Templet – del 3

Jesus Messias – en forskjell?

I de to artiklene så langt har jeg forsøkt å belyse sider ved templet for å forstå litt mer av hva som var poenget med det. Der har vi sett at templet var et uttrykk for at Guds intensjon var samfunn og nærhet med oss mennesker.

Dette klarte vi å ødelegge og adgangen til nærheten ble stengt. På samme måte som kjerubene voktet adgangen til hagen, voktet kjerubene forhenget ved inngangen til Det aller helligste, hvor Gud satt på sin trone. Således er templet et uttrykk for den avstanden som oppstod mellom Gud og mennesker på grunn av syndefallet. Samtidig er templet et fysisk uttrykk for den sannhet at Gud likevel valgte å bo blant sitt folk. I sin kjærlighet ville han være nær, tross alt. Dermed er templet også et uttrykk for Guds nådige kjærlighet, og ikke minst er ofringene et sterkt uttrykk for dette. Gjennom ofringene ble synd tilgitt og relasjonen muliggjort.

Likevel: Templet ble revet ned. Først av babylonerne i 587 f.Kr. og siden av keiser Titus’ hærer i år 70 e.Kr. Hvordan forholder vi oss til det? Skal vi gå og vente på at templet skal bygges opp igjen? Eller kan det være at Guds nærhet, slik den var uttrykt gjennom templet, er blitt realisert på annet vis?

En liten profet med mye å si

Når vi blar gjennom GT for å lese ulike tekster om templet, dukker det opp noen korte avsnitt i en liten bok. Helt mot slutten av GT møter vi en skikkelse som spilte en sentral rolle i en kritisk fase av Israelsfolkets historie. Sammen med Sakarja virket Haggai som profet blant folket som i 538 vendte tilbake fra fangenskapet i Babel. I de påfølgende årene foregikk prosessen med å gjenoppbygge templet. Her spilte Haggai en viktig rolle som en oppmuntrer.

Og det skulle vise seg å være et viktig kall. I Esra 3 leser vi hvordan de hjemkomne la ned grunnsteinen til et nytt og gjenoppbygd tempel. Dette vakte både begeistring og sorg.

Men mange av prestene og levittene og familieoverhodene – de gamle som hadde sett det første huset, gråt høyt da de så dette huset bli grunnlagt. (Esra 3:12).

Skuffelsen var stor blant dem som hadde sett det første templet. Og folkets mot begynner ganske fort å dale, slik at arbeidet på templet stagnerer og stopper opp. Først 18 år senere, med profetene Haggai og Sakarja, begynner ting å skje. Haggai oppildner folket og dets ledere til å begynne arbeidet på nytt. Haggais ord i den anledning viser at Gud forstår situasjonen:

Er det ennå noen igjen av dere som har sett dette hus i dets første herlighet? Og hva synes dere om det nå? Er det ikke som ingen ting i deres øyne? (Hag 2:3)

Et løfte

Det nye templet synes å være en dårlig erstatning for det gamle. Israelittene hadde for så vidt god grunn til å føle det. Det nye templet var et langt stykke fra det gamle i prakt og herlighet. Men gjennom profeten kommer Gud med et stort løfte til de desillusjonerte tempelbyggerne:

Dette siste huset skal få en større herlighet enn den det første hadde, sier Herren, hærskarenes Gud. Og på dette sted vil jeg gi fred, sier Herren, hærskarenes Gud. (Hag 2:4-9).

Gud har to viktige løfter om det nye templet – det nye huset:

  1. Dette siste huset skal få større herlighet enn det første hadde.
  2. Og på dette sted vil Herren gi fred.

Med dette løftet i bagasjen tok arbeiderne fatt på oppdraget med å bygge videre. Templet ble bygget og etter hvert ble det utvidet. Siden, under kong Herodes, ble templet virkelig gjort til et praktbygg og på Jesu tid utgjorde tempelområdet store deler av Jerusalem. Da hadde det en herlighet større en den det første hadde. Men denne herligheten varte ikke mange tiårene, og i år 70 ble templet igjen lagt i grus. Hva da med løftet? Var dette alt? Og ikke minst, hvor ble det av freden?

Gjenoppbygge templet?

