Tekst og foto: Synnøve Aarskog

Jeg møter Michael i menigheten Beit Eliyahu i Haifa. Han er aktiv som leder i ungdomsarbeidet i menigheten. Jeg spør om han har lyst til å dele vitnesbyrdet sitt, og det gjør han mer enn gjerne.

 

Michael forteller:

Jeg vokste opp i Haifa, en by nord i Israel. Nå bor jeg like utenfor byen sammen med foreldrene mine og søsteren min, og går i den messianske menigheten «Beit Eliyahu» i Haifa.

Begge mine besteforeldre på farssiden er troende. Bestefaren min døde for noen år siden, så nå er det bare bestemoren min igjen. De bodde sammen med oss i Israel en stund, etter å ha kommet fra Ukraina. De pleide å gå i menigheten Beit Eliyahu, og da jeg gikk i 1. eller 2. klasse, tok de meg med også, så det var på denne måten at jeg først kom til menigheten som barn.

Omtrent ett år senere, ble besteforeldrene mine deportert, da de ikke var borgere av Israel og hadde blitt lengre i landet enn det de hadde lov til. Dermed ble de sendt tilbake til Ukraina. Jeg forstod lite av det som skjedde den gangen. Siden de måtte dra tilbake, sluttet jeg å gå i menigheten, da det ikke var noen som tok meg med lengre. Jeg var dessuten såpass ung, at jeg ikke brydde meg om det. Livet fortsatte sin vante gang.

Mot slutten av videregående ble jeg innkalt til hæren, slik som de fleste andre israelere. Jeg skulle bli sendt til Golani, noe begge foreldrene mine var litt bekymret for. Faren min ønsket at jeg skulle bli døpt før jeg dro. Som en livforsikring, smiler Michael.

 

Døpt i Beit Eliyahu

For å bli døpt, måtte jeg jo ha en menighet å gå i. Jeg dro tilbake til menigheten jeg hadde deltatt i som barn. Pastoren der, Samuel Aweida, kjente meg igjen fra barndommen. Da jeg fortalte han at jeg ønsket å bli døpt, spurte han meg om hvorfor. Det viste seg at jeg ikke hadde et godt, sant svar. Vi avtalte å møtes for å ha noen samtaler. I samtalene forklarte han meg hva troen dreier seg om, om Gud, om Jesus, Bibelen og Det Nye Testamentet. Etter samtalene, bestemte jeg meg for at dette var noe jeg ville tro på, og lot meg døpe.

Jeg var rundt 18 år gammel på dette tidspunktet da jeg begynte å gå i menigheten igjen. Likevel hadde jeg ikke virkelig akseptert Gud i livet mitt ennå. Jeg deltok bare på møtene og det var det. Så begynte jeg i hæren der jeg tjenestegjorde i 2,5 år. En organisasjon som blir kalt «Netivah», sendte oss soldater alle slags omsorgspakker med mange nyttige ting som deodorant, shampo og snacks. I hver av pakkene lå det også to til tre små bøker som tok opp temaer om troen og hvem Jesus er. Noen av dem inneholdt også studier av forskjellige bøker i Bibelen. Som soldat tok jeg bare ut snacksen, og bøkene plasserte jeg et sted på hyllen og så aldri på dem. Ved slutten av militærtjenesten min hadde jeg alle disse bøkene stående – uten å ha lest i dem.

 

Kjedsomheten som førte til en viktig beslutning

Etter endt militærtjeneste, begynte jeg å jobbe som sikkerhetsvakt på en barneskole. Det er en kjedelig jobb, hvor du sitter hele dagen, eller i det minste 6-8 timer hver dag. Jeg beveget meg lite og hadde lite interaksjon med folk. Jeg kjedet meg og begynte å ta med bøker hjemmefra, men gikk snart tom. De eneste bøkene som var igjen, var disse bøkene jeg hadde fått fra Netivah. Jeg begynte å lese dem, og leste om Guds virke i folks liv, og om hvordan Den hellige Ånd fikk folk til å gjøre store ting og tjene Gud. Jeg innså at selv om jeg gikk i menighet og kalte meg en troende på Jesus, hadde jeg ikke dette sanne forholdet til Gud, slik det ble beskrevet i denne boken. Da bestemte jeg meg for at jeg også ville ha et sånt forhold til Gud.

 

Dermed begynte jeg å lese mer i Bibelen. Ja, ikke bare mer, men med et ønske om å forstå hva som var skrevet. Det var en langsom prosess, men til slutt ble dette hvordan jeg virkelig aksepterte Jesus. Jeg kan ikke peke på et eksakt øyeblikk hvor jeg ble frelst, da det har vært en prosess. Men når jeg ser på meg selv nå og hvem jeg var, er det en enorm forskjell. Det er tydelige bevis på Guds virke i livet mitt.

 

Ungdomsleder og bassist

Jeg har to ulike tjenester i Beit Eliyahu. Jeg spiller bass i lovsangsteamet og er også en av ungdomslederne.

Vi har en ganske stor gruppe ungdommer her, med rundt 30 ungdommer som kommer til møtene våre hver fredag ettermiddag. Takk Gud for at vi også er en ganske stor gruppe med ungdomsledere! Som en del av tjenesten min underviser jeg i bibelstudier, og ellers er det viktig å bare være der med og for dem. Vi er flere undervisere, så det roteres fra uke til uke hvem som underviser.

De som kommer på ungdomsmøtene, er mellom 13 og 18 år. Dette er en tid i livet hvor man møter på mange ulike utfordringer. Ønsket om å bli akseptert og passe inn i venneflokken, samtidig som å prøve å finne sin identitet i Gud, kan oppleves krevende. Det å være en troende som får spørsmål om hvor man tilbringer fredagene og lørdagene, kan også være vanskelig å svare på.

For de eldre ungdommene, kan militærtjenesten være en utfordring. Hvordan uttrykke og ta vare på troen sin der? Noen strever mer enn andre, og som rådgivere prøver vi å være der for dem. Det jeg ber mest om, er at Gud virkelig leder ungdommene våre og lar dem bli bedre kjent med han. At de virkelig får føle hans nærvær i livet sitt.

For det andre ber jeg om at han gir meg og alle ungdomslederne visdom til å virkelig være der for dem, avslutter Michael.

 

NB: Intervjuet ble gjort før 7.oktober. Undertegnede har snakket med Michael i etterkant. Han forteller at det fortsatt er mange ungdommer som kommer på fredagene. Bekymringer angående krigen preger alle, også disse ungdommene.

Be gjerne for Michael og ungdommene i Beit Eliyahu!