Bibelens landløfter – Del 3
Løftenes fortsatte oppfyllelse.
Den teologiske forståelsen av de gammeltestamentlige landløftene bestemmes i stor grad av hvordan man ser på forholdet mellom Det gamle og Det nye testamente samt på forholdet mellom jødedommen og kristendommen. I de to foregående artiklene har jeg problematisert og kritisert to modeller som ofte ligger til grunn der man avviser at landløftene fortsatt har gyldighet for Israels folk, nemlig kontrastmodellen og erstatningsteologien. I denne artikkelen vil jeg forsøke å plassere landløfteteologien innenfor en teologisk modell som vektlegger kontinuiteten mellom testamentene og som gir rom for Guds fortsatte omsorg for og troskap mot Israels folk.
Forståelsen av løftenes og profetienes oppfyllelse
De fleste kristne teologer – kanskje alle – vil være enige om at de gammeltestamentlige løfter og profetier ikke ble oppfylt for første og siste gang i og med Kristi komme. Løftene og profetiene ble, blir og skal bli oppfylt mange ganger og på mange måter. Jeg vil foreslå å skille mellom følgende fire dimensjoner ved løftenes og profetienes oppfyllelse:
a) en første oppfyllelse i den gammeltestamentlige samtiden,
b) en utvidet oppfyllelse som følge av Kristi komme, hans gjerning og den nye tidsalder som han brakte,
c) en fortsatt oppfyllelse for Israels folk i tiden etter Kristi første komme, og
d) en fullkommen oppfyllelse i fullendelsen
Den sentrale problemstillingen i forhold til diskusjonen om landløftene, er selvsagt hvordan man skal tenke om dimensjon c).
Tradisjonelt har kristen teologi primært forholdt seg til dimensjonene b) og d). Gjennom det historisk-kritisk orienterte GT-studiet har teologene blitt fortrolige med dimensjon a), men denne tilkjennes vel i praksis liten systematisk-teologisk relevans. Dimensjon c) faller ofte utenfor synsvidden eller man avviser den eksplisitt. Dette oppfatter jeg som en form for erstatningsteologisk nullsumspill der noe må trekkes fra for at noe skal kunne legges til, der dimensjonene a) og c) erstattes og annulleres av dimensjonene b) og d), der Jesu komme innebærer at tiden er ute blant annet for løftet om et konkret land for Israels folk.
Avvisningen av løftenes fortsatte gyldighet for Israels folk (dimensjon c), går ofte hånd i hånd med en underbetoning av løftenes eskjatologiske dimensjon (dimensjon d). Man sier gjerne at alle Guds løfter er oppfylt i og med Kristus, ikke sjelden under henvisning til 2 Kor 1,20: «For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja i ham.» Dersom man imidlertid ensidig vektlegger en kristologisk forståelse av løftene, overser man lett at Gud faktisk ennå ikke har erstattet steinhjertene våre med nye hjerter av kjøtt (jf. Esek 36,24–38, som for øvrig handler om landløftene), at loven ennå ikke er skrevet i våre hjerter og at behovet for trosopplæring ikke har opphørt som følge av at alle kjenner Herren (jf. Jer 31,31–40, om Guds paktstroskap og om Jerusalems gjenreisning), at ulven og lammet ennå ikke beiter side ved side (jf. Jes 11,6; 65,25), kort sagt at den nye himmel, den nye jord og det nye Jerusalem ennå ikke er et faktum (jf. Jes 65,17ff).
Hvis vi derimot tenker ut fra en bekreftelses- og kontinuitetsmodell, har alle dimensjonene fått sitt ja i Kristus (jf. 2 Kor 1,20). De hører sammen, og de skal ikke spilles ut mot hverandre. Det er ikke slik at én dimensjon oppheves når en annen oppfylles (jf. Matt 5,17–19), slik man vil tenke innenfor et erstatningsteologisk paradigme. Dersom vi tar på alvor at løftene ikke ble endelig oppfylt i og med Kristi første komme, og at vi fremdeles ser frem mot løftenes endelige oppfyllelse i fullendelsen (dimensjon d), åpnes det et rom for å fastholde løftenes fortsatte gyldighet for Israels folk (dimensjon c) ved siden av løftenes utvidede rekkevidde i og med Kristus (dimensjon b). I forhold til landløftet innebærer dette at verken proklamasjonen av evangeliet om Guds rike til jordens ender (dimensjon b) eller håpet om en ny himmel og en ny jord (dimensjon d) nullstiller løftet om et land til Israels folk (dimensjon c).
