Templet – del 1
Templet – hva var poenget?
Innledning
Da Moses holdt sin siste tale til Israelsfolket, før de skulle krysse Jordan og innta det lovede landet, var det mange ting han hadde å minne dem om. Noe av det viktigste for ham var å understreke viktigheten av å søke Herren. Det skulle ikke bare skje på åndelig vis, men helt konkret, ved at de vandret til et spesielt sted: ”Tre ganger om året skal alle menn komme fram for HERREN din Guds ansikt på det stedet han vil velge seg ut: ved de usyrede brøds høytid, ved ukefesten og ved løvhyttefesten” (5 Mos 16:16).
Etter hvert ble Jerusalem dette stedet, og hvert år valfartet folket dit. Denne reisen kalles for “festreisene” i Salmenes bok og en rekke salmer er knyttet til disse festreisene (Sal 120-134). Når vi begynner på den siste stigningen opp mot den herlige byen, er det naturlig at vi kommer til avslutningen av den siste av disse salmene. Vi synger de siste linjene av Sal 134.
Løft hendene til helligdommen,
og lovsyng Herrens navn!
Herren velsigne deg fra Sion,
han som skapte himmel og jord! (Sal 134:2-3)
Helligdommen, Herrens tempel, er målet for festreisene. Men i og med at vi lever 1932 år etter at det siste templet i Jerusalem ble brent av keiser Titus’ hærstyrker, er det naturlig at mange i vårt festreisefølge har problemer med å forstå templet. For hva var poenget med templet? Hvorfor er det verdt en artikkelserie i Misjonsblad for Israel?
La meg får invitere deg med inn gjennom portene og inn på tempelområdet for en liten vandring i et spennende landskap, hvor vi skal betrakte ulike sider ved templets teologiske funksjon.
Templet, skaperverket og Gud
På Bibelens aller første side finner vi det jeg mener er den aller første teksten i Bibelen som underviser oss om templet:
I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden (1 Mos 1:1)
Allerede den kjente jødiske historikeren Josefus pekte på sammenhengen mellom universet og templet. I forbindelse med sin utlegning av interiøret og utformingen av tabernaklet, sier han: “en hver som uten fordommer og med ettertanke betrakter disse tingene, vil finne at de alle på en eller annen måte imiterer og representerer universet” (Ant 3.180).
Dette er trolig en tanke vi ikke er vant til å tenke, men jeg tror altså at vi møter templet allerede her. Universet er Guds tempel. Dette bildet trer fram gjennom mange av Bibelens skapelsestekster. Når vi legger disse ved siden av hverandre, trer et litt uventet bilde fram.
For dersom vi prøver å rekonstruere et verdensbilde ut fra en ordrett forståelse av GTs tekster, får vi en verden med jorden som en flat skive med vann under og over. Den er grunnlagt på søyler og over den finner vi himmelhvelvingen, hvor lyskildene (sol, måne og stjerner) er plassert. Bak himmelhvelvingen befinner Gud seg. Dette er et bilde som frontkolliderer i stor hastighet med alt naturvitenskapen lærer oss om verden. På grunn av dette bildet har det gjennom historien også oppstått mange falske rykter om kirkens verdensbilde. Vi kjenner trolig alle til myten om at kirken i middelalderen lærte at jorden var flat (en myte som først oppstod på 1800-tallet!). Den kristne kirke har alltid vært klar over at Bibelens tekster om skapelsen ikke først og fremst skal leses gjennom naturvitenskapens briller.
La oss derfor ta av oss naturvitenskapens briller og heller lese Bibelens framstilling gjennom tempelbrillene. De er et atskillig bedre hjelpemiddel til å forstå Bibelens beskrivelse av universet.
Hvordan så da templet ut? Ute i tempelgården finner vi “havet” (1 Kong 7:23-25) og foran inngangen til Det hellige finner vi søylene Boas og Jakin. Det representerer jorden som er grunnlagt på søyler over vannene (Sal 24:1-2 og 104:5). Når vi kommer inn i Det hellige finner vi lysestaken med lamper (2 Mos 25:37, for øvrig det samme ordet som brukes om himmelens to store lys i 1 Mos 1:14-16), et bord med skuebrød (representerer jordens grøde) og et røkelsesalter foran et forheng som var himmelfarget (blått og purpur i 2 Mos 26:31). Røkelsen la seg som en sky foran forhenget (2 Mos 30:6). Forhenget representerer himmelhvelvingen og røkelsen er skyene på himmelen. Inne bak forhenget finner vi Det aller helligste. Der stod paktens ark, Herrens trone. Derfor finner vi ofte uttrykt om Herren at han ”troner over kjerubene” (Sal 80:2; 99:1).
Disse punktene er ikke et produkt av min fantasi. Josefus påpekte det samme. Dette viser oss at templet trolig ble forstått som et uttrykk for Guds skaperverk allerede i gammeltestamentlig tid. Gjennom dette formidles mange ting. Jeg vil understreke to:
- Linken mellom tempelspråk og framstillinger av hvordan Gud skapte verden bør korrigere vår lesning av disse tekstene. Ofte stanser vi ved konflikten mellom Bibel og naturvitenskap. Mange harmoniseringsforsøk er blitt gjort uten at problemene dermed synes å være løst. Kanskje kan “tempelbrillene” hjelpe oss noen steg videre her?
