Som en av de norske organisasjonene med lengst tilstedeværelse i Israel og de palestinske områdene, er vi bekymret for hvilke konsekvenser lovforslaget om handelsforbud med israelske bosetninger i Palestina vil få – også her hjemme.

Må lytte bredere

Et lovforslag om handelsforbud med israelske bosetninger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem reiser spørsmål som går langt utover de rent handelspolitiske og juridiske sidene ved saken. Forslaget berører norsk utenrikspolitikk, folkerett, næringsliv, tros- og livssynsorganisasjoner, norske aktører med virksomhet i Israel og de palestinske områdene, samt forholdet mellom ulike grupper i det norske samfunnet. Det er derfor avgjørende at høringsprosessen favner bredt og sikrer at også miljøer med andre erfaringer og perspektiver enn dem som allerede ligger til grunn for lovforslaget, blir hørt.

Dette følger også av selve formålet med høringsinstituttet. En høring skal ikke bare gi støtte til, eller motforestillinger mot, et ferdig utformet forslag, men bidra til å avdekke konsekvenser, praktiske utfordringer og prinsipielle problemstillinger som forvaltningen ikke nødvendigvis selv har identifisert.

Selv om enhver interessent kan sende sitt høringssvar, opplever vi det lite tillitsvekkende at ingen jødiske organisasjoner er invitert som høringsinstanser. At så godt som ingen norske organisasjoner med arbeid i Israel er invitert, reiser også noen spørsmålsstillinger.

Et lovforslag som bare rammer jøder, eller et universelt prinsipp?

Vi registrer at dette lovforslaget oppleves som en særbehandling av den israelske staten. Det er en stor svakhet at lovforslaget ikke er basert på objektive kriterier som kan ramme handel med en hvilken som helst stat. I stedet er lovforslaget utformet for å ramme israelsk okkupasjon og bosetterpolitikk. Ved å innføre objektive og universelle kriterier ville dette gitt større legitimitet, tillitt og forutsigbarhet til Norges utenrikspolitikk.

Konsekvensutredning for norske Israel-relaterte organisasjoner

Når lovforslaget er direkte knyttet til politikken til én bestemt stat, må det også vurderes hvilke indirekte konsekvenser dette får for norske organisasjoner med langvarige relasjoner, samarbeid og virksomhet i Israel. Uklare grenser kan skape usikkerhet, forsiktighet og praktiske begrensninger også for aktører som ikke har noen tilknytning til bosettingspolitikken loven er ment å ramme.

Vi mener derfor at det burde vært gitt flere anledninger for konsekvensutredning og møtepunkter for de eksisterende Israel-relaterte organisasjonene.

Trosbaserte misjons- og bistandsorganisasjoner

I høringsnotatet fremmes det et forslag om at humanitære aktiviteter skal være unntatt lovens øvrige bestemmelser. Disse aktivitetene står beskrevet slik: «Som oftest vil dette kjennetegnes ved at bistanden gis av en internasjonal anerkjent humanitær organisasjon og dens samarbeidspartnere».

Det humanitære unntaket bør utformes slik at det er aktivitetens formål og karakter, ikke organisasjonens størrelse, internasjonale status eller livssynsmessige forankring, som avgjør om unntaket kommer til anvendelse.

Følgende hensyn taler for dette:

1. Humanitært arbeid utføres av langt flere enn de store internasjonale organisasjonene. Norske kirker, misjonsorganisasjoner og trosbaserte bistandsorganisasjoner har gjennom mange tiår drevet helsearbeid, sosialt arbeid, kirkelig arbeid, omsorg, utdanning, støtte til sårbare grupper og annet ideelt arbeid i Israel og de palestinske områdene. At en organisasjon er mindre eller trosbasert, gjør ikke aktiviteten mindre humanitær.

2. Lik behandling av sammenlignbar virksomhet. Dersom to organisasjoner utfører den samme typen humanitært arbeid, bør ikke den ene omfattes av unntaket fordi den er en stor internasjonal NGO, mens den andre faller utenfor fordi den er en norsk misjons- eller trosbasert organisasjon. Det ville være vanskelig å begrunne saklig.

3. Unntaket bør være funksjonsbasert, ikke institusjonsbasert. Det avgjørende bør være hva organisasjonen faktisk gjør. Dersom en trosbasert organisasjon driver sykehjem, freds- og dialogarbeid, helsearbeid, nødhjelp, fattigdomsbekjempelse, sosial omsorg eller annen humanitær virksomhet i samsvar med de relevante humanitære prinsippene, bør denne virksomheten omfattes på lik linje med tilsvarende arbeid utført av andre aktører.

4. Trosbaserte aktører har ofte en særlig lokal forankring. Mange slike organisasjoner har vært til stede over svært lang tid og har opparbeidet lokale nettverk, språkkompetanse, institusjonskunnskap og tillit som større internasjonale aktører ikke nødvendigvis har. De kan derfor nå mennesker og miljøer som ellers ikke nås av det etablerte internasjonale hjelpeapparatet, også på tvers politiske, etniske og religiøse skillelinjer.

