Vitnesbyrd
Rana var oppvokst som muslim, men så skjedde det noe.
Rana ble født i en muslimsk familie og så jøder som fiender. Men søken etter mening førte henne på en reise av de sjeldne.
Skrevet Av Pnina Lizorkin
Oversatt av Annbjørg Hesselberg
Rana Frances ble født inn i en muslimsk sekulær familie i Jerusalem. Hun vokste opp i et islamsk samfunn, og religion var en del av barndommen. Hun hadde alltid gått på arabisk-katolske skoler, men aldri hørt om Jesu kjærlighet. Da hun var tolv år, fyttet familien til Haifa, hvor hun møtte et blandet samfunn av muslimer og kristne. Familien hennes fant seg godt tilrette, og hun hadde venner og et godt sosialt liv. Hun møtte Nizar som ung, og de ble kjærester – i hemmelighet fordi de hadde ulik religiøs bakgrunn, noe som ikke var akseptert der de bodde. Gjennom tenårene følte hun likevel at noe manglet i livet hennes. Hun lurte på hva som var hensikten med livet. Var det bare å gifte seg og få barn?
De muslimske lovene var strenge, merkelige og krevende. Men foreldrene hadde likevel lært henne å stille spørsmål og søke etter svar. Det fikk henne til å stille spørsmål ved islam – og hun likte ikke svarene hun oppdaget. Da hun var 19, begynte hun å studere jus på universitetet, og da hun nærmet seg 22, bestemte hun seg for ikke å tro på ”Allah” lenger, fordi den guden hun kjente, var veldig krevende og langt fra mennesker.
Noen år senere forandret Nizar seg drastisk da han møtte Jesus og tok imot Ham. Han fortalte henne stadig om Jesus og hvordan hun måtte tro på Ham for å få evig liv. Hun trodde at Nizar hadde blitt gal, men som tiden gikk, så hun den gode forandringen som hadde skjedd i livet hans, og det begynte å påvirke henne. Rana og Nizar bestemte seg for å fortelle foreldrene hennes om forholdet deres. Men det viste seg at de ikke ønsket å møte ham, i og med at han ikke var muslim. Rana ble både skuffet og overrasket – hun hadde trodd foreldrene var tolerante mennesker som godtok andres tro.
Da hun var 23, bestemte hun seg for å gå i kirken med Nizar. Prekenen hun hørte, rørte henne. Predikanten snakket om at barn måtte adlyde sine foreldre, og hun tenkte at det var veldig likt islam. Men så fortsatte han med å si at foreldre ikke skulle provosere sine barn til sinne slik at de ikke skulle miste motet (Kol 3,21).
”Jeg følte Guds nærvær og visste at det ikke var tilfeldig at jeg var der akkurat da.”
Rana begynte i hemmelighet å lese Det nye testamentet, mens hun hele tiden var bekymret for at foreldrene skulle oppdage det. Langsomt åpnet Gud øynene og hjertet hennes. Her fant hun svarene på alle spørsmålene hun hadde om hensikten med livet. Da hun kom til historien om Lasarus, skjønte hun at Jesus var Gud, og tok imot Ham som sin Frelser. Neste dag våknet hun og følte Guds fred.
”Jeg var som en sveitserost, full av hull, men nå fylte Gud opp alle disse tomrommene inni meg. Jeg følte meg ikke lenger død innvendig. Jeg visste at Gud elsket meg betingel- sesløst. Jeg ble et nytt menneske.”
Gud var imidlertid ikke ferdig med henne ennå. Da hun vokste opp i Jerusalem, var den jødisk-arabiske konflikten alltid til stede i omgivelsene. Hun hadde lært at landet tilhørte palestinerne, og hun deltok i pro-palestinske protester. Konflikten var imidlertid ikke bare mellom jøder og arabere, den var også i hjertet hennes.
Selv om jødene var gode mennesker, tilhørte landet palestinerne, derfor var jødene fienden. Rana forteller:
”Selv om Han hadde forandret livet mitt på mange måter, tok en forandring i hjertet mot Israel lengre tid. Det tok meg år å akseptere Israel og det israelske flagget. Det var vanskelig, men på et tidspunkt hadde Gud overbevist meg om at landet tilhørte Ham, og en kjærlighet til Israel vokste i mitt hjerte.”
Hun innså at hennes identitet ikke var i en nasjonalitet eller et land, men i Jesus. Hun følte at nå som hun av hjertet kunne elske det jødiske folket, kunne hun også være en bro mellom arabere og jøder og hjelpe folk å se at det bare er i Jesus vi finner den virkelige freden. Nizar og Rana giftet seg da de var 26 år. Etter at foreldrene hennes fikk vite om hennes tro, snakket de knapt meddem i årevis. Men barnebarna myknet hjertene deres, og til slutt tok de dem inn i familien. Rana fortsetter å be for sine foreldre og to yngre brødre. Hun vet at hvis Gud kunne forandre hennes hjerte, så kan han også forandre deres.
