Vitnesbyrd
Simon ble overrasket av ungdommer som kjente Gud – gikk det virkelig an?
For Simon var dette utenkelig. Han kunne fakta om Gud, men at ungdommer på hans egen alder kunne si at de kjente Gud, det syns han var rart.
Nå er Simon Sabbah 45 år gammel, gift med tyske Christina og sammen har de tre barn. Han har vært aktivt med i menigheten Beit Eliyahu i Haifa siden han var 17 år gammel og er nå en del av eldsterådet i menigheten. Her er hans historie:
Bakgrunn
Som barn vokste jeg opp i German Colony i Haifa. Foreldrene mine er arabisktalende, ikke-troende protestanter. I nabolaget spilte jeg ofte fotball sammen med venner som var jøder, muslimer og katolikker. Jeg tenkte at jøder bare kjente halve sannheten siden de kun leste Det Gamle Testamentet; at katolikker tilba «idoler» på grunn av alle Maria-statuene; og at de som fulgte islam, var litt «bortkomne». Jeg likte faktisk å tro at jeg var den beste av alle vennene mine.
«Gud kjenner meg, og jeg kjenner ham»
Da jeg var 16 år, ble jeg invitert til søskenbarnet mitt sitt bryllup i San Francisco, California. Ved ankomst fortalte han at vi hadde litt tid til overs før bryllupet skulle feires, så han inviterte meg til å bli med ungdomsgruppen hans på en tur til en nasjonalpark.
Vi tilbrakte en uke med å utforske den vakre naturen, men det som virkelig gjorde inntrykk på meg, var kveldssamlingene rundt bålet. Hver kveld samlet ungdommene seg for å synge lovsanger og dele vitnesbyrd. Jeg husker spesielt en kveld da en gutt delte sitt vitnesbyrd og avsluttet med setningen: «Gud kjenner meg, og jeg kjenner ham.» Jeg ble overrasket. Kjente han virkelig Gud?
Neste kveld var det en jente som delte sitt vitnesbyrd, og hun avsluttet også med den samme setningen: «Gud kjenner meg, og jeg kjenner ham.» Dette syntes jeg var merkelig. Jeg visste mye om Gud, men jeg kunne ikke påstå at jeg kjente ham personlig. Det var som å vite informasjon om dronning Elizabeth II, men ikke kjenne henne personlig.
Så hvordan kunne disse ungdommene si «Gud kjenner meg og jeg kjenner Gud»?
Resten av uken delte forskjellige ungdommer sine vitnesbyrd. Hver gang var det noe i vitnesbyrdet som handlet om at de kjente Kristus og Kristus kjente dem, noe som indikerte at de hadde en personlig relasjon til Jesus.
Da siste dagen kom, tenkte jeg «Nei, jeg kan ikke høre denne setningen igjen». Det var smertefullt for meg å innse at jeg ikke kunne si det samme.
Da var det nok en gang en ungdom som delte vitnesbyrdet sitt og sa noe som handlet om hans relasjon til Jesus.
Jeg følte Den Hellige Ånd rørte i meg og sa «Denne sannheten må du forholde deg til». Jeg husker kvelden veldig godt. Mens jeg satt der, kjente jeg på at jeg ikke kunne være sammen med gruppen lenger. Jeg forlot dem og løp inn i mørket mot skogen for å finne teltet mitt.
Da jeg kom inn i teltet, lukket jeg det, gikk på kne og bad til Gud:
«Far i Himmelen, jeg kjenner deg ikke fordi jeg ikke kjenner Sønnen din Jesus Kristus. Tilgi meg mine synder, kom til mitt hjerte og vær Herre i mitt liv.
I det øyeblikket visste jeg at livet mitt var forandret og at min personlige relasjon med Jesus hadde startet.
Jenta som pekte på Jesus
Da jeg kom tilbake til Israel og på skolen, ble livet mitt ganske utfordrende. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere min nye tro. Jeg måtte gå 3 kilometer til skolen, og halvveis dit tenkte jeg ofte: «Jeg glemmer Jesus mens jeg er på skolen. Jeg må være med vennene mine i musikkgruppen og på fotballaget.» Når jeg kom hjem, gikk jeg ofte på rommet mitt for å gråte. Det føltes feil.