5. Humanitære behov følger ikke organisasjonskart. For mottakeren av hjelp er det liten forskjell på om medisiner, mat, omsorg eller sosial støtte kommer gjennom FN, en stor internasjonal NGO, et kirkesamfunn, eller en norsk misjonsorganisasjon. Lovverket bør ta utgangspunkt i behovet som møtes og aktivitetens karakter.

6. Et snevert unntak kan få utilsiktede konsekvenser. Dersom mindre, trosbaserte aktører blir usikre på om de kan kjøpe varer, disponere eiendom, gjennomføre vedlikehold eller utføre andre nødvendige aktiviteter, kan resultatet være at legitimt humanitært og sosialt arbeid må reduseres eller opphøre. Dette vil kunne ramme de menneskene lovforslaget ikke er ment å ramme.

7. Straffansvar gjør behovet for klarhet særlig stort. Når overtredelser av loven foreslås straffet, kan uklarhet om hvem som anses som en legitim humanitær aktør føre til en betydelig forsiktighetseffekt. Mindre organisasjoner vil ofte ha færre juridiske og administrative ressurser enn store internasjonale organisasjoner, og kan derfor trekke seg fra ellers lovlig aktivitet dersom rekkevidden av unntaket er uklar.

8. Religions- og livssynsnøytralitet tilsier at trosbasert organisering ikke i seg selv skal være diskvalifiserende. Norske myndigheter bør ikke etablere et system hvor sekulært organisert humanitært arbeid i praksis gis en annen rettslig stilling enn tilsvarende arbeid med kristen, jødisk, muslimsk eller annen trosbasert forankring.

Det bør derfor fremgå tydelig av lovforarbeidene at begrepet «aktiviteter med humanitære formål» ikke er begrenset til FN-organisasjoner, store internasjonale NGO-er eller deres formelle samarbeidspartnere. Det bør også kunne omfatte norske og utenlandske trosbaserte misjons-, kirke- og bistandsorganisasjoner.

Mer polarisering, forverret utsikter for varig fred

Som en av de norske organisasjonene med lengst tilstedeværelse i regionen, har vi fulgt skiftende politiske forhold i både Israel og Norge over lang tid.[1] Vi har samtidig bidratt aktivt til freds- og forsoningsarbeid mellom troende israelere og palestinere[2]. Dette arbeidet har fått stadig trangere vilkår i takt med økt polarisering og en utvikling der internasjonale aktører i større grad identifiserer seg med én side av konflikten.

Kristne kirker og menigheter er små og utsatte religiøse minoriteter i både det israelske og palestinske samfunnet. De deler en felles tro som danner grunnlag for dialog, tillitsbygging og forsoning på tvers av konfliktlinjene. Slikt arbeid krever tilstedeværelse i områdene og bør derfor ikke rammes av lovforslaget, men omfattes av unntaket for humanitært arbeid.

Når tilliten mellom partene allerede er svekket, bør norsk politikk ikke innsnevre rommet for dialog. Et lovverk som oppfattes som ensidig rettet mot Israel, kan svekke norske organisasjoners rolle som brobyggere og gjøre felles israelsk-palestinske tiltak vanskeligere. Derfor bør loven ha tydelige unntak for freds- og forsoningsarbeid og bygge på universelle, landnøytrale kriterier.

Antisemittiske holdninger må forhindres

Når en utformer et særegent lovforslag rettet mot handel med verdens eneste jødiske stat, krever det betydelig årvåkenhet og sensitivitet for hvordan dette kan påvirke holdningene til jøder, også i Norge. Kritikk av israelsk politikk er naturligvis ikke i seg selv antisemittisk, men HL-senterets undersøkelser viser at skillet mellom holdninger til Israel og holdninger til jøder ikke alltid opprettholdes i befolkningen.

I HL-senterets undersøkelse fra 2022 svarte 26 prosent at israelsk politikk hadde gjort dem mer negativt innstilt til jøder generelt.[3] Senteret fant også en tydelig kobling mellom antisemittiske holdninger og negative syn på Israel. Etter 7. oktober 2023 og den påfølgende krigen økte dessuten andelen med utpregede fordommer mot jøder fra 9,3 prosent i 2022 til 11,5 prosent i 2024, mens andelen som uttrykte motvilje mot jøder økte fra 4,7 til 8,6 prosent. HL-senteret peker på at utviklingen i Midtøsten kan ha påvirket holdningene til jøder.[4]

Dette tilsier at myndighetene bør være særlig varsomme med tiltak som kan bidra til en forestilling om at Israel skal behandles etter andre standarder enn andre stater. Dersom lovens formål er å reagere på bestemte folkerettslige forhold, vil et generelt og universelt regelverk redusere risikoen for at tiltaket oppfattes som særskilt rettet mot Israel som jødisk stat, og dermed også risikoen for at negative holdninger til israelsk politikk overføres til norske jøder.

