Av: Synnøve Aarskog

Henrik Beckheim har etablert seg som en tydelig stemme i en tid preget av økt antisemittisme og polarisering. Mange kjenner ham nå som podcastvert, der han blant annet har intervjuet politikere, overlevende fra Nova-festivalen og norske jøder.

Nå har jeg fått mulighet til å møte ham i hans eget studio på Skullerud i Oslo for en samtale om hans jødiske bakgrunn og hvordan han opplever det å være jøde i dagens Norge.

 

Oldemor til konsentrasjonsleir

Henrik Beckheim vokste opp med en sterk bevissthet om sin jødiske bakgrunn. Han visste at han var jøde og at han kunne være stolt over det, men samtidig ble han fortalt at dette ikke var noe han trengte å snakke høyt om.

– Bestefaren min kom til Norge i 1938 fra Østerrike, forteller Beckheim. – Han flyktet fra Nazi-Tyskland og så tidlig hvordan utviklingen gikk i Sentral-Europa. Familien hans hadde tidligere flyktet fra Bratislava til Wien på grunn av pogromer, og da jødeforfølgelsene økte ytterligere, kom de til Norge.

Men heller ikke her var tryggheten varig. Bestefaren flyktet videre til Sverige under 2.verdenskrig, hvor han møtte Beckheims bestemor. Oldemoren hans, derimot, ble igjen i Norge og ble deportert av det norske politiet med DS Donau til Auschwitz.

Hun ble drept 1. desember 1942.

–  Jeg tror både mine foreldre og besteforeldre hadde med seg en frykt fordi de hadde sett hvor galt det kunne gå. Derfor var det at vi var jøder noe vi holdt for oss selv, dessverre.

 

En oppvåkning etter 7. oktober

Selv om Beckheim alltid har kjent til sin familiehistorie, var det terrorangrepet på Israel 7. oktober som virkelig vekket opp hans jødiske identitet. Og nå holdt han det heller ikke for seg selv.

– Jeg har alltid tenkt at hvis jeg noen gang skulle se en utvikling som den mine besteforeldre opplevde, ville jeg gjøre noe med det. Nå ser jeg en økning i antisemittisme i Norge og må holde meg til det løftet, sier han.

For Beckheim opplevdes angrepet den 7.oktober som et angrep på hans egen familie.

–  Jeg tror det er sånn med oss jøder, at vi føler oss som en stor familie. Fordi vi er så få når vi tenker på verdenspopulasjonen totalt. Totalt er det 15,3 millioner jøder, men i Norge er vi bare 1500. Det er noe med oss jøder – vi er et lite folk, men vi har en sterk kollektiv hukommelse av forfølgelse, massakre og pogromer, men samtidig også en «winnerspirit» til å overkomme, til å reise seg opp igjen. Derfor følte jeg også på at jeg måtte finne folket mitt.

Etter at Beckheim bestemte seg for å finne ut mer om sin jødiske identitet, har han opplevd en dypere tilknytning til det jødiske fellesskapet i Oslo, og fått mange nye venner både i Norge og i Israel.

– Og det vil jeg også si, at selv om det er mye hat og sånn, så er det 10 ganger mer støtte, forteller Beckheim.

– Det å bli kjent med andre og få støtte er utrolig verdifullt.

 

Å være jøde i Norge

Hvordan har det vært for deg å stå frem som jøde?

– Det er et tveegget sverd, kan du si. Det er veldig fint å gå inn i den delen av identiteten min, for det har alltid vært en del av meg. Jeg har aldri følt meg helt norsk, selv om jeg er født og oppvokst her. Jeg har alltid kjent på at det er noe annerledes ved meg, og det er fordi jeg er jødisk. Det er veldig fint å kunne omfavne det fullt ut, være den jeg er, knytte kontakter og bli en del av et fellesskap, et folk og en tradisjon.

Samtidig er det dessverre veldig risikabelt. Det er rart å si det – at det er risikabelt å være den man er – men sånn er det. Vi møter mye hat og trusler.

Beckheim forteller at det er skuffende å oppleve hvordan enkelte mennesker oppfører seg.

– Jeg har fått kommentarer som «Det var synd Hitler ikke fullførte jobben» eller «Jeg sitter klar med champagneflaska når dere siste jødene forlater landet». Det er sjokkerende å se slike holdninger eksistere i Norge i 2024, sier han.

Beckheim forteller også at han hører om mange utfordringer blant sine jødiske venner i Norge. Folk føler seg utrygge. Barn blir mobbet, og noen tør ikke lengre å gå med kippa fordi en har opplevd å bli spyttet på.

– Det er helt absurd. På papiret er Norge verdens beste sted å bo ifølge objektive standarder. Likevel vurderer folk som er oppvokst her, å flytte til et land som blir angrepet fra 7 fronter, fordi det føles tryggere enn Norge. Storsamfunnet klarer ikke å skape en atmosfære der jøder tåles. Et samfunn der jøder ikke tåles lenger er et tegn på et sykt samfunn, sier Beckheim.

 

Støtte og oppfordring

Beckheim forteller at han har fått mye støtte fra det kristne miljøet i Norge. – Jeg får daglig meldinger fra kristne som sier de ber for meg, velsigner meg og setter pris på stemmen min. Det er jeg veldig takknemlig for.

Samtidig uttrykker han skuffelse over manglende engasjement fra samfunnet ellers, spesielt fra Den norske kirke.

– Den norske kirke burde være tydeligere. De må være en motvekt til den ensidige dekningen i media og si tydelig ifra at vi ikke kan godta den antisemittiske utviklingen vi ser skjer nå. Fortell at vi skal ta avstand fra det. Vær tydelige. Vi må huske fra historien vår, fra 2. verdenskrig, det sviket jødene opplevde da.

Han kritiserer også kirken for å være ensidig i sin tilnærming.

– Den norske kirke burde ikke bare gå rundt med Palestina-flagg og holde på sånn som de gjør. De burde ha et israelsk perspektiv også, spesielt siden de representerer en tro hvor mye i Bibelen kommer fra Israel. Jesus selv var jo jøde.

Beckheim er tydelig på at kirken burde fokusere på hva som er sant og rett fremfor populære trender.

– Kirken burde ikke være opptatt av det NRK fra dag til dag sier. Ikke Pride, woke, Palestina-flagg og alt det greiene der. De er på helt feil vei. Det er en sånn popularitetsgreie, tror jeg. Hva er det som er populært i samfunnet nå? Det er helt feil innstilling av en kirke å ha.

 

Han oppfordrer også til økt solidaritet.

– Jo flere som bærer Davidstjernen offentlig, jo mindre skummelt blir det for jøder å gjøre det samme. Små handlinger kan skape store endringer.

For Beckheim handler kampen mot antisemittisme om å ikke tie stille.

– Det er enkelt å være stille, men stillhet er samtykke. Alle kan gjøre noe, enten det er å ta en samtale rundt lunsjbordet eller konfrontere fordommer blant venner og familie.

Bruk stemmen. Det betyr ikke at alle må gå i tog, skrive kronikker eller rope høyt, men i alle fall gjøre noe.

Beckheim sin oppfordring er klar.

–  Hvor hen du er, gjør noe, ikke vær helt stille. Det er noe alle kan gjøre.