Templet – del 2
Templet, hva var poenget?
I forrige nummer pekte jeg på tre teologiske lærdommer vi kan trekke ut fra templet. For det første speiler templet, og måten det er organisert på, universet. Universet ble skapt til å være Guds tempel. For det andre er templet også et uttrykk for Edens hage. Det innerste rommet i templet, Det aller helligste, er et uttrykk for hagen. Her møter Gud mennesker ansikt til ansikt.
Poenget er at Gud skapte en verden der han og mennesket kunne leve sammen i et fullkomment fellesskap. I stedet møter vi i GT en bygning med begrenset adgang. Dette minner oss om det tredje poenget, nemlig at fellesskapet ble ødelagt. Templet er dermed også et uttrykk for at ting ikke er som de skal være. Det hadde ikke vært nødvendig med noe tempel dersom alt hadde vært som Gud opprinnelig ønsket (se Åp 21:22).
Syndefallets konsekvenser
Disse tre poengene leder oss enda dypere inn i tempelteologien. Men de åpner også døren for et stort mysterium. I 1 Mos 3 leser vi om syndefallet. Resultatet var katastrofalt. I vers 16–19 leser vi om konsekvensene dette fikk for menneskene. Alle forhold ble brutt. Kvinnen loves et smertefullt svangerskap og en problematisk relasjon til sin mann (3:16); mannen s lodd blir et strevsomt liv preget av en kontinuerlig kamp for overlevelse (3:17–19). Forholdet dem imellom blir ødelagt (3:12, 16b), forholdet til dem selv blir ødelagt (3:7, 10) og forholdet til jorden blir ødelagt (3:15, 17–19). Men verst av alt er det at forholdet til Gud blir ødelagt (3:8–10). I stedet for å løpe Gud i møte der han gikk sin kveldstur i hagen, gjemmer de seg. 1 Mos 3 slutter med den korte, men så totalt knusende bemerkningen:
Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage satte han kjerubene og det flammende sverdet som svinges uten stans. De skulle vokte veien til livets tre (1 Mos 3:24).
Veien inn i hagen og Guds nærhet var stengt.
Egentlig kunne Bibelen godt sluttet her. Gud var i sin fulle rett til å stanse historiens gang med dette. Han kunne overlatt mennesket til seg selv, lukket sin munn og latt dette være siste ord. Men slik er ikke Gud. Guds siste ord er ikke vrede, men nåde.
Et løfte om nåde
I syndefallsfortellingen kommer dette til syne på en vakker måte i 1 Mos 3:15. Der leser vi det kristne til alle tider har betraktet som den første lille spiren av evangeliet. I sin dom over slangen uttaler Gud også et løfte:
Jeg vil sette fiendskap
mellom deg og kvinnen,
mellom din ætt og hennes ætt.
Den skal ramme ditt hode,
men du skal ramme dens hæl. (1 Mos 3:15)
I NB88 oversettes de siste leddet med “Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl”. Det hebraiske verbsystemet er slik at personlige pronomen (jeg, du, han osv.) strengt tatt er unødvendige. Når de likevel tas med fungerer de ofte forsterkende. I dette avsnittet brukes “han” på denne måten, og derfor er jeg mest glad i NB88 sin oversettelse. Jeg tror dette verset er et første lite glimt av “Herrens frelse” (eller Yeshua, som det heter på hebraisk).
Dette løftet blir sagt før dommen og forbannelsen uttales over mannen og kvinnen. Guds siste ord er altså ikke dom og forbannelse, men det er et løfte om nåde og en frelsesmulighet. Og det store poenget er jo at det faktisk ble bygget et tabernakel og siden et tempel blant Israelsfolket.
Gud valgte fellesskap
I sin ufattelige nåde og på grunn av sin kjærlighet, kuttet ikke Gud kontakten med den falne skapningen. Gud kunne brutt all kontakt og han kunne trukket seg tilbake. Han var i sin rett til å ødelegge alt han hadde skapt. Men Gud valgte fellesskap. Gud valgte et kontaktpunkt. Gud valgte et tabernakel/et tempel. Hør bare hva han sier til David i 2 Sam 7, i forbindelse med at Gud gir gult lys til Davids ønske om å bygge et tempel. Gult lys betyr vent, det var nemlig hans sønn, Salomo, som skulle få oppdraget.
Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Skulle du bygge et hus for meg til å bo i? Jeg har jo ikke bodd i hus helt fra den tid jeg førte israelittene opp fra Egypt, og fram til denne dag. Jeg har vandret omkring med et telt som bolig (2 Sam 7:5-6).
