Da Jesus tapte en diskusjon

Har du noen gang diskutert med noen og tapt? Det har jeg. Ikke bare én gang. Jeg husker særlig da jeg var rundt 7 år gammel og vi skulle flytte. Jeg hadde ikke lyst, og jeg argumenterte mye med mine foreldre om hvor forferdelig det var å flytte fra alle vennene mine. Til slutt skrev jeg det som nesten må sies å være en søknad, med trusler om at dersom kravene mine ikke ble innfridd, ville jeg flytte til rundkjøringen i bygdesentrumet.

Jeg tapte den diskusjonen, mine foreldre flyttet og jeg måtte følge med. Heldigvis er jeg ikke den eneste som ikke vinner alle diskusjoner. Det er en del av livet. Det er bare godt for oss å ikke vinne enhver diskusjon. For vi diskuterer helst ikke for å vinne, men for å få en felles forståelse og gode løsninger. Det kan være godt å ha i mente når vi kommer over en diskusjon som Jesus hadde – og tapte.

Jesus møter en ikke-jøde

Fortellingen fra Markus (7,24-30) og Matteus (15,21-28) forteller at Jesus reiste utenfor sitt vanlige område. Han beveget seg utenfor det jødiske området, og tok inn i en bolig ved Tyros i all hemmelighet. Hvorfor er uklart. Bibelen sier ikke noe mer om denne reisen enn at han møter en ikke-jødisk kvinne. Han hadde omtalt området tidligere, i frustrasjon over sitt eget folk i de galileiske byene, der han hevdet at «… dersom de mektige gjerningene som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyros og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om i sekk og aske» (Matt 11,21).

Besøket av Jesus lot seg ikke holde hemmelig. Fortellingene om ham hadde spredt seg. Da oppsporet en syrisk-fønikisk kvinne ham og bad: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd» (Matt 15,22b). Men så skjer det noe uventet. Jesus ignorerer henne, selv om hun roper. Til slutt kommer disiplene bort og ber ham: «Bli ferdig med henne…» (15,23b). Hva er det som skjer? En desperat mor, som ber for sitt barn, blir tilsynelatende avvist av Jesus!?

Og verre skal det bli. Først sier han at han bare er kommet for det jødiske folk, før han også fornærmer henne: «La først barna bli mette, for det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene» (Mark 7 27b). For å forstå betydningen er det viktig å se hvordan hunder ble forstått på denne tiden. Dette var en tid hvor hunder i liten grad fungerte som kjæledyr, og de domestiserte hundene ble i hovedsak brukt til vakt, jakt og vern mot rovdyr. Hundene var åtseldyr og levde av det som ble etterlatt dem. De ble fremstilt som urene, listige og uærlige dyr, og vi finner lignende fremstillinger i Bibelen (2 Sam 9,8, 1 Kong 14,11, 16,4 & 21,24, Matt 7,6, Fil 3,2, osv.).

Men til tross for fornærmelsen, sier kvinnen at selv hunder får del i måltidet gjennom å spise smulene som faller fra bordet. Hun hisser seg ikke opp, men kontrer kløktig. Og Jesus sier at på grunn av hennes svar vil hennes datter bli frisk, og hun kommer hjem til et helbredet barn.

Det gode i motsetninger

Fortellingen inneholder en motsetning. Jesus ignorerer og avviser kvinnen, men imøtekommer henne i handling. Det er som om han må gi etter i diskusjonen med henne. Eller som Oskar Skarsaune lufter i sin bok, han ser ut til å tape diskusjonen. Hvorfor reagerer Jesus slik, for så å gi den ikke-jødiske kvinnen det hun ønsker? Slike motsetninger er spennende. Vi tenker ofte at motsetninger er problematiske, fordi de oppleves å være i konflikt med hverandre. I jødisk tenkning fortoner det seg litt annerledes. Der er det nettopp paradoksene som er spennende, for det er det som er krevende som en lærer mest av.

Denne teksten kan nettopp romme et slikt paradoks, en sann selvmotsigelse. For Jesus etablerer hvem han er på flere måter. I Matteus sier Jesus: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus». Han etablerer at han er Israels Messias, og at han er den som det stod skrevet om i jødenes lov, profetier og skrifter. I Markus kan en lese en liten nyansering om at han er kommet for at barna ‘først’ skal bli mette, en tanke vi også finner igjen andre steder (f.eks. Rom 1,16). Det var helt grunnleggende å slå fast. Samtidig peker både kvinnens svar og Jesu handling på at han også kom for folkeslagene. Professor Matt Skinner trekker frem et viktig poeng fra denne samtalen. For denne kvinnen ser ut til å minne Jesus på at hans velsignelser er så enorme at bordet ikke kan holde velsignelse for seg selv – den renner over alle bordkanter. Og moren får en liten smakebit på det som kom med Jesu død og oppstandelse, at han skulle åpne veien til Gud for alle folkeslag.

Innledningsvis nevnte jeg at vi ikke diskuterer først og fremst for å vinne, men for å kunne forstå hverandre og finne gode løsninger. Jeg kan ikke annet enn å undre meg på om ikke det var det Jesus ønsket, særlig med tanke på de rundt ham – disiplene. Kanskje ville Jesus ha denne diskusjonen nettopp for å understreke at han var kommet for jøde først, men at han også skulle bli Messias for folkeslagene. For det er ikke å komme forbi innholdet i Jesu reaksjon. Han bekrefter hvem han er. Samtidig gav han et lite innblikk i at Israels Messias også skulle bli folkeslagenes.

Av Kristoffer Eknes

Publisert: 