Landløftene og Midtøsten-konflikten.

Jeg har i denne artikkelserien argumentert for at vi ikke bør annullere løftene om et konkret land for Israels folk på bibelteologiske og systematisk-teologiske premisser. Men hva betyr dette i forhold til staten Israel og den aktuelle konflikten med palestinerne?

Et ja til landløftenes fortsatte gyldighet innebærer for noen en ensidig og ukritisk støtte til staten Israel, en neglisjering av folkerett og menneskerettigheter, og i verste fall et ønske om etnisk rensing av den palestinske befolkningen. Problemet er da etter min mening ikke den prinsipielle, bibelteologiske forståelsen av landløftene. Det problematiske ligger delvis i måten løftene overføres til et politisk program på, som så fremføres med skråsikkert og til dels kjølig distanse til palestinske lidelser. Dette kommer jeg tilbake til nedenfor. Problemet består også i at man stirrer seg blind på landløftene, og overser andre sider ved Bibelens budskap med relevans for vår holdning til konflikten mellom Israel og palestinerne.

Flere bibelteologiske innganger

Under minneseremonien i Oslo Spektrum 21. august 2011 sammenfattet rabbiner Joav Melchior Toraens budskap ved hjelp av et vers fra profeten Mika:

Menneske, Herren har jo sagt deg
hva godhet er, og hva han krever av deg:
at du skal gjøre det som er rett,
vise trofast kjærlighet
og vandre ydmykt med din Gud.
(Mi 6,8)

Som kjent foretar Jesus en tilsvarende sammenfatning: Det som har særlig vekt i loven er “rettferdighet, barmhjertighet og troskap” (Matt 23,23). Slike bibelske idealer er selvsagt høyst gyldige og avgjørende viktige i dagens situasjon. Det samme gjelder profetenes fordømmelse av undertrykkelse og urett.

Riktignok inneholder GT en rekke oppfordringer til etnisk rensing og folkemord (særlig i Josvas bok), men andre steder i GT utfoldes en human og inkluderende minoritetspolitikk. Det bibelske Israel var alltid et flerkulturelt samfunn med religiøse minoriteter. Selv ikke ved utgangen av Egypt var folket “etnisk rent”, skal vi tro fortellingen i Andre Mosebok: “De var omkring 600 000 mann til fots, foruten kvinner og barn. Mange slags mennesker fulgte med dem” (2 Mos 12,37–38). Dette er et vers som tillegges betydelig vekt i jødisk tradisjon. GTs idealer for behandlingen av de fremmede er i det hele tatt et nærmere studium verdt: De skal ikke undertrykkes, men vises omsorg og behandles som landsmenn. “Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt” (3 Mos 19,33–34, jf. f.eks. 2 Mos 22,21; 3 Mos 19,10; 5 Mos 10,17–20). Den samme jussen skal gjelde for innflyttere som for innfødte (3 Mos 24,22; 5 Mos 24,14f). Dette gjelder også for odelsretten til landet når folket vender tilbake etter å ha vært i eksil:

Dere skal dele dette landet mellom dere, mellom stammene i Israel. Dere skal fordele det som eiendom mellom dere og innflytterne som bor blant dere og har fått barn blant dere. De skal være for dere som innfødte israelitter. Sammen med dere skal de få tildelt eiendom blant Israels stammer. I den stammen hvor innflytteren bor, skal dere gi ham eiendom, sier Herren Gud.
(Esek 47,21–23)

Selv om terminologien (“innflyttere” kontra “innfødte”) ikke svarer til dagens virkelighet (og heller ikke representerer fullgode gjengivelser av de hebraiske termene ger og ezrach), finnes det her en gammeltestamentlig modell for et ja til både jøders og palestineres rett til landet.

Landløfter, politikk og historietolkning

Som luthersk teolog tenker jeg at den såkalte toregimentslæren er anvendbar også i Midtøsten: Gud styrer verden på to måter (gjennom to regimenter), gjennom politiske myndigheter (det verdslige regiment) og gjennom kirken (det åndelige regiment). I politikken er det fornuften som styrer, mens Guds ord er avgjørende i kirken. Moderne landegrenser skal dermed ikke tegnes med GT som avgjørende norm, og spørsmålet om en to-statsløsning må behandles som et politisk spørsmål, ikke et teologisk.

Etter min mening må oppfyllelsen av løftene prinsipielt sett være Guds egen sak – hvor og når og hvordan han vil. Innenfor mitt teologiske univers er det meget vanskelig – for ikke å si umulig – å avlese Guds handlinger i vår konkrete historie, både på det personlige plan og i det nasjonale og globale. Jeg tror at Gud er historiens herre, men for meg hører det teologiske perspektivet på historien primært hjemme i bønnens verden. Vi ber om at Gud må lede jordens folk og nasjoner, og vi ber for kongehus og politisk lederskap.  Men jeg tolker verken oljefunn i Nordsjøen eller kursfall på Børsen som uttrykk for Guds inngripen. Og jeg tolker ikke 22. juli 2011 som Guds straff over Norge eller Arbeiderpartiet, ei heller som en guddommelig advarsel.