Den sommeren møtte jeg tre norske frivillige som jobbet på Ebenezerhjemmet, et aldershjem for Holocaust-overlevende. Vi guttene som vanligvis spilte fotball, ble inspirert til å spille basketball i stedet, da vi så at det var det jentene spilte. Dermed begynte vi å spille sammen med dem. En av jentene utpekte seg spesielt. Når jeg spurte henne om Norge, som for eksempel «Er Norge vakkert?», svarte hun alltid med: «La meg fortelle deg om noen som er vakrere enn alt annet i denne verden. Hans navn er Jesus.»
Mot slutten av samtalen fortalte hun meg om en ungdomsgruppe som møtes i Beit Eliyahu messianske menighet i Haifa. Jeg hadde vokst opp i German Colony, hvor denne menigheten holdt til, men likevel kjente jeg ikke til den.
Jeg bestemte meg for å bli med. Som en god israeler, kom jeg selvfølgelig noe for sent. Jenta fra Norge ventet tålmodig på meg. I det øyeblikket vi gikk inn, og gruppen hadde begynt å lovsynge, visste jeg at Gud hadde ledet meg til mitt åndelige hjem.
Møtet med menigheten
Jeg ønsket også å møte resten av menigheten, som samles på lørdager, sabbaten. Det som møtte meg, var en overraskelse. Gruppen besto av omtrent 50 mennesker, alle over 60-70 år, og alle jødiske. De var eldre Holocaust-overlevende. Det var imponerende å se hva Gud hadde gjort for dem – både ved å redde dem fra Holocaust og ved å bringe dem til evig liv gjennom Jesus. Det var en stor velsignelse for meg å være sammen med dem og lære av deres erfaringer. Som en 17 år gammel arabisk gutt var dette en stor oppmuntring. Jeg er dypt takknemlig for at Gud ledet meg til Beit Eliyahu.
Nå består menigheten vår av rundt 300 mennesker med familier og barn, med mange ulike bakgrunner og nasjonaliteter.
Vitnesbyrd
Simon ble overrasket av ungdommer som kjente Gud – gikk det virkelig an?
For Simon var dette utenkelig. Han kunne fakta om Gud, men at ungdommer på hans egen alder kunne si at de kjente Gud, det syns han var rart.
Nå er Simon Sabbah 45 år gammel, gift med tyske Christina og sammen har de tre barn. Han har vært aktivt med i menigheten Beit Eliyahu i Haifa siden han var 17 år gammel og er nå en del av eldsterådet i menigheten. Her er hans historie:
Bakgrunn
Som barn vokste jeg opp i German Colony i Haifa. Foreldrene mine er arabisktalende, ikke-troende protestanter. I nabolaget spilte jeg ofte fotball sammen med venner som var jøder, muslimer og katolikker. Jeg tenkte at jøder bare kjente halve sannheten siden de kun leste Det Gamle Testamentet; at katolikker tilba «idoler» på grunn av alle Maria-statuene; og at de som fulgte islam, var litt «bortkomne». Jeg likte faktisk å tro at jeg var den beste av alle vennene mine.
«Gud kjenner meg, og jeg kjenner ham»
Da jeg var 16 år, ble jeg invitert til søskenbarnet mitt sitt bryllup i San Francisco, California. Ved ankomst fortalte han at vi hadde litt tid til overs før bryllupet skulle feires, så han inviterte meg til å bli med ungdomsgruppen hans på en tur til en nasjonalpark.
Vi tilbrakte en uke med å utforske den vakre naturen, men det som virkelig gjorde inntrykk på meg, var kveldssamlingene rundt bålet. Hver kveld samlet ungdommene seg for å synge lovsanger og dele vitnesbyrd. Jeg husker spesielt en kveld da en gutt delte sitt vitnesbyrd og avsluttet med setningen: «Gud kjenner meg, og jeg kjenner ham.» Jeg ble overrasket. Kjente han virkelig Gud?
