Nof ble døpt i menigheten Beit Eliyahu i mai 2025. 

Her er vitnesbyrdet hennes: 

Mitt navn er Nof, jeg er 33 år gammel, og jeg har det store privilegiet å få ære Gud med mine ord for det Han har gjort i mitt liv.

Lengsel etter mening og sannhet

Jeg har alltid lett etter mening og sannhet. En dyp lengsel i meg søkte etter en forbindelse med noe større enn det sansene kunne gripe. Jeg lette etter Gud i en konservativ, jødisk ungdomsbevegelse jeg selv valgte å gå i, og i et forberedelsesprogram innenfor den reformerte bevegelsen – selv om dette stod langt fra det man trodde på i mitt eget hjem. Jeg søkte sannhet gjennom ulike spirituelle metoder, praksiser og terapeuter. Og selv om de ga meg støtte i perioder, var det alltid midlertidig. Ingenting fylte det ekte savnet og tomrommet i meg – som bare vokste seg større.

Jeg lengtet etter trygghet og tilhørighet. Jeg prøvde å oppnå det ved å alltid være best – prestere på topp både på skolen og i arbeidet mitt. Men selv suksess ga meg bare en kortvarig følelse av tilfredshet, og tomheten kom raskt tilbake. Mørket dro meg inn, og jeg var dypt deprimert i mange, mange år.

Depresjonens grep

Depresjonen kom til uttrykk som en altoppslukende meningsløshet og en dyp sorg som tok fullstendig overhånd. Den dro meg ned med en sta og voldsom kraft, og overbeviste meg om at ingenting hadde verdi, at det ikke var noen vei ut – og at jeg aldri ville klare å reise meg igjen. Den fikk meg til å kutte kontakten med mennesker som betydde noe for meg, og isolere meg på rommet mitt. Den hvisket at alt var tungt, og at det ikke var noen vits i å prøve – for jeg ville uansett ende opp med å gråte igjen. Og det stemte… Jeg gråt i dager, uker, måneder og år. Jeg gråt uten stans, og det gjorde bare at jeg trakk meg enda mer tilbake – jeg ville ikke belaste andre med sorgen min når de selv klarte å kjenne glede.

7. oktober – vendepunktet

Den fryktelige 7. oktober forlot jeg leiligheten min i nord med to små bager, og flyttet inn hos moren min på Kibbutz Ramot Menashe. Jeg hadde en halvtime på meg. Jeg var redd for alt. Jeg gikk ikke ut av rommet. Jeg møtte ingen.

Noen måneder senere kom noen av morens elever på fredagsmiddag. Jeg hadde bare tenkt å si hei og trekke meg tilbake. Men da de kom inn døra, så jeg et sterkt lys i dem. Jeg måtte bare bli og snakke med dem.

De fortalte at de sto midt i en vanskelig tid, men det eneste jeg kunne se i dem var fred. Jeg spurte: «Hva er det – freden og lyset dere bærer?» De svarte at det var Guds lys, lyset fra Yeshua, som lever i dem. De begynte å lese for meg fra Bibelen – på engelsk. Jeg skjønte ingenting. Jeg sa til dem: «Hør her… jeg vet ikke hvem Yeshua er. Ærlig talt, det høres ut som ‘Yeshu’ – veldig kristent.» Men jeg la også til: «Jeg vil ha det dere har – det lyset, freden og stabiliteten. Noe som ikke er avhengig av omstendigheter. Det har jeg aldri hatt – men jeg har lengtet etter det hele livet.»

Det nye testamentet – for første gang

Jeg besøkte dem flere ganger. De ga meg en bibel, og det føltes merkelig å holde i den – Det nye testamentet… den kristne boka, den forbudte, den som visstnok var full av hat mot jøder.

Men hjemme, drevet av nysgjerrighet, åpnet jeg den. Jeg begynte å lese. Jeg trodde ikke på ett eneste ord – det var bare en fortelling – men til min overraskelse var det en dypt jødisk og vakker historie, og den trøstet hjertet mitt hver gang jeg leste.

Første gang jeg ble med dem til et møte i Beit Eliyahu, så jeg det samme lyset i forsamlingen – bare enda sterkere. Jeg forstod ikke sangene, ikke hvem de sang til, men jeg lukket øynene og kjente: Jeg hører hjemme her.

Etter møtet introduserte de meg for Simon – han som ble min veileder i troen, og det redskapet Gud brukte for å føre meg til seg.

Han forstod sorgen min og visste hvordan han kunne skape ro midt i stormen. Et av de første versene han delte med meg var fra Salme 34,18:
«Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og frelser dem som har en knust ånd.»

«De hadde noe jeg manglet»

Jeg ble velsignet med å få undervisning av Simon, lese sammen med ham, bli bedt for og møtt med ekte omsorg. Gjennom Guds nåde, virket det en forandring i meg. Jeg flyttet til Beit El – et ungdomshjem i Haifa som ble et trygt sted for min indre og følelsesmessige helbredelse. Jeg begynte også å delta på ungdomskvelder i menigheten – selv om jeg ikke var klar for å knytte meg til noen. Jeg var bare på jakt etter sannhet og frelse – og jeg visste at de hadde noe jeg manglet.

Relasjonen til Simon trakk meg dypere inn i Skriftene. Jeg så i ham et lys, en fred, en glede og kjærlighet som bare kunne komme fra en dyp tro. Jeg leste mye og ba om og om igjen:
Gud, hvis Du finnes – hvis Du ga Deg selv for mine synder, hvis Du er Messias – så vis meg det. Gi meg et tegn, så jeg vet at dette er sant.

Gråt i flere timer

Over tid, i samlinger og lovsangskvelder – selv mens jeg insisterte på at jeg ikke trodde – begynte noe å skje. Noen ganger gråt jeg i to–tre timer i strekk. Noen ganger skalv jeg. En gang kunne jeg ikke røre meg – hele kroppen var lammet. Jeg så et klart, hvitt lys komme imot meg, og hørte en svak stemme:
«Vil du slippe meg inn i hjertet ditt og la meg helbrede deg?»

Jeg kunne ikke bevege meg. Jeg var fanget av lyset – og jeg sa ja.

Jeg gråt og lo, og lyset kom inn i meg. Det lyste opp hele meg, beseiret mørket og forvandlet livet mitt.

Yeshua forvandlet meg

Yeshua er den største kjærligheten i mitt liv. Han fant meg – en forlist båt på åpent hav, løsrevet og fortapt – og ble mitt fyrtårn, min frelser. Han løftet meg ut av et liv i stress og depresjon, og ga meg glede og mening.

Fra det øyeblikket jeg forstod at Guds kjærlighet er det eneste som kan beseire mørket, ble det å komme nærmere Ham det viktigste i livet mitt. Det lærte jeg av Shmuel, uke etter uke i sabbatsamlingene – som hver gang la en ny stein på stien min i troen.

Jeg søkte – og jeg fant

Jeg søkte – og jeg fant kilden til det levende vann. Nå velger jeg å løfte blikket mot Ham og overgi meg helt. Å leve for Ham. Å rope ut, som det står i Romerne 11,36:
«For fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i all evighet! Amen.»

Og som det står i Filipperne 4,13:
«Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.»