Denne tilbakeholdenheten mener jeg må ligge til grunn også om vi vil forsøke å tolke begivenhetene i Midtøsten i teologiske termer. Når jeg er tilbøyelig til å oppfatte jødenes tilbakevending til Israels land som et tegn på Guds troskap, er det med betydelige forbehold og mye usikkerhet. Jeg er sørgelig klar over at mange palestinere kan såres og provoseres av et slikt teologisk synspunkt, akkurat slik Utøya-ofre og -etterlatte reagerer på tanken om at 22. juli 2011 skulle være Guds verk. Og flere av mine israelske venner vil slett ikke være med på at det er Gud som har ført dem tilbake til landet, fordi det i neste omgang leder til tanken at også Holocaust var Guds verk.

Teologiserende Israel-kritikk

Det er imidlertid ikke bare Israels støttespillere som bør være varsomme med å teologisere konflikten. Det samme gjelder for Israels kritikere. I den senere tid har jeg sett flere som griper til gammeltestamentlige tekster om at Gud lønner Israel hvis de er lydige mot hans vilje, og straffer dem dersom de er ulydige.[1] Slike tekster brukes som en advarende pekefinger mot staten Israels politikk, til tross for at denne tenkningen om at man får som fortjent, problematiseres både i GT (f.eks. Sal 73 og Jobs bok) og NT (f.eks. Joh 9,1–3).

Det å henvise til at landløftene konkret forstått er opphevet i og med Kristus, er selvsagt akkurat like mye av en teologisering som å påstå at de fremdeles er gyldige. Det er dessuten et beklagelig faktum at erstatningsteologien i sin klassiske og grovkornede utgave lever i beste velgående i flere palestinske kirker, og det samme gjelder flere andre elementer i kirkens antijødiske arv. Dette kommer blant annet til uttrykk i påskeliturgiene. I nyere teologisk tenkning fra palestinsk side unnlater man gjerne å anerkjenne jødenes tilknytning til landet, ikke bare på teologiske premisser, men også på historiske.[2] Helt til topps i Den palestinske selvstyremyndigheten påstås det endog at jødene aldri har hatt noe tempel i Jerusalem. Det er etter min mening uttrykk for en helt misforstått solidaritet dersom vi ikke protesterer høyt og tydelig også mot slik teologi og historieskriving.

Som alle andre land og konflikter?

Det hevdes ofte at staten Israel bør behandles som en hvilken som helst annen stat og at Midtøsten-konflikten bør behandles som en hvilken som helst annen regional konflikt. Dette er et kritisk anliggende som har mye for seg. Landløfteteologien må ikke brukes til å underkjenne palestinernes rettigheter, og moderne landegrenser skal som tidligere nevnt ikke tegnes med GT som avgjørende norm. På den annen side bør man være svært forsiktige med å uttrykke kritikk mot staten Israels politikk i et teologisk språk som ikke anvendes i forbindelse med andre politiske konflikter.

Selv om det altså finnes gode grunner til å la bibelteologiske argumenter ligge i mange sammenhenger, tror jeg imidlertid ikke at dette kan være en konsekvent strategi. Staten Israel er i stor grad basert på en teologisk ide. Israel er ikke som alle andre stater, og konflikten ikke som alle andre konflikter. Strategien må vel heller være å se an tid, sted og situasjon, og så i noen tilfeller å bruke Bibelen og teologien konstruktivt til å fremme forståelse, rettferdighet og fred.

Denne muligheten mener jeg at man langt på vei forspiller dersom man avviser at landløftene fortsatt har gyldighet for Israels folk. For hvordan skal man – gitt at forholdene ellers ligger til rette for det – kunne gå inn i en troverdig dialog med jøder om Guds krav i følge Bibelen, dersom man samtidig på erstatningsteologisk vis avviser gyldigheten av Guds løfter til Israels folk?

En fastlåst og fortvilet situasjon må møtes med frisk og god teologi, ikke gammel og dårlig.

Dette er siste artikkel i teologiserien om landløftene i Bibelen. Temaet har vært særlig aktuelt i kjølvannet av det palestinske Kairos-dokumentet som er blitt debattert i bl.a. Vårt Land på www.verdidebatt.no. Serien er skrevet for Misjonsblad for Israel (heter nå Først) av en av de mest aktive i denne debatten, Gunnar Haaland.

Om forfatteren:

Gunnar Haaland er førsteamanuensis i religion, livssyn og etikk ved Høysko­len i Oslo og Akershus og er dr.theol. fra MF (2006) på en avhandling om den jødiske historie- skri­veren Flavius Josefus.

Serien: «Bibelens landløfter»

Les flere deler av denne artikkelserien av Gunnar Haaland:

• Del 1
• Del 2
• Del 3
• Del 4