Israelsmisjonen hevder ofte at misjon blant jøder er noe som angår alle kristne, at det er et felleskristent ansvar.

Dette kom tydelig fram under jubileumsmarkeringen vi arrangerte i Grimstad før sommeren. I den forbindelse skrev redaktør Tarjei Gilje (Dagen) at israelsmisjon er «misjonens første linje», og at det er et kall og et ansvar som ingen kristen bør distansere seg fra. Vi har spurt to misjonsgeneraler om hva de tenker rundt denne tematikken, for å finne ut hvordan de leser og forstår den prioriteten vi gir jødemisjon – misjonens første linje.

Israelsmisjonen – den viktigste misjonsorganisasjonen

Det er 175 år siden Israelsmisjonen ble startet. Under Israelsmisjonens Sommerstevnet i Grimstad tjuvstartet vi litt på jubileumsfeiringen, og hadde invitert en rekke kjente israelsmisjonsvenner til en sofasamtale med generalsekretær Rolf Gunnar Heitmann. Det var stor enighet blant sofadeltagerne at Israelsmisjonens formål angår alle kristne (hele sofasamtalen er tilgjengelig via vår nettside). Reidar Hvalvik, mangeårig professor ved Menighets Fakultetet, konkluderte kvelden slik:

«Jeg tror, ærlig talt, at Israelsmisjonen er den viktigste misjonsorganisasjonen i Norge. Hvorfor? Fordi jeg tror vi har et særskilt ansvar for å ivareta det som ligger i ordet misjon: å forkynne evangeliet for mennesker».

I salen satt det mange tilhørere, som både applauderte og nikket til de ulike uttalelsene fra scenen. En av de som satt i salen var Tarjei Gilje, redaktør i Dagsavisen Dagen. Rett etter at jubileumskvelden var ferdig skrev han artikkelen «Misjonens første linje» (på trykk i Dagen 1.juli 2019). Gilje skriver helt konkret at jødene står i en særstilling, og at ansvaret for å dele evangeliet med dem gjelder alle kristne. Han kaller israelsmisjon for misjonens første linje, og skriver:

«Det er ingen kristenplikt å støtte Den Norske Israelsmisjon som organisasjon. Men det å forkynne evangeliet for jødene er både et kall og et ansvar som ingen kristen bør distansere seg fra. Derfor angikk helgens jubileumsmarkering mange flere enn dem som var til stede i Grimstad».

Den Norske Israelsmisjon løfter ofte dette perspektivet frem, at jødene er et felles kall for alle som tror. Vi ønsker å være en bevegelse som beveger og engasjerer bredden i kristennorge til et misjonsansvar overfor det jødiske folk. Vi har prosjekter og samarbeidspartnere i en rekke land som driver målrettet og strategisk arbeid inn mot det jødiske folk, og mener derfor at vi er en trygg og solid samarbeidspartner for kristne i møte med jødene og Israel.

Jubileumsmarkeringen i Grimstad var vi godt fornøyd med, men vi ser også realiteten i det Gilje skriver – israelsmisjon angår langt flere enn de som var tilstede. Ikke fordi vi mener at alle må komme på våre arrangementer, langt ifra. Men vi tror virkelig at evangeliet tilbake til jødene angår alle kristne, og at det er en prioritet for Kirken å forkynne evangeliet for dem.

På bakgrunn av dette ønsket vi å spørre hvordan andre misjonsorganisasjoner oppfatter Giljes artikkel, og hva de tenker om jødemisjon som «misjonens første linje». Ikke alle vi spurte hadde anledning til en slik samtale, men vi er svært glade og takknemlige for at Erik Furnes (ImF) og Heidi Westborg Steel (HimalPartner) ønsket å ta denne viktige samtalen med oss.

Erik Furnes, generalsekretær Indremisjonsforbundet (ImF)

Erik Furnes har vært generalsekretær i Indremisjonsforbundet (ImF) siden høsten 2009. Han forteller at ImF er en forsamlingsbasert bevegelse for de ulike misjonsorganisasjonene, og blant dem er Israelsmisjonen en selvskreven aktør.

«Vi ønsker å spille på lag med alle ytremisjonsbevegelser», sier Furnes, som leder en bevegelse som ikke driver eget misjonsarbeid utover Norges grenser.

