John Woodhead har ledet Israelsmisjonens arbeid i Israel og vært guide for studentene på bibelskolekurset First:Israel. Mange har latt seg fascinere av hans livshistorie – en historie han villig deler.

– Selv om livet har hatt sine utfordringer, har troen min bare blitt sterkere, forteller han.

 

Hvor alt startet

John Woodhead ble født i Israel i 1957, fem måneder etter at foreldrene ankom landet. Faren, en tidligere britisk pilot under andre verdenskrig, kom fra en ikke-religiøs bakgrunn, men krigserfaringene førte ham til tro og et kall om å tjene blant jøder.

– Før han dro til Israel arbeidet han i Aden – dagens Jemen – hvor han startet misjonsarbeid blant muslimer og la grunnlaget for det som senere ble kjent som «Rødehavsmisjonsteamet», forteller John.

Moren, en troende dansk kvinne, følte også et sterkt kall til misjon. Hun utdannet seg til lærer og ble sendt til Aden av den danske misjonen for å undervise ved en jenteskole. Der møtte hun Johns far, og de giftet seg kort tid etter. På bryllupsdagen mottok de et telegram fra en venn i Israel med en oppfordring om å komme dit.

– Faren min så dette som en bekreftelse på kallet til Israel, og slik startet vår familie der.

 

En barndom mellom to kulturer

Familien slo seg ned i Tiberias, hvor Johns far jobbet som ingeniør ved sykehuset, men hans største lidenskap var evangelisering.

– Han hadde en regel om alltid å dele Kristus med alle han møtte, noe som av og til var pinlig for oss barna – som når han evangeliserte på bensinstasjoner mens folk tutet i køen, forteller John lattermildt.

Da sykehuset i Tiberias stengte, flyttet familien til Nasaret, et hovedsakelig arabisk område. De trodde det ville være midlertidig, men ble værende i 15–16 år. For å sikre at John lærte hebraisk, sendte foreldrene ham til en jødisk skole i en nærliggende by, selv om hverdagen ellers var preget av det arabiske miljøet.

– Jeg hadde arabiske venner etter skoletid og gikk i en arabisktalende kirke, mens skolegangen foregikk på hebraisk. Det gav meg en unik forståelse for begge kulturer.

John utnyttet denne posisjonen til å bygge broer.

– Jeg organiserte en gruppe med to jødiske og to arabiske jenter, to jødiske og to arabiske gutter, samt meg selv. Vi møttes månedlig og vekslet mellom jødiske og arabiske byer. Politikk var forbudt tema – vi var bare venner og snakket om andre temaer.

Han ble også aktiv i den messianske bevegelsen, som den gang var liten. Da han begynte som 13-åring, var det kun 30 messianske ungdommer i Israel. I dag teller bevegelsen over 550.

 

Fra arkeologistudier til studentbevegelse

Etter endt skolegang ønsket John å verve seg til militæret, men som ikke-jødisk borger fikk han ikke lov. Skuffet dro han til Skottland for å studere arkeologi, hvor han ble involvert i IFES (Internasjonale Kristne Studentlaget).

I 1979 deltok han på en IFES-konferanse i Oslo, hvor Israel ble valgt som fokusland for bønn de neste fire årene – et forslag som kom fra en libanesisk kvinne. Samme sommer deltok han på arkeologiske utgravninger på Kypros og oppdaget at det skulle holdes en Midtøsten-konferanse der. Ingen fra Israel skulle delta, men han fikk bli med.

– Der ble jeg spurt om å starte en skolelagsbevegelse i Israel. Jeg svarte «ja, ja, ja» uten egentlig å mene det, innrømmer han.

Senere samme år besøkte IFES’ generalsekretær universitetene i Skottland.

– Da han kom til Edinburgh, takket han meg for at jeg hadde sagt ja til å starte skolelagsbevegelsen i Israel. Først da skjønte jeg at det var alvor.

John dro tilbake til Israel og organiserte en konferanse med én israelsk student og 30 kirkeledere. Det virket umulig å bygge en bevegelse fra én student, men året etter var de 20, og i dag har bevegelsen vokst til flere hundre.

 

Sykdom, familietragedie og et nytt kall

På 90-tallet trakk John seg gradvis fra misjonstjenesten for å fokusere på arkeologi. Han møtte sin fremtidige kone i København, og de giftet seg før de flyttet til Edinburgh i 1996.

– I Edinburgh startet vi på mange måter et nytt liv, men begynte å distansere oss fra Gud. Vi fikk to døtre og levde et tilsynelatende vellykket liv, men i 2003 ble jeg syk med depresjon på grunn av jobbrelatert stress. Jeg måtte si opp jobben og var ute av arbeid i lang tid.

Så, i 2003 ble John syk med depresjon på grunn av jobbrelatert stress, og i 2006 fikk han en sjelden leverkreft med lav overlevelsesrate. Han valgte cellegift, tross store smerter, og overlevde.

– I denne tøffe perioden fant jeg tilbake til Gud og ønsket å være fast forankret i Ham.

For hans kone var det annerledes. Hun falt inn i en depresjon, tok avstand fra troen og forlot til slutt både ham og Gud. John stod igjen alene.

Familien var ødelagt.

– I en periode drømte jeg gjentatte ganger om at min kone ville vende tilbake til Gud og til meg. Disse drømmene ga meg håp, men virkeligheten var annerledes. Hun giftet seg med en annen, og jeg vurderte også å gifte meg på nytt. Men hver gang følte jeg at Gud minnet meg på løftet jeg hadde gitt Ham: å elske min kone og be for henne.

 

Tilbake til Israel

I 2015 begynte han å undersøke muligheter for å flytte tilbake til Israel, men det virket umulig.

– Så, i september 2015, ble jeg invitert til Oslo av daværende generalsekretær i Israelsmisjonen, Rolf Gunnar Heitmann.

Han antok det var for å holde et foredrag om arkeologi, men det viste seg at han ble spurt om å lede NCMIs (Norwegian Church Ministry to Israel) arbeid i Israel.

– I 2016 dro jeg tilbake for å starte jobben, først i Tel Aviv og senere i Haifa, hvor jeg fortsatte frem til 2022.

Samtidig utdannet han seg som guide og begynte å lede utflukter for bibelskoleprogrammet First:Israel.

 

En fremtid i Guds hender

I 2022 fikk han beskjed om at jobben hans skulle avsluttes. Kort tid etter ble han alvorlig syk med leverproblemer og måtte gjennom en livstruende operasjon. Legene ga ham små sjanser til å overleve, men han fant fred i Gud – og overlevde.

– Jeg vet ikke hva fremtiden bringer, men jeg stoler på Gud og er takknemlig for hvor han har meg nå, avslutter John.

 

Tekst: Synnøve Aarskog

Foto: Janne Coward