Vitnesbyrd
Rana var oppvokst som muslim, men så skjedde det noe.
Rana ble født i en muslimsk familie og så jøder som fiender. Men søken etter mening førte henne på en reise av de sjeldne.
Skrevet Av Pnina Lizorkin
Oversatt av Annbjørg Hesselberg
Rana Frances ble født inn i en muslimsk sekulær familie i Jerusalem. Hun vokste opp i et islamsk samfunn, og religion var en del av barndommen. Hun hadde alltid gått på arabisk-katolske skoler, men aldri hørt om Jesu kjærlighet. Da hun var tolv år, fyttet familien til Haifa, hvor hun møtte et blandet samfunn av muslimer og kristne. Familien hennes fant seg godt tilrette, og hun hadde venner og et godt sosialt liv. Hun møtte Nizar som ung, og de ble kjærester – i hemmelighet fordi de hadde ulik religiøs bakgrunn, noe som ikke var akseptert der de bodde. Gjennom tenårene følte hun likevel at noe manglet i livet hennes. Hun lurte på hva som var hensikten med livet. Var det bare å gifte seg og få barn?
De muslimske lovene var strenge, merkelige og krevende. Men foreldrene hadde likevel lært henne å stille spørsmål og søke etter svar. Det fikk henne til å stille spørsmål ved islam – og hun likte ikke svarene hun oppdaget. Da hun var 19, begynte hun å studere jus på universitetet, og da hun nærmet seg 22, bestemte hun seg for ikke å tro på ”Allah” lenger, fordi den guden hun kjente, var veldig krevende og langt fra mennesker.
Noen år senere forandret Nizar seg drastisk da han møtte Jesus og tok imot Ham. Han fortalte henne stadig om Jesus og hvordan hun måtte tro på Ham for å få evig liv. Hun trodde at Nizar hadde blitt gal, men som tiden gikk, så hun den gode forandringen som hadde skjedd i livet hans, og det begynte å påvirke henne. Rana og Nizar bestemte seg for å fortelle foreldrene hennes om forholdet deres. Men det viste seg at de ikke ønsket å møte ham, i og med at han ikke var muslim. Rana ble både skuffet og overrasket – hun hadde trodd foreldrene var tolerante mennesker som godtok andres tro.
Da hun var 23, bestemte hun seg for å gå i kirken med Nizar. Prekenen hun hørte, rørte henne. Predikanten snakket om at barn måtte adlyde sine foreldre, og hun tenkte at det var veldig likt islam. Men så fortsatte han med å si at foreldre ikke skulle provosere sine barn til sinne slik at de ikke skulle miste motet (Kol 3,21).
”Jeg følte Guds nærvær og visste at det ikke var tilfeldig at jeg var der akkurat da.”
Rana begynte i hemmelighet å lese Det nye testamentet, mens hun hele tiden var bekymret for at foreldrene skulle oppdage det. Langsomt åpnet Gud øynene og hjertet hennes. Her fant hun svarene på alle spørsmålene hun hadde om hensikten med livet. Da hun kom til historien om Lasarus, skjønte hun at Jesus var Gud, og tok imot Ham som sin Frelser. Neste dag våknet hun og følte Guds fred.
”Jeg var som en sveitserost, full av hull, men nå fylte Gud opp alle disse tomrommene inni meg. Jeg følte meg ikke lenger død innvendig. Jeg visste at Gud elsket meg betingel- sesløst. Jeg ble et nytt menneske.”
Gud var imidlertid ikke ferdig med henne ennå. Da hun vokste opp i Jerusalem, var den jødisk-arabiske konflikten alltid til stede i omgivelsene. Hun hadde lært at landet tilhørte palestinerne, og hun deltok i pro-palestinske protester. Konflikten var imidlertid ikke bare mellom jøder og arabere, den var også i hjertet hennes.
Selv om jødene var gode mennesker, tilhørte landet palestinerne, derfor var jødene fienden. Rana forteller:
”Selv om Han hadde forandret livet mitt på mange måter, tok en forandring i hjertet mot Israel lengre tid. Det tok meg år å akseptere Israel og det israelske flagget. Det var vanskelig, men på et tidspunkt hadde Gud overbevist meg om at landet tilhørte Ham, og en kjærlighet til Israel vokste i mitt hjerte.”
Hun innså at hennes identitet ikke var i en nasjonalitet eller et land, men i Jesus. Hun følte at nå som hun av hjertet kunne elske det jødiske folket, kunne hun også være en bro mellom arabere og jøder og hjelpe folk å se at det bare er i Jesus vi finner den virkelige freden. Nizar og Rana giftet seg da de var 26 år. Etter at foreldrene hennes fikk vite om hennes tro, snakket de knapt meddem i årevis. Men barnebarna myknet hjertene deres, og til slutt tok de dem inn i familien. Rana fortsetter å be for sine foreldre og to yngre brødre. Hun vet at hvis Gud kunne forandre hennes hjerte, så kan han også forandre deres.