Publisert i Først 6/2025

 

Gud valgte oss jøder fordi Han elsker hedningene så høyt og ønsker at de skal bli frelst.

Bibelen gjør det tydelig at Gud skapte, kalte og «valgte» det jødiske folket med ett overordnet formål – å være et evangeliserende lys for nasjonene. Dette vitne-temaet går som en rød tråd gjennom hele vår historie.

For eksempel …

 

Da Gud kalte Abram, hadde Han verdensvitnetjeneste i tankene.
Gud sa til Abram at gjennom ham skulle alle jordens slekter bli velsignet. Hva var denne velsignelsen? Apostelen Paulus forklarer: I Romerne 3,2 sier han at vi jøder fikk betrodd «Guds ord». Og i Romerne 9,5 forklarer han at det var gjennom det jødiske folket at Gud sendte Messias «etter kjødet». Med andre ord – gjennom Abrahams etterkommere ga Gud verden både det skrevne Ord og det inkarnerte Ord. Da Gud kalte Abraham, tenkte Han altså på sitt vitnesbyrd til verden.

 

Da Gud fridde oss ut fra Egypt, hadde Han verdensvitnetjeneste i tankene.
Omtrent fire hundre år etter patriarken Abraham, befridde Gud oss fra slaveriet under farao i Egypt. Men fridde Han oss ut bare for vår egen del? Nei. Gud sa til den sta farao at Han sendte plagene over Egypt «for at du skal kjenne at det ikke er noen som Jeg i hele jorden…» og «for å forkynne Mitt navn over hele jorden» (2. Mosebok 9,14.16). Lyktes Gud med det? Ja! For da vi jøder dro ut av Egypt etter den tiende plagen, fulgte det med «en stor blandet folkemengde» (2. Mos 12,38). Da Gud fridde oss ut fra Egypt, tenkte Han altså på sitt vitnesbyrd til verden.

 

Da Gud innsatte oss som et kongerike av prester, hadde Han verdensvitnetjeneste i tankene.
De gamle prestene hadde i hovedsak to oppgaver: å gå i forbønn for mennesker overfor Gud, og å undervise mennesker om Gud. Hvis hele folket var kalt til å være et kongerike av prester, hvem var det da vi skulle undervise og be for? Andre folkeslag! Da Gud kalte oss til å være et prestelig folk, tenkte Han på sitt vitnesbyrd til verden.

 

Da Gud ga oss loven, hadde Han verdensvitnetjeneste i tankene.
Herren ga oss ikke loven for at vi skulle bli frelst gjennom den, men for å peke oss videre til Frelseren. Men Han ønsket også at loven skulle være som et fyrlys for folkeslagene. I 5. Mosebok 4,5–6 formaner Moses oss til å holde Guds bud i landet, for det ville være vår visdom i folkenes øyne – folkeslagene ville si: «Dette store folket er sannelig et vist og forstandig folk!» (5. Mos 4,6). Da Gud ga oss loven, tenkte Han altså på sitt vitnesbyrd til verden.

 

Selv da Gud sendte oss i eksil til Babylon – og da Han førte oss tilbake sytti år senere – hadde Han verdensvitnetjeneste i tankene.
Gjennom profeten Esekiel forklarer Herren at Han ville bruke både vår tukt og vår gjenopprettelse til å få folkeslagenes oppmerksomhet:
«Det skal være en spott og en hån, en advarsel og et skrekkbilde for folkene omkring deg når Jeg holder dom… Da skal folkene kjenne at Jeg er Herren… når Jeg tar dere ut fra folkene, samler dere fra landene og fører dere inn i deres eget land» (Esek 5,15; 36,23–24).

 

Men vi må spørre: Gjelder dette kallet – å være et evangeliserende vitne for verden – fortsatt det jødiske folket i dag?
Ja, det gjør det. Selv om hver eneste sanne troende på Yeshua (Jesus) har et personlig ansvar for å vitne om Herrens frelse, er det bare én nasjon som bærer det nasjonale ansvaret for å være et vitne for alle folkeslag – og det er vi jøder. Paulus gjør det klart at selv om flertallet av oss fortsatt er i vantro, så består kallet fortsatt, og venter på å bli oppfylt. For: «Ut fra utvelgelsen er de [det jødiske folk] elsket for fedrenes skyld. For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake» (Rom 11,28–29).

 

Men det finnes et problem:
Vi jøder kan ikke forkynne evangeliet før vi tror på evangeliet; og vi kan ikke tro på evangeliet før vi har hørt det; og vi kan ikke høre det før noen kommer og forkynner det for oss først.
Derfor begynte Paulus – Guds apostel til hedningene – alltid med å forkynne evangeliet for oss jøder først, i hver ny by. Han forstod kallet – og han forstod strategien: Forkynn evangeliet for de fremtidige budbærerne først, så de kan tro – og bringe budskapet videre til verden.

 

Tragisk nok finnes det i dag oppriktige kristne som gjør to alvorlige feil:
På den ene siden nedprioriterer de den rollen jødisk evangelisering spiller i verdensmisjonen. På den andre siden – selv om de elsker oss jøder – tror de på løgnen om at vi ikke trenger Jesus for å bli frelst! Resultatet er at de holder det gode budskapet borte fra oss – vi som er kalt til å bære det videre til verden.

Den første feilen – å nedprioritere jødisk misjon – har hindret verdensmisjonen i århundrer.
Den andre feilen – å tro at jøder ikke trenger Jesus for å bli frelst – setter mitt folk i den største åndelige fare.
Yeshua er nemlig den eneste Frelseren for alle – også for oss jøder. Vi må huske at i Apostlenes gjerninger 4,12 sa Peter – den jødiske apostelen – til Sanhedrin, det jødiske «høye råd»: «Det finnes ikke frelse i noen annen – for det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.»

Kanskje den mest effektive måten å sette mitt folks frelse i fare på – og samtidig hemme verdensmisjonen – er nettopp å holde evangeliet borte fra jødene.

 

Gud valgte oss jøder fordi Han elsker hedningene så høyt og ønsker at de skal bli frelst.
For Israels frelse – og for folkeslagenes skyld – la oss arbeide og be for frelsen til dem Herren kalte til å forkynne.

 

Avi Snyder, Europa-ambassadør, Jews for Jesus
© Avi Snyder 2025

Foto: Janne Coward