Av: Synnøve Aarskog

Tabitha er en bereist, ung dame som har vokst opp både i Dubai, Saudi-Arabia og India, og som nå har bosatt seg i Tel Aviv for å studere. Dersom du tar turen til Immanuelkirken i Tel Aviv, er det stor sannsynlighet for at du vil møte på henne. Hun er en av de trofaste medlemmene som deltar på sabbatsgudstjenester og andre arrangement i menigheten. Her skal dere få bli litt kjent med henne.

 

Tabitha, hvordan ble du en kristen?

Jeg har vokst opp i en kristen familie, så jeg hørte om Jesus allerede fra jeg var liten. Da foreldrene mine skilte seg, føltes det som at verden rundt meg raste sammen. Da var Gud den som var stabil og som jeg kunne lene meg på. Barnekirken som jeg gikk i, da vi på dette tidspunktet bodde i India, støttet og hjalp meg gjennom denne perioden. Det var også på denne tiden jeg valgte å gi livet mitt til Jesus. Ikke så lenge etterpå, flyttet vi til Dubai, noe som var vanskelig med tanke på troen. Her var det ikke lov å dele evangeliet, men vi fikk lov til å tro selv, så lenge vi ikke delte det med andre.

 

Du har reist mye, men hvordan endte du opp i Tel Aviv og i Immanuelkirken?

Ja, foreldrene mine jobbet i flere land, så det er derfor jeg også har bodd periodevis ulike steder. Bacheloren min tok jeg i India, men jeg ville gjerne ta masteren i et annet land. Universitet jeg studerte ved, hadde et samarbeid med universitetet i Tel Aviv, så da flyttet jeg hit. På universitetet fikk jeg en håndbok som presenterte ulike tilbud i byen – der stod det blant annet om Immanuelkirken. I håndboken var også navnet til lederen for den internasjonale avdelingen til Skolelaget nevnt. Jeg tok kontakt med han og spurte etter en bibelstudiegruppe. Han satte meg i kontakt med Immanuelkirken, så det var på denne måten jeg fikk kontakt med Immanuelkirken/unge voksne gruppen for første gang.

 

Møtet med Immanuelkirken ble noe helt annet enn det hun var vant med fra India. Der gikk hun i en pinsekirke, der musikken var mer moderne og møtestrukturen annerledes.

 

Da jeg kom til Immanuelkirken, var jeg ikke sikker på om jeg kunne tilpasse meg, da jeg opplevde denne gudstjenesten veldig rolig og liturgisk. På den andre siden syntes jeg Immanuelkirken hadde en god teologisk tyngde, og jeg opplevde prekenene som «solid mat» for sjelen.

På grunn av koronaen, måtte Tabitha dra hjem til India, men kom etterpå tilbake til Tel Aviv og besøkte Immanuelkirken på nytt.

Denne gangen likte jeg det veldig godt. Denne sabbaten var det også fellesskapsmåltid etter gudstjenesten, så jeg ble med på det. Det var ikke sånn at jeg umiddelbart fikk mange venner, men folkene virket greie, så jeg tenkte jeg skulle gi det et nytt forsøk. Uken etterpå skulle det være en kvinnegruppe etter gudstjenesten. Jeg gikk der og fikk god kontakt med disse damene.

 

To uker før jeg dro til Israel, hadde jeg blitt diagnostisert med depresjon, så jeg hadde mye på hjertet og i hodet. Da var Immanuelkirken et veldig fint sted å komme til. Her kunne jeg virkelig slappe av og være meg selv i møte med de andre damene jeg møtte her. Jeg opplevde at de var genuint interesserte i meg. Etter hvert ble jeg også med i «unge voksne-gruppen», og bestemte meg for at dette var menigheten jeg ville gå i.