Gud valgte å vandre rundt sammen med Israelsfolket i et telt. De færreste av oss gjør det samme når vi reiser på ferie. Vi bor heller i hytter, campingvogner eller på hoteller. Telt blir for ukomfortabelt. Gud bodde i et telt fordi han valgte kjærlighet, han valgte nåde og fellesskap. Gud valgte å vandre 40 år gjennom en støvete ørken med et telt til bolig. Gud valgte å bo på forskjellige steder i Israel i et telt gjennom mange hundre år.
Etter Salomos byggeprosjekt fikk Gud i det minste et hus. Det var et vakkert hus, selv om kongens hus faktisk var flottere (se 1 Kong 6-7). Gjennom flere hundre år hadde Gud sin bolig i Jerusalem. Når vi leser Israels historie og ser hvordan folket i GT gang på gang vanærer og vanhelliger templet, forundres vi over Guds tålmodighet. Men han valgte det selv.
Templet og Guds nådige kjærlighet
Templet var altså et møtested mellom Gud og mennesker. Det var hans bolig. Det var stedet han selv valgte for å kunne bo midt blant Israel og være deres Gud. Derfor kan vi som et fjerde poeng si at templet er et fantastisk uttrykk for Guds nådige kjærlighet. Gud valgte fellesskap på tross av vår synd og opprør.
Hvis vi skal få mer utfyllende kunnskap om hva dette fellesskapet gav, finner vi en viktig tekst i 1 Kong 8, hvor vi får gjengitt en lang bønn som Salomo ber ved tempelinnvielsen. Etter sju år med omfattende byggevirksomhet stod endelig templet ferdig. Det var et praktbygg uten sidestykke. Og da alt endelig var klart, leser vi følgende ord:
Så skjedde det da prestene gikk ut av helligdommen, da fylte skyen Herrens hus. Prestene kunne ikke bli stående og gjøre tjeneste på grunn av skyen, for Herrens herlighet fylte Herrens hus. (1 Kong 8:10–11)
Herren inntok sin bolig. Han kom nær sitt folk. Dette vekker lovprisning hos Salomo; han lovpriser Gud og velsigner folket. Deretter ber han en lang bønn til Gud og gjennom denne bønnen lærer vi mer om hvilken funksjon templet hadde.
- Gud hører folkets bønner
- Gud dømmer i mellommenneskelige relasjoner. Han blir rettferdighetens kilde og fremmer rett mellom mennesker.
- Når forbannelsen kommer over folket på grunn av synd og de rammes av fiender (v. 33), tørke (v. 35), hungersnød (v. 37) og andre plager (v. 37) så griper Herren inn når folket omvender seg og påkaller ham.
- Også en fremmed, fra et fjernt land, som vender seg til Gud i bønn skal få svar (v. 40–43).
- Gud skal gi Israel seier og utfrielse i krig (v. 44–45).
- Hvis folket på grunn av sin synd føres i eksil og der omvender seg, skal Gud gripe inn og han skal “tilgi ditt folk det de har syndet mot deg, og alle de misgjerninger de har gjort mot deg.” (v. 50). Han skal deretter fri dem ut på samme måten som han gjorde det i Egypt (v. 52–53).
Templet og Guds frelsesplan
Templet var stedet Gud bodde blant sitt folk.
Templet var stedet Gud satt på sin trone og viste seg i sin herlighet.
Templet var stedet Gud hørte bønner og grep inn til frelse.
Templet var stedet Gud ble lovprist.
Templet var stedet synd ble sonet.
Templet var stedet hvor hagen ble brakt nær og hvor håpet om gjenopprettelse fremdeles levde.
I dag står det ikke noe tempel i Jerusalem. Stein har ikke blitt tilbake på stein, som Jesus sa. Grunnen er ganske enkel at vi ikke lenger trenger noe tempel. I Joh 1:14 leser vi at “Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet…”. Det greske ordet som brukes får fram at “Ordet ble menneske og slo opp sitt tabernakel blant oss”. Templet har kommet nær på en annen måte enn gjennom en fysisk bygning. Og gjennom ham går det en vei forbi kjerubene og like inn i Det aller helligste, for “dit har han innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp” (Heb 10:20).
Se flere deler i serien:
Om forfatteren:
Knut Kåre Kirkholm er høyskolelektor på Fjellhaug Internasjonale Høgskole, hvor han underviser i gresk, hebraisk og Det gamle testamentet. Han har en mastergrad i teologi fra Fjellhaug og fordypning i gresk og hebraisk fra MF
Publisert: 7. februar 2013
