Oppgjøret med erstatningsteologien.

Sist drøftet jeg landløftene og det jeg kalte “kontrastmodellen”. Mitt hovedanliggende var å ta et oppgjør med den forestilling om at det hersker en klar kontrast og en grunnleggende motsetning mellom landløfteteologien i GT (og jødedommen) på den ene siden og i NT (og kristendommen) på den annen. I denne og neste artikkel handler det om landløftene og den såkalte erstatningsteologien.

Mens jeg knyttet kontrastmodellen særlig til Markion og til moderne bibelforskning, har erstatningsteologien (eller erstatningsmodellen; se distinksjon nedenfor) bredt nedslag i klassisk, kristen teologi.

Jødedommen som kristendommens preludium

Det er ikke helt lett å definere hva erstatningsteologi er, blant annet fordi det knapt er noen som vedkjenner seg denne merkelappen, og sier at “Jeg er erstatningsteolog”. Erstatningsteologi er således et begrep som beherskes av denne teologiens kritikere. Følgelig bør det brukes edruelig og presist; det må ikke fungere som et uklart skjellsord.

Oskar Skarsaune gir følgende definisjon:

Med erstatningsteologi forstår jeg en teologi som lærer at kirken, i den nye pakts tid, erstatter Israel (=jødene) som Guds folk, en posisjon de bare hadde i den gamle pakts tid. I denne definisjonen legges altså hovedvekten på Guds-folk-begrepet. Til den nye pakt, som erstattet og avløste den gamle, svarer et nytt folk som erstattet og avløste det gamle.[1]

I dokumentet Guds vägar – judendom og kristendom fra Svenska kyrkan finnes følgende definisjon som også legger vekten på forståelsen av Guds folk, selv om terminologien er mer åpen:

“Ersättningsteologi” [är] tanken att kyrkan, det nya Israel, det nya förbundet, har ersatt det judiska folket, det gamla förbundet. […][2]

Når vi snakker om andre ting enn “Guds folk”-begrepet, for eksempel landløftene, kan det følgelig være hensiktsmessig å bruke betegnelsen “erstatningsmodell” i stedet for “erstatningsteologi”.

Når det gjelder synet på jødedommen, heter det følgende i Guds vägar:

En konsekvens av ersättningsteologin har ofta blivit föreställningen att judendom altifrån kyrkans tillblivelse skulle grunda sig på ett upphävt kontrakt och således från Jesu framträdande vara en teologisk anakronism.

Skarsaune taler tilsvarende om at jødene ut fra erstatningsteologien “antas å ha kjørt inn på et frelseshistorisk sidespor eller blindspor. Der parkeres de, så å si, eller de fortsetter inn i et frelseshistorisk mørke og blir borte.”

Forskjellen mellom kontrastmodellen og erstatningsteologien er enkelt sagt følgende: Ut fra kontrastmodellen er GT og jødedommen dårlig, mens det i følge erstatningsteologien ikke er noe galt med GT (når det tolkes rett), og jødedommen var bra så lenge det varte (men den tid er forbi). Dette uttrykkes i Jespers Svartviks definisjon:

Ersättningsteologi är uppfatningen att judendomen har varit en god og riktig religion, men att den vid en viss punkt i historien upphörde att vara detta, og då ersattes av kristendomen. Kristendomen är derfor allt det som judendomen en gång var, och troligen ännu mer.[3]

Til tross for denne distinksjonen mellom kontrastmodellen og erstatningsteologien/-modellen, vil de i mange tilfeller opptre i en kombinasjon: GT og jødedommen var og er utilstrekkelig og dårlig, men ble (heldigvis) erstattet av noe nytt og bedre. Det er formodentlig dette Svartvik tar høyde for når han formulerer at kristendommen er “troligen ännu mer” enn jødedommen engang var.

Erstatning og kontrast eller bekreftelse og kontinuitet?

Dersom vi forsøker å formulere alternativer til erstatningsmodellen (og kontrastmodellen), kan det kaste nyttig lys over forholdet mellom GT og NT på en rekke områder, f.eks.:

• Tenker vi at GTs budskap erstattes av NTs budskap? Eller tenker vi at GTs budskap bekreftes, oppfylles og utfoldes i NT?
• Tenker vi at GTs renhets- og sabbatsforskrifter erstattes av Jesu radikale nestekjærlighetsetikk? Eller tenker vi at Jesu nestekjærlighetsetikk bygger på GTs nestekjærlighetsetikk, og at renhets- og sabbatsforskriftene fortsatt har gyldighet for Israels folk?
• Tenker vi at løftene til Israel erstattes av et universelt frelsesbudskap? Eller tenker vi at det universelle frelsesbudskapet forkynnes allerede i GT, og at løftene til Israel stadfestes i NT?
• Tenker vi at Jesu offer på Golgata erstattet tempelofringene? Eller tenker vi at Jesu offer bekrefter og gir gyldighet til tempelofringene, og at disse i og for seg kunne tenkes å ha fortsatt ut over de første førti årene etter Jesu død og oppstandelse?

Etter min oppfatning er erstatnings- og kontrastmodellene grovt overvurdert. Både bibelteologisk og systematisk-teologisk er det i utgangspunktet mer sakssvarende å fremheve kontinuiteten og sammenhengen mellom testamentene og paktene fremfor kontrastene og bruddene. Jesus kom ikke med en ny lære, men med en ny tidsepoke.