Disse spørsmålene fører oss inn i en debatt som er velkjent i miljøer hvor man på en særlig måte er opptatt av misjon til Israel og jødene. Det er ganske stor spredning i syn på hvordan man best tjener det jødiske folket. Noen synes å mene at det beste er å frakte steiner til Jerusalem for slik å hjelpe dem med gjenbyggingen av templet, slik at endetiden kan komme. Personlig foretrekker jeg Israelsmisjonens vinkling. Jødene må få høre om Jesus.

Jeg har heller ikke noen særlig tro på at et tempel skal gjenoppbygges i endetiden. Det henger sammen med at jeg mener oppfyllelsen av Haggais profeti er noe ganske annet enn en bygning av stein. Vitnesbyrdet i NT peker nemlig i en helt annen retning. Og den retningen ble best formulert av en mann kledd i klær av kamelhår, den gang han rakte ut pekefingeren og sa: “Se der, Guds lam, som bærer bort verdens synd” (Joh 1:29).

Jesus oppfyller løftet

La meg trekke fram noen få tekster, særlig hos Johannes, som understreker dette:

  1. Joh 1:14: Dette er et naturlig startsted. “Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss”. Det greske verbet som oversettes med “tok bolig” er ordrett “slo opp sitt telt/tabernakel”. Dermed trekkes en lang linje tilbake til templet og GT. Det evige, opphøyde og skapende Ordet tar bolig blant menneskene. Og han er samtidig Guds lam som bærer bort verdens synd. Templet, Jesus, er både stedet Gud er sammen med mennesker, og stedet hvor synd sones.
  2. Joh 1:52: Jesus refererer til hendelsen i Betel i 1 Mos 28:12, der Jakob møtte Gud. En stige var reist opp til himmelen og Guds engler steg opp og ned på denne. I 1 Mos 28:18 leser vi hvordan Jakob reiser opp en stein og heller olje over den. Han innvier Betel til et helligsted. Guds engler steg opp og ned over Betel, helligstedet. Her stiger de opp og ned over Menneskesønnen. Dermed trekkes en parallell. Jesus er et helligsted.
  3. Joh 2:13-25: Jesus reiser til Jerusalem. Der renser han templet. I forlengelsen av dette kommer han med følgende ord:

Jesus svarte og sa til dem: Bryt dette tempel ned, så skal jeg gjenreise det på tre dager. Jødene sa da til ham: I førtiseks år har det vært bygd på dette templet, og du vil reise det opp på tre dager? Men han talte om sitt legemes tempel. Da han var oppstått fra de døde, mintes hans disipler at han hadde sagt dette. Og de trodde Skriften og det ord Jesus hadde sagt. (Joh 2:19-22)

Gjennom dette sier Jesus både at templet er i ferd med å utspille sin rolle og at han selv er templet. Stedet for Guds åpenbaring og nærvær er ikke lenger i templet, men i den oppstandne Kristus.

  1. Joh 7:37-39: Jesus står fram i templet under løvhyttefesten, en jordbruksfest, som også ble feiret til minne om Guds omsorg for folket under ørkenvandringen. På Jesu tid var det også blitt en fest preget av endetidsforventning. Både lys og vann var viktige elementer assosiert med denne festen. Og vann ble ført til templet fra Siloa. Det er her Jesus står fram og sier:

Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham. For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort. (Joh 7:37-39).

Vannet som forbindes med templet er å få hos Jesus. Han tar det stedet templet skulle ha.

Vi kunne gått gjennom en mengde steder i NT som peker i samme retning. Men det som er felles er at Jesus tar den plassen templet hadde. Han blir stedet hvor Gud og mennesker møtes og hvor Gud kommer nær. Og fra nå av er syndsforlatelsen å finne i Jesus.


Se flere deler i serien:


Om forfatteren:

Knut Kåre Kirkholm er høyskolelektor på Fjellhaug Internasjonale Høgskole, hvor han underviser i gresk, hebraisk og Det gamle testamentet. Han har en mastergrad i teologi fra Fjellhaug og fordypning i gresk og hebraisk fra MF

Publisert: 7. februar 2013

Mer teologi

  • Immanuelkirken i Tel Aviv

    Tyske kirker – Det jødiske folk trenger ikke Jesus

  • Prinsipp

  • Da Jesus tapte en diskusjon

  • Templet – del 3

  • Noen sier…

  • «Og dette skal dere ha til tegn» (Luk 2,12)