Et av de viktige ordene i Giljes artikkel er «misjon». Furnes bruker Esters bok for å forklare hva han mener ligger i misjonsbegrepet. I Esters bok leser vi at jødene er under en dødsdom. Men Esters mot og Morderkais visdom gjør at kongen endrer sin befaling. I det dødsdommen er endret sender kongen ilbud, som får i oppdrag å reise i største hast med de gode nyhetene. Furnes utdyper:

«Det er en dom over menneskeheten som helhet, og misjon er å være disse ilbudene som løper ut med befalingen fra kongen om de gode nyhetene, som er evangeliet om Jesus Kristus. Disse nyhetene gjelder alle mennesker, og ikke minst jødene».

For Furnes er det viktig å presisere at i tiden etter pinsedag i Apgj 2, så arbeider Gud ved å kalle seg et folk fra alle nasjoner. Her er det ikke forskjell på jøder og ikke-jøder som blir kalt inn i Guds menighet. Dermed mener Furnes at vi ikke må forstå «misjonens første linje» som at misjon blant jøder er viktigere enn misjon blant andre folkeslag. «All ytremisjon er likeverdig, fordi alle mennesker er like innfor Gud», sier Furnes.

Furnes fortsetter, og sier: «Når det er sagt, så er perspektivet vårt at frelsen kommer fra jødene (Joh 4,22), og at Guds Ord er gitt videre til den kristne menighet gjennom det jødiske folk. Dermed står jødene i en særstilling historisk. Og jeg er helt enig med Gilje, når han sier at jødene må være sentralt i vårt synsfelt når vi tenker misjon. ImF mener at de løftene Gud har gitt jødene fortsatt står ved lag. I det ligger løftene om landet, og dermed også vårt vennskap med både folk og land».

Furnes mener også at «førstelinjen» kan bli noe fjernt for folk flest, særlig når man lever langt unna Israel og et jødisk miljø. Det er vanskelig å drive aktiv jødemisjon fra Norge i et lokalmiljø, hvor det gjerne ikke bor noen jøder. Likevel sier han tydelig at ImF forsamlinger bør prioritere ytremisjon, og da særlig misjon overfor det jødiske folk.

«Romerbrevet forteller at det ligger et slør over jødenes øyne, som kanskje forteller oss at misjon blant dette folket er noe hardere enn misjon blant andre folkeslag», sier Furnes. Han fortsetter og sier at det det er en stor sorg at jødene ikke kjenner sin Messias, slik det er en stor sorg når et hvilket som helst menneske ikke kjenner sin frelser og Herre. Furnes mener også at kirkens behandling og omtale av jødene oppgjennom historien også gjør at kristen misjon ofte stiller svakt og møter motgang hos jødene.

Furnes er opptatt av at det skjer noe i den jødiske verden og i Israel. Selv har han erfart at jøder i Israel spør om han tror på Yeshua, fordi de merket at det var noe ved han. For Furnes er dette tegn på at noe skjer, og han sier at han vil tilskynde misjon blant jøder som aldri før! Selv vil han være en del av det Gud holder på med, og ønsker at indremisjonsfolket skal være en del av det samme.

Konkret sier Furnes at for indremisjonsfolket og forsamlingene knyttet til ImF vil det være viktig å vise at de står sammen med jødene. Derfor vil stå opp mot antisemittiske holdninger, og de har vært med på markering av krystallnatten. Han understreker også at vi stadig må arbeide med måten vi leser og forstår Bibelen på, og ikke glemme den jødiske konteksten den er skrevet i. Det er alltid en fare for oss at vi forstår Bibelen og Israel med våre vestlige briller, og glemmer å ta på de jødiske og forstå troen ut fra dens kontekst, sier Furnes.

Heidi Westborg Steel, generalsekretær i HimalPartner

HimalPartner, tidl. Tibetmisjonen, er en misjons- og bistandsorganisasjon som arbeider i Nepal og tibetanske områder av Kina. De er også en av våre samarbeidspartnere gjennom Samarbeid Menighet og Misjon (SMM). Heidi Westborg Steel har vært generalsekretær siden 2009, og før det var hun ansatt i Blå Kors.

