammen med og tar seg av sin 73 år gamle bror, som lider av en kronisk sykdom. Hun imponerer med sitt skarpe sinn, sin vittige humor og varme personlighet. Hun forteller med klarhet og innsikt, og reflekterer gjennomtenkt over sin livsreise. Hilary kjører fortsatt rundt i byen og holder huset i orden. Hennes intelligens og utdannelse skinner gjennom i det hun sier – historien hennes inspirerer.

 

Jødiske røtter og barndom i England

Hilary ble født i 1948 i Manchester, England, av jødiske foreldre, Samuel og Josephine. Farfaren hennes immigrerte til England fra Ukraina som treåring, og moren rømte med det siste toget fra Latvia våren 1939, før Nazi-okkuasjonen. Hun søkte tilflukt i England. Tragisk nok ble tantene og bestemoren drept

av nazistene i Latvia. Disse hendelsene satte dype spor i Hilarys identitet. «Jeg vet at de døde fordi de var jøder,» sier hun. Hun ble bevisst sin jødiske identitet allerede som barn.

Hjemmet var ikke religiøst. Faren, en overbevist sosialist, var imot jødiske tradisjoner og ritualer. Moren, derimot, hadde en følelsesmessig tilknytning til jødiske skikker, og insisterte på at de i det minste gikk i synagogen på Yom Kippur.

Hilary kjente tidlig en tilhørighet til sitt jødiske opphav. «Jeg var veldig klar over at jeg var fra England, men ikke av England,» forklarer hun. Den bevisstheten preger mange av valgene hun tar i livet.

 

Ble kjent som bråkmakeren

Hun var en dyktig elev med sterk lærelyst. Men sosialt var det utfordrende. Hun lærte seg tidlig å holde tilbake det hun egentlig mente, og slet med å knytte bånd til jevnaldrende som ikke delte hennes intellektuelle interesser. Begge foreldrene var de første i sine familier som studerte ved universitet og hadde stor tro på utdanning. Hilary begynte på en prestisjefylt pikeskole – som hun sterkt mislikte. «Der ble jeg kjent som en bråkmaker,» ler hun, fordi hun uttalte seg fritt om sionisme.

 

Akseptert – men ikke inkludert

Oppveksten i etterkrigstidens England gjorde Hilary oppmerksom på holdningene overfor jøder på 1950-tallet. Selv om det britiske samfunnet aksepterte jøder i profesjonelle yrker som leger og advokater, var det sjelden de ble inkludert sosialt. De ble ofte ekskludert fra idrettsklubber. «Det var assimilasjon med adskillelse,» sier hun. Derfor hadde jødiske elever egne klubber og samlinger på skolen. (Dette har endret seg med tiden.)

Engasjement for Israel

Som 13-åring ble hun med i HaBonim, en sosialistisk sionistisk ungdomsbevegelse med fokus på å bygge Israel. Hun engasjerte seg sterkt, og forble aktiv gjennom ungdomsårene. I en tid da mange ungdommer eksperimenterte med opprør, røyking og rusmidler, fokuserte Hilary på Israel. Hjemmeforholdene var vanskelige, og det påvirket skoleprestasjonene hennes – til tross for kjærligheten til læring. Hun kom derfor ikke inn på universitetet.

Krig og kibbutz

I 1967, da krig truet mellom Egypt og Israel, kjente Hilary et kall til å reise til Israel. Faren ga sin fulle støtte. «Det var det største komplimentet jeg fikk fra ham,» sier hun stolt.

Hun reiste til Israel for å arbeide frivillig på en kibbutz. Bare to dager etter ankomst brøt Seksdagerskrigen ut. Soldater ble kalt inn til tjeneste, og frivillige overtok arbeidet. Kibbutzen lå nær den syriske grensen. Hun hørte artilleriskudd daglig, og forsto raskt at kibbutzen var i fare.