Mitt utgangspunkt er at jeg vil forsøke å anvende en bekreftelses- og kontinuitetsmodell så langt og så bredt som det lar seg gjøre, i stedet for å gjøre det samme med erstatnings- og kontrastmodellene. Hvor og når bekreftelsesmodellen bryter sammen, kan vi bare finne ut ved å teste den ut. Av de fire eksemplene ovenfor, er det kun i det siste tilfellet jeg er usikker på om bekreftelsesmodellen er å foretrekke fremfor erstatningsmodellen. I Hebreerbrevet møter vi nemlig en offer- og tempelteologi som i hvert fall ved første øyekast synes å svare til en erstatningsmodell. Spørsmålet er imidlertid om den tradisjonelle tolkningen av dette skriftet kan utfordres og suppleres. Jeg er uansett grunnleggende kritisk til å bruke sonings- og tempelteologien som brekkstang for å utvide erstatningsmodellen også til spørsmålet om landet, slik det ofte gjøres.

Oppgjøret med erstatningsteologien – to dimensjoner

Oppgjøret med erstatningsteologien er påkrevd både av bibelteologiske grunner og historiske og av moralske grunner. Kort sagt: Erstatningsteologien kommer ikke til rette med Romerne 9–11, og dens virkningshistorie skremmer.

Etter min mening kan det være klargjørende å betrakte oppgjøret med erstatningsteologien ut fra to dimensjoner, en ekklesiologisk og en religionsteologisk. I den første dimensjonen handler det om hvordan vi forstår kirken i relasjon til jødedommen, i den andre om hvordan vi forstår jødedommen i relasjon til kirken. Jeg vil mene at vi i norsk sammenheng primært har forholdt oss til den ekklesiologiske dimensjonen, mens jeg i blant annet Sverige og Israel har opplevd et langt sterkere fokus på den religionsteologiske.

Det ekklesiologiske oppgjøret

Det ekklesiologiske oppgjøret med erstatningsteologien går blant annet ut på å finne andre uttrykksmåter enn “det nye Guds folk”, “det nye Israel”, “det sanne Israel” el. Selv pleier jeg å si at jeg reiste til Jerusalem i 1995 som kristen, og kom hjem som hedningkristen. Oliventre-metaforikken i Romerne 11,16–24 er sentral i denne sammenheng: Vi hedningkristne er som ville kvister som er podet inn på Israels tre, og det er ikke vi som bærer roten, men roten som bærer oss. Med utgangspunkt i blant annet Rom 1,16 er det nærliggende å beskrive kirken som et fellesskap av jøder og hedninger forenet i troen på Kristus.

Som en historisk og deskriptiv beskrivelse av urkirken er denne betegnelsen uproblematisk; som en normativ bestemmelse av nåtidens kirke er den mer omstridt. Det erfarer Den Norske Israelsmisjon og dens samarbeidspartnere jevnlig. I norsk sammenheng har imidlertid Israelsmisjonen fått bredt gjennomslag for at kirken må integrere Jesus-troende jøder i tenkningen om hva kirken er.

Det religionsteologiske oppgjøret

Det religionsteologiske oppgjøret med erstatningsteologien handler om å sette ord på Guds fortsatte relasjon til Israels folk. Han har ikke forkastet sitt folk (Rom 11,1); de er elsket for fedrenes skyld (Rom 11,28). Men hva innebærer det? Hvordan formulerer vi kirkens syn på jødene i positive ordelag?

Det handler om å formulere andre syn på jødedommen enn dem vi har med oss fra f.eks. Augustin og Luther. I følge Augustin fylte jødene en teologisk rolle ved at deres ulykker fungerte som et bevis på kristendommens sannhet og en anskueliggjøring av Guds vrede. Derfor skulle det kristne storsamfunnet ta vare på jødene og sørge for at de hadde det sånn passe dårlig. Det skulle med andre ord være både beskyttet og avskydd. I følge den eldre Luther fantes det derimot ingen rolle for jødene å spille, og det var følgelig ingen grunn til å ta vare på dem.

Det beste alternativet til Augustin og Luther finner jeg hos superintendenten til kong Fredrik den store av Preussen. Da den relativt fritenkende kongen spurte etter et bevis på Guds eksistens, skal superintendenten ha svart følgende: “Jødene, deres majestet!” I forlengelse av dette har blant andre Jesper Svartvik tatt til orde for at vi kan forstå jødedommen i sakramentale kategorier, som et synlig tegn på Guds usynlige nåde.[4]

Landløftene og oppgjøret med erstatningsteologien

For landløftenes vedkommende betyr dette religionsteologiske oppgjøret med erstatningsteologien at vi ikke bør sette en strek over GTs løfter om et konkret landområde for Israels folk, til tross for at NT primært fokuserer på landløftenes universelle dimensjoner. Dette vil jeg utfolde videre i neste del av denne artikkelserien.

---

Serien: «Bibelens landløfter»

Les flere deler av denne artikkelserien av Gunnar Haaland:

• Del 1
• Del 2
• Del 3
• Del 4