Steel forteller engasjert om hennes første reise til Israel i 1989, hvor hun fikk flere sterke åndelige opplevelser. Hun trekker særlig fram inntrykkene hun fikk i Galilea, det stedet hvor Jesus bodde og virket. En annen opplevelse som har satt sterke spor var et møte med en jødisk kvinne på et hostel i Eilat. Steel så gjennom denne kvinnen en nød og historie som var nedarvet i henne gjennom generasjoner. Dette gav Steel en økt forståelse av hva det vil si å være jøde, og den forståelsen de har av å være et utvalgt folk med de utfordringene og gleder det medfører.

Misjon er for Steel både arbeid gjennom ord, handling og nærvær. Det er ikke alltid fysisk nærvær er så enkelt, eller i det hele tatt mulig. Likevel er et åndelig nærvær alltid mulig, og man kan vise nærvær og omsorg gjennom bønn. Steel er også opptatt av å fremheve at det ikke handler om vår misjon, men at det er Guds misjon. Misjon handler om å dele Jesu kjærlighet som vi har fått del i, og vi deler det i respekt og kjærlighet.

Steel tenker at jødene er et spesielt folk i Guds misjon, samtidig ligger det noen utfordringer i påstanden jødene som «misjonens første linje». For henne er jødene et folk på lik linje med alle folk i den «nye pakt». Riktignok et folk med en sterk historie og kultur, men det har også andre folkegrupper. Derfor gir hun også Israelsmisjonen all ære for å mobilisere til misjon overfor ett av de folkene som evangeliet tar tid å nå av forskjellige årsaker.

Steel fortsetter: «Jeg opplever at tibetanere, som HimalPartner arbeid blant, har de samme trekkene som jødene. Begge folkegrupper har en sterk intern identitet basert blant annet på en historie som gir dem et tydelig og langsiktig fiendebilde. Man er for eksempel ikke en ekte tibetaneres dersom man ikke er buddhist. Identiteten henger så nøye sammen med historien og kulturen, at det kan ikke tas bort fra dem».

«I misjonen må vi ikke lage et klasseskille, og si at noen grupper er viktigere enn andre – for vi er alle like», sier Steel. Når hun tenker på det jødiske folk, så ser hun ett av de mange utvalgte folkene i den nye pakt.

Steel mener det er essensielt å se og forstå et folks egenart, deres kultur og tradisjoner, når man driver misjonsarbeid. Her trekker hun fram et eksempel fra en troende tibetansk professor i pedagogikk. Han samarbeider med de kinesiske myndighetene der han argumenterer med at for å skape stabilitet er det helt avgjørende viktig at tibetanerne skal forstå sin egen kultur, identitet og tilhørighet. Steel forteller at han deretter forteller oss i misjon at det kun når de finner sin identitet, at de finner Ham!

I forhold til dette gir Steel Israelsmisjonen stor respekt og ære, nettopp fordi Israelsmisjonen også har likt fokus på jødenes materielle behov og gjennom det viser misjon gjennom handling. Slik hun ser det viser Israelsmisjonen en nød og kjærlighet for hele folket og hvert enkelt menneske. Den jødiske kulturen er viktig for jødene, og Israelsmisjonen ivaretar dette aspektet på en forbilledlig måte. Og gjennom BridgeBuilders bidrar i praksis til kjernen av evangeliet, hvor man viser nåden, tilgivelsen og forsoningens vei for hele mennesket. Gjennom å forstå den jødiske kultur og egenart, og å holde fast på at jøder som tror på Jesus fortsatt er jøder, viser Israelsmisjonen at de bryr seg om hele mennesket, sier Steel.

Men hva tenker du rundt at Bibelen er skrevet av jøder i en jødisk kontekst, og at troen vår springer ut av en jødisk kultur?

Steel synes det er et poeng å forstå og lese bibeltekster utfra den konteksten de var skrevet i. Samtidig fremhever hun at styrken til den kristne tro er at den er kulturuavhengig, og at troen dermed kan tas bort fra sin originale kontekst. Steel sier at en styrke ved Bibelen er nettopp dens mangfoldighet, og at vi tolker tekstene forskjellig. Det gjør at Bibelen er en bok vi aldri blir ferdig med.

Av Vegard F. Soltveit