 

Blir sykepleier

Etter krigen dro hun tilbake til England for å utdanne seg til sykepleier – et praktisk steg mot drømmen om aliyah, immigrasjon til Israel. I september 1967 begynte hun på Westminster Hospital i London. Hun fortalte i opptaksintervjuet at ønsket om å bli sykepleier var knyttet til et ønske om å tjene Israel.

I løpet av fire år tok hun dobbel utdanning i voksen- og barnesykepleie. Hun lærte også viktige livsferdigheter: disiplin, struktur og forberedelse – ferdigheter hun tidligere manglet.

 

«Et brev til Hilary»

Den mest livsforvandlende erfaringen i denne tiden var likevel ikke akademisk, men åndelig. Hun husker hvordan hun under en Yom Kippur-gudstjeneste som 17-åring hørte 3. Mosebok 16 bli lest. Bønneboken sa: «Godta våre bønner i stedet for offer», men det føltes utilstrekkelig. Spørsmålet forble uavklart i henne.

Under studiene utviklet hun et nært vennskap med medstudenten Diane, som forsiktig pekte henne mot kristen tro. Hilary besøkte Westminsterkatedralen og kjøpte i hemmelighet en Bibel. Hun leste fra begynnelsen og inn i Det nye testamente. Da hun kom til Hebreerbrevet, ga plutselig det gamle avsnittet fra Mosebok mening. Det føltes som om brevet var skrevet til henne personlig – «Et brev til Hilary.»

 

Tar imot Jesus

I november 1969 innså hun at hun trengte en øversteprest – noen som kunne gå i forbønn for henne. Og hun visste bare én som kunne det: Jesus. Alene på rommet sitt ba hun og ba Ham være hennes øversteprest.

Når hun fortalte dette til foreldrene, ble moren knust og følte seg forrådt. Faren lo bare. Men Hilary sto støtt. Hun begynte å gå i kirken, ble døpt, og følte at hele hjertet hennes tilhørte Gud. «Det var viktigere enn noe annet i livet mitt,» sier hun. Jødisk identitet forblir viktig, men troen på Yeshua (Jesus) som Messias kommer først.

 

Flytter for godt til Israel

I januar 1972 gjorde hun aliyah og bosatte seg i Jerusalem. Hun fant en liten hebraisktalende messiansk forsamling og ble der i 15 år. Hun lærte hebraisk på Ulpan og begynte å studere ved Det hebraiske universitetet. Etter endt utdanning fikk hun tilbud om å studere folkehelse – noe hun omfavnet med entusiasme. Hun tok en mastergrad i folkehelse og jobbet deretter i over 30 år innen helsevesenet i Israel.

Etter 15 år reiste hun tilbake til England for å studere ved All Nations College, en evangelisk høyskole for tverrkulturell tjeneste. Det ga et nødvendig pusterom fra presset ved å være troende i Israel. Men hun visste at hjertet hennes tilhørte Israel. Hun vendte tilbake og arbeidet videre innen folkehelse og undervisning. På et tidspunkt ble hun epidemiologisk sykepleier. Hun flyttet til Nord-Israel og senere til Haifa, hvor hun ble del av Beit Eliyahu-menigheten. Hun jobbet som sekretær ved aldershjemmet Ebenezerhjemmet i to år før hun pensjonerte seg. Der skrev hun en historisk bok om hjemmets 75 år lange historie.

 

Trofast i det små

Hilary giftet seg aldri. Det er tidvis smertefullt å ikke ha en egen familie, særlig når vennene blir besteforeldre. Samtidig anerkjenner hun friheten til å tjene andre – inkludert sin bror og sine venner.

Hun har lært verdien av å «dukke opp og være trofast i det små, dag for dag». Hun elsket å be for arbeidsplassen og kollegene sine. Hun er takknemlig for det spesielle kallet Gud har gitt henne. For Hilary er det Guds nåde og trofasthet som har båret henne – og hun stoler på at Han vil fortsette med det helt til slutten.