Øst-Jerusalem og de hellige stedenes særstilling

Lovforslagets behandling av Øst-Jerusalem reiser etter vårt syn særlige spørsmål som bør vurderes nærmere. Høringsnotatet legger til grunn at «Palestinas territorium» omfatter områdene okkupert av Israel i 1967, inkludert Øst-Jerusalem, og at israelske bosetninger i Øst-Jerusalem dermed omfattes av lovforslaget.

Øst-Jerusalem skiller seg fra øvrige deler av Vestbredden ved Jerusalems helt særegne historiske og religiøse betydning. Området omfatter Gamlebyen med hellige steder av grunnleggende betydning for jøder, kristne og muslimer, herunder Vestmuren og Haram al-Sharif/Tempelhøyden.

Jerusalems særstilling har også vært reflektert i tidligere forsøk på å finne en politisk løsning. FNs delingsplan fra 1947 foreslo at Jerusalem skulle etableres som corpus separatum under et særskilt internasjonalt regime, blant annet for å ivareta byens unike religiøse betydning og de hellige stedene. I Oslo-avtalen fra 1993 ble Jerusalem uttrykkelig holdt utenfor de spørsmålene som skulle avgjøres i overgangsperioden, og lagt til de senere forhandlingene om permanent status sammen med blant annet grenser, bosetninger og flyktninger.

Også ordningen rundt Haram al-Sharif/Tempelhøyden etter 1967 illustrerer områdets særstilling. Israel har hatt den overordnede sikkerhetskontrollen, mens den islamske Waqf har administrert selve området, med en særskilt jordansk rolle. Dette er en del av den såkalte historiske status quo-ordningen rundt de hellige stedene.

Regjeringen har selv understreket at den endelige territorielle avgrensningen mellom Israel og Palestina ikke er avklart. I forbindelse med Norges anerkjennelse av Palestina i mai 2024 uttalte regjeringen at avgrensningen bør baseres på grensene fra før 4. juni 1967, «med Jerusalem som delt hovedstad»[5], samtidig som det tas forbehold om en endelig avklaring av grensene – inkludert eventuelle avtaler om landbytte.

Med dette som bakgrunn oppfattes lovforslaget å være i strid med regjeringens uttalelser ved anerkjennelsen av Palestina. Vi mener at Øst-Jerusalem må behandles med en større grad av presisjon enn øvrige deler av Vestbredden, og at lovforslaget må være tydelig på at jøder fortsatt skal ha sin fulle rett til å leve og be ved Vestmuren og det jødiske kvarteret i gamlebyen.

Konklusjon

Som en av de norske organisasjonene med lengst sammenhengende tilstedeværelse i regionen, er vi bekymret for hvilke utilsiktede konsekvenser lovforslaget kan få, både for virksomhet i området og for aktører som arbeider med dialog, forsoning og trosbasert samarbeid.

Vi mener det er en vesentlig svakhet at lovforslaget er særskilt rettet mot israelske bosetninger i de palestinske områdene, fremfor å være forankret i generelle og universelt anvendelige prinsipper. En slik avgrensning reiser spørsmål både om likebehandling og om hvilke presedenser lovgivningen kan skape.

Videre mener vi at forslaget i for liten grad tar høyde for betydningen av dialog- og forsoningsarbeid i regionen. Trosbaserte aktører, kirker, menigheter og andre religiøse miljøer kan spille en viktig rolle i å opprettholde relasjoner og bygge broer på tvers av konfliktlinjene. Lovverket bør derfor utformes slik at det ikke utilsiktet vanskeliggjør denne typen virksomhet.

Vi mener også at konsekvensene for jøder og jødiske miljøer i Norge bør vurderes grundigere. Når lovgivningen særskilt retter seg mot forhold knyttet til verdens eneste jødiske stat, er det nødvendig med stor bevissthet om hvordan både lovens innhold og den offentlige debatten rundt den kan påvirke jøder omkring i verden, også i Norge. Tilsvarende mener vi at lovforslaget i større grad må ta hensyn til Jerusalems særegne religiøse og historiske status, herunder den grunnleggende betydningen byens hellige steder har for jødedommen, så vel som for kristendommen og islam.

Sett i sammenheng med de øvrige merknadene i vårt høringssvar mener vi at lovforslaget reiser så betydelige prinsipielle, praktiske og samfunnsmessige spørsmål at det ikke bør fremmes i sin nåværende form. Vi vil derfor anmode departementet om ikke å gå videre med lovforslaget.

[1] Første gang etablert på 1920- tallet og deretter arbeidet i Israel siden 1948.

[2] Riska, K. (2009): Når fienden får ansikt (https://www.vl.no/verdidebatt/nar-fienden-far-ansikt/634712).

[3] Moe, V. (2022): HL-senteret – Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2022, s. 13.

[4] Moe, V. (2024): HOLDNINGER TIL JØDER OG MUSLIMER I NORGE 2024, s. 4.

[5] https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/i-dag-anerkjenner-norge-palestina/id3040890/?utm_source=chatgpt.com