Danielle er født og oppvokst i en messiansk jødisk familie. I flere år jobbet hun som koordinator for Massah-outreach i organisasjonen Jews for Jesus, der unge israelere reiser til land som India og Peru for å dele evangeliet med andre reisende – ofte andre israelere.

Etter hvert ble oppmerksomheten hennes rettet mot en annen gruppe mennesker.
– Å dele evangeliet er viktig, men jeg er sosionom. Hva med menneskene på gaten? Hvordan når vi dem?

På den tiden var arbeidet hovedsakelig fokusert på direkte evangelisering. Det fantes ikke noe eget arbeid rettet mot praktisk hjelp til mennesker i nød.

Danielle ønsket å gjøre noe med dette.

– Vi innså at det å nå disse menneskene krever en annen tilnærming, ikke bare gjennom samtaler, men også å møte dypere behov. Derfor startet vi et team som heter Mekomi, forklarer hun.

 

 

Stor nød i Tel Aviv

Gjennom arbeidet har Danielle fått et nært innblikk i en tøff virkelighet i Tel Aviv.
– Mange sliter med rusavhengighet, og mange kvinner er involvert i prostitusjon. Et stort antall har også alvorlige psykiske helseutfordringer, sier hun.

Arbeidet har utviklet seg over tid, og særlig under COVID-pandemien ble behovet for praktisk hjelp tydelig.
– Vi startet en matbil og delte ut måltider rundt i byen. I dag serverer vi mat to ganger i uken i et suppekjøkken i sør-Tel Aviv. Folk kommer jevnlig, og vi bygger relasjoner.

Relasjoner er en nøkkel i arbeidet.
– Vi møter de samme menneskene igjen og igjen. Vi ser ikke alltid tydelig fremgang, og det kan være utfordrende. Men vi blir vennene deres, og over tid åpner de seg mer.

Hun legger ikke skjul på at arbeidet kan være krevende.
– Noen ganger er folk ruspåvirket eller i svært dårlig tilstand. Men vi er der for dem. Vi får muligheter til å be og snakke om Gud, og noen ganger kan vi hjelpe dem videre til rehabilitering.

 

Et hjem

I 2021 tok arbeidet et nytt steg da de åpnet et krisesenter for kvinner i Holon, like utenfor Tel Aviv.
– Vi valgte å ikke legge det til selve Tel Aviv på grunn av nærheten til rusmiljøer, forklarer hun.

Behovet var tydelig.
– Kvinner som fullfører rehabilitering, som vanligvis varer fra tre til seks uker, har ofte ikke noe trygt sted å dra etterpå. Mange ender opp med å vende tilbake til de samme skadelige miljøene.

Krisesenteret tilbyr et alternativ.
– Hos oss kan de bo i opptil to år. Vi ønsker at det skal føles som et ekte hjem, froteller Danielle.

Det er bibelundervisning hver dag, der oppmøte er obligatorisk, men deltakelse er helt frivillig.

– Vi er veldig tydelige på at kvinnene ikke trenger å tro på Jesus for å bo hos oss. Vi ønsker å gi dem rom og verdighet. Vi gjør dette fordi de er skapt av Gud, ikke på grunn av om de tror på ham eller ikke. Vi vil vise kjærlighet og omsorg og være Jesu hender og føtter her.

– Samtidig venter vi på øyeblikkene der de viser interesse for Jesus, slik at vi kan dele om ham, nettopp fordi vi tror han er den eneste som virkelig kan hjelpe dem.

Og de ser at kvinnene kommer til tro.
– Rundt 80 prosent av kvinnene som har bodd hos oss, har kommet til tro, forteller Danielle.

 

 

 

Samarbeid med myndigheter

Krisesenteret er privat finansiert og mottar ikke noe form for offentlig støtte.
– Det ville ført med seg begrensninger, spesielt når det gjelder å dele evangeliet, forklarer hun.

Likevel har de et godt samarbeid med offentlige instanser.
– I starten var det en viss skepsis til oss. Men over tid, etter hvert som de har sett resultatene og hørt hva kvinnene selv sier, har tilliten vokst.

I dag henviser både sosialarbeidere og rehabiliteringssentre kvinner til dem.
– Som sosionom er dette samarbeidet veldig viktig for meg, understreker Danielle.

 

Krevende arbeid

Å jobbe med mennesker i så sårbare situasjoner påvirker også de ansatte.
– Mange av menneskene vi møter har sammensatte og komplekse utfordringer som rusavhengighet, traumer og psykisk sykdom.

– Det kan være tungt å høre historiene deres igjen og igjen. Man ser sjelden raske resultater, noe som kan gjøre det utmattende å stå i et sånt arbeid over tid.

Hun sier det er viktig å legge disse byrdene frem for Gud, men det tar fortsatt på.
– Noen dager er rett og slett veldig vanskelige.

 

Påvirket av krig

Krigen har også påvirket hverdagen i stor grad.
– Siden 7. oktober har livet vært ustabilt. Folk er slitne, bekymret for fremtiden og preget av usikkerhet.

Organisasjonen har bidratt der det har vært behov, ved å hjelpe fordrevne familier og vært til stede for mennesker i ulike situasjoner. Til tider har det vært vanskelig å opprettholde normal drift.

– Mange fra staben måtte holde seg hjemme, spesielt de med familier med barn. Men krisesenteret har holdt åpent, og de ansatte har fortsatt arbeidet.

Samtidig påpeker hun at det ikke alltid er krigen og usikkerheten som påvirker kvinnene mest.

– Livssituasjonene deres er allerede så vanskelige at krigen nesten blir noe som skjer utenfor dem.

 

En oppfordring til bønn

Avslutningsvis har hun en tydelig oppfordring:
– Be for de ansatte, at de må ha styrke og klare å ta vare på seg selv i et så krevende arbeid. Og be for kvinnene, for fred, mot til forandring og åpenhet for Gud. Det er et stort steg for dem å komme hit.