- Templet er et uttrykk for Guds opphøyde herlighet og annerledeshet. På samme måte som Gud står over skaperverket og suverent befaler med sitt ord (Sal 33:9; 148:5), har templet tydelige grenser mellom forgården, Det hellige og Det aller helligste. Gud er herlig, opphøyd og suveren. Hans trone befinner seg over jorden. Derav også uttrykk som “Himmelen er min trone, og jorden er en skammel for mine føtter” (Jes 66:1).
Templet, hagen og Gud
Men la oss haste litt videre. For hva er det som skjer i 1 Mos 2? Gud planter en hage. Det ble et vakkert og herlig sted som fikk navnet Eden, et navn som betyr noe i retning av “deilig/herlig”. I hagen renner det vann og i hagen finner vi livets tre. Når vi i leser beskrivelsen av Salomos tempel i 1 Kong 6, er det helt fascinerende hvor mye hage vi finner i templet. For det første var innsiden av templet kledd i tre, og videre leser vi at huset innvendig var prydet med utskjæringer i sedertre – gresskar og utsprungne blomster (1 Kong 6:18). Også palmer, granatepler og liljeblomster nevnes. Vi kan i tillegg nevne menorah, lysestaken med sju armer, som også kan representere et tre og beskrives med knopper og blomster (2 Mos 25:31-36). Salomos tempel beskrives som en vakker hage. I den hagen var det Gud skulle vandre omkring sammen med menneskene. Templet er et uttrykk for Edens hage.
Et annet moment vi skal ta med oss fra 1 Mos 2 er Adams rolle. For det første leser vi at Gud “satte” Adam i hagen. Det tyder på at Gud tok ham ut fra en sammenheng og satte ham inn i en annen. Det var en aktiv inngripen fra Gud og han plasserte sin skapning i hagen, på det stedet hvor Gud selv vandret rundt når dagen ble sval. Adam skulle få leve i et fullkomment fellesskap med Gud. Det andre vi merker oss er at Adam skulle “vokte og dyrke” hagen (2:15). Sammenstillingen av de to verbene “å dyrke” og “å vokte” er ikke særlig vanlig i GT, men fascinerende nok skjer det aller helst i sammenhenger hvor det tales om prestenes oppgave. Prestene og levittene skulle “dyrke/tjene” og “vokte” tabernaklet. Med andre ord: Adam gjøres til prest i Eden.
I tillegg til å være prest for Herren i Eden, skal vi også merke oss noen av uttrykkene som brukes når 1 Mos 1:26-29 forteller om hvordan mennesket ble skapt. Det første er betoningen av at mennesket ble skapt i Guds bilde (v. 26-27). I kulturene rundt Israel var det kongens privilegium å være guddommens bilde. Kongen ble sett på som guddommens forlengede arm og visekonge. Bibelen utvider dette til å gjelde menneskeheten som helhet, både mann og kvinne. Videre gis mennesket makt og myndighet – det skal råde over fisker, fugler og dyr og legge jorden under seg (v. 28). Dette er også kongens privilegier. På bakgrunn av dette kan vi mer enn antyde at Bibelen tegner et bilde av mennesket som Guds visekonge på jorden.
Templet og syndefallet
Ut fra denne sammenkoblingen mellom templet og 1 Mos 1-2, blir vi minnet om viktige sider ved Gud. Han er stor, mektig, annerledes og opphøyd, samtidig som hans opprinnelige plan var å være nær menneskene i et Aller helligste, nemlig en hage.
På dette bakteppet forstår vi kanskje bedre hvorfor syndefallet blir en så voldsom tragedie. Når Adam og Eva bryter den eneste begrensningen for utfoldelsen i hagen, blir også hagen stengt. Adgangen til Guds Aller helligste stenges og to kjeruber vokter adgangen. Det fullkomne fellesskap er totalt ødelagt og menneskets høye kall om å være Guds konger og prester i verden blir også rammet.
Og nettopp dette ble synliggjort i både tabernaklet og Jerusalems tempel. På forhenget var det nemlig vevd inn kjeruber (2 Mos 26:31). Veien inn til Det aller helligste var i templet fysisk stengt av et forheng, med kjerubene godt synlig som en konstant påminnelse om at ting ikke var som de var tiltenkt å være. Dermed blir templet også en påminnelse om synd. Den direkte adgangen og relasjonen til Gud er nemlig borte. Hagen er stengt og voktet av kjeruber.
Se flere deler i serien:
Om forfatteren:
Knut Kåre Kirkholm er høyskolelektor på Fjellhaug Internasjonale Høgskole, hvor han underviser i gresk, hebraisk og Det gamle testamentet. Han har en mastergrad i teologi fra Fjellhaug og fordypning i gresk og hebraisk fra MF
Publisert: 7. februar 2013