Neste kveld var det en jente som delte sitt vitnesbyrd, og hun avsluttet også med den samme setningen: «Gud kjenner meg, og jeg kjenner ham.» Dette syntes jeg var merkelig. Jeg visste mye om Gud, men jeg kunne ikke påstå at jeg kjente ham personlig. Det var som å vite informasjon om dronning Elizabeth II, men ikke kjenne henne personlig.
Så hvordan kunne disse ungdommene si «Gud kjenner meg og jeg kjenner Gud»?
Resten av uken delte forskjellige ungdommer sine vitnesbyrd. Hver gang var det noe i vitnesbyrdet som handlet om at de kjente Kristus og Kristus kjente dem, noe som indikerte at de hadde en personlig relasjon til Jesus.
Da siste dagen kom, tenkte jeg «Nei, jeg kan ikke høre denne setningen igjen». Det var smertefullt for meg å innse at jeg ikke kunne si det samme.
Da var det nok en gang en ungdom som delte vitnesbyrdet sitt og sa noe som handlet om hans relasjon til Jesus.
Jeg følte Den Hellige Ånd rørte i meg og sa «Denne sannheten må du forholde deg til». Jeg husker kvelden veldig godt. Mens jeg satt der, kjente jeg på at jeg ikke kunne være sammen med gruppen lenger. Jeg forlot dem og løp inn i mørket mot skogen for å finne teltet mitt.
Da jeg kom inn i teltet, lukket jeg det, gikk på kne og bad til Gud:
«Far i Himmelen, jeg kjenner deg ikke fordi jeg ikke kjenner Sønnen din Jesus Kristus. Tilgi meg mine synder, kom til mitt hjerte og vær Herre i mitt liv.
I det øyeblikket visste jeg at livet mitt var forandret og at min personlige relasjon med Jesus hadde startet.
Jenta som pekte på Jesus
Da jeg kom tilbake til Israel og på skolen, ble livet mitt ganske utfordrende. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere min nye tro. Jeg måtte gå 3 kilometer til skolen, og halvveis dit tenkte jeg ofte: «Jeg glemmer Jesus mens jeg er på skolen. Jeg må være med vennene mine i musikkgruppen og på fotballaget.» Når jeg kom hjem, gikk jeg ofte på rommet mitt for å gråte. Det føltes feil.
Den sommeren møtte jeg tre norske frivillige som jobbet på Ebenezerhjemmet, et aldershjem for Holocaust-overlevende. Vi guttene som vanligvis spilte fotball, ble inspirert til å spille basketball i stedet, da vi så at det var det jentene spilte. Dermed begynte vi å spille sammen med dem. En av jentene utpekte seg spesielt. Når jeg spurte henne om Norge, som for eksempel «Er Norge vakkert?», svarte hun alltid med: «La meg fortelle deg om noen som er vakrere enn alt annet i denne verden. Hans navn er Jesus.»
Mot slutten av samtalen fortalte hun meg om en ungdomsgruppe som møtes i Beit Eliyahu messianske menighet i Haifa. Jeg hadde vokst opp i German Colony, hvor denne menigheten holdt til, men likevel kjente jeg ikke til den.
Jeg bestemte meg for å bli med. Som en god israeler, kom jeg selvfølgelig noe for sent. Jenta fra Norge ventet tålmodig på meg. I det øyeblikket vi gikk inn, og gruppen hadde begynt å lovsynge, visste jeg at Gud hadde ledet meg til mitt åndelige hjem.
Møtet med menigheten
Jeg ønsket også å møte resten av menigheten, som samles på lørdager, sabbaten. Det som møtte meg, var en overraskelse. Gruppen besto av omtrent 50 mennesker, alle over 60-70 år, og alle jødiske. De var eldre Holocaust-overlevende. Det var imponerende å se hva Gud hadde gjort for dem – både ved å redde dem fra Holocaust og ved å bringe dem til evig liv gjennom Jesus. Det var en stor velsignelse for meg å være sammen med dem og lære av deres erfaringer. Som en 17 år gammel arabisk gutt var dette en stor oppmuntring. Jeg er dypt takknemlig for at Gud ledet meg til Beit Eliyahu.
Nå består menigheten vår av rundt 300 mennesker med familier og barn, med mange ulike bakgrunner og nasjonaliteter.