Løftet om etterkommere og løftet om land
Løftene til Abraham og etterkommere, land og velsignelse henger nøye sammen, slik jeg pekte på i min første artikkel i MfI nr 4. Det lovede landet representerer i en viss forstand det tapte paradiset; her skal forbannelsen vendes til velsignelse og menneskene gjenforenes med Gud.
I tabellen nedenfor har jeg sammenstilt løftet om etterkommere og løftet om land, og antydet hvordan disse løftene får sin oppfyllelse i de fire dimensjonene. Spørsmålstegnet for landløftet i dimensjon c) indikerer at det er nettopp dette som er diskusjonstemaet.
I Romerne 9–11 er Paulus tydelig på at Gud ikke har forkastet sitt folk, ikke trukket tilbake sine løfter og ikke brutt sin pakt. Løftet om etterkommere for Abraham oppfylles generasjon for generasjon i det jødiske folk (dimensjon c). Det er vanskelig å finne noen systematisk-teologisk logikk i at løftet om et land for dette folket ikke har en tilsvarende, fortsatt gyldighet. I sin ytterste konsekvens kan dette innebære at det jødiske folk teologisk sett er dømt til å leve i diaspora inntil Herrens dag. Dette er et synspunkt med solid hevd i kirkens historie, men det kan vel knapt sies å være god kristen teologi i dag.
Løftenes oppfyllelse og jødisk–kristen dialog
Dialogen mellom jøder og kristne, som har hatt betydelig fremgang i etterkrigstiden, utfordrer kirken til å tale positivt og bekreftende om Guds paktstroskap overfor Israels folk (dimensjon c). Den som forsøker å gå noen skritt i en slik retning, vil se at man må gå omveier for å komme utenom forbindelsen mellom folket og landet.
Det følgende sitatet fra en «Erklæring om møte mellom lutherske kristne og jøder» vedtatt av Den lutherske europeiske kommisjon for kirke og jødedom (LEKKJ) i 1990 kan tjene som et eksempel på en slik positiv tilnærming:
Vi tror at Gud i sin trofasthet har ledet sitt folk Israel gjennom historien, og har bevart dem som folk gjennom den jødiske trostradisjonen. I hjemkomsten til deres fedres land, ser vi et tegn på Guds paktstroskap.[1]
I en kronikk om landløfteproblematikken i Vårt Land 8. november 2010 gjør biskop Nordhaug bruddet og diskontinuiteten mellom GT (representert ved tempeltjenesten og landløftene) og NT (Jesus og det universelle) til fundament og utgangspunkt: «Trenger vi egentlig noen tekst i NT som direkte opphever landløftet til Israel, når dette uansett er den nærliggende konsekvens av en kristologisk forståelse av løftene?»
Lar man derimot kontinuiteten og sammenhengen mellom testamentene være utgangspunktet, vil spørsmålet være følgende: Trenger vi egentlig noen tekst i NT som direkte stadfester landløftet til Israel, når dette uansett er den nærliggende konsekvens av at Gud er trofast og ikke har forkastet sitt folk?
Oppsummering og utblikk
En erstatnings- og kontrastmodell vil typisk innebære at landløftene oppfylles i Kristus i form av noe annet enn et land for Israels folk, altså at den universelle oppfyllelsen kommer i stedet for den konkret geografiske. Ut fra en bekreftelses- og kontinuitetsmodell er det derimot nærliggende å tenke at løftene oppfylles som noe mer enn et land for Israels folk, altså at den universelle oppfyllelsen kommer i tillegg til den konkret geografiske.
Etter min mening er det således ikke grunnlag for å annullere løftene om et konkret land for Israels folk på bibelteologiske premisser.
Hittil har jeg imidlertid ikke drøftet hva dette standpunktet kan bety i forhold til den aktuelle konflikten mellom israelere og palestinere. Dette vil jeg ta opp i neste artikkel.
Om forfatteren:Gunnar Haaland er førsteamanuensis i religion, livssyn og etikk ved Høyskolen i Oslo og Akershus og er dr.theol. fra MF (2006) på en avhandling om den jødiske historie- skriveren Flavius Josefus.
[1] Jeg har fått erklæringen tilsendt fra Den norske Israelsmisjon. Den er ikke tilgjengelig på Internett, og jeg vet ikke hvor den finnes publisert.
Serien: «Bibelens landløfter»
Les flere deler av denne artikkelserien av Gunnar Haaland:
Publisert: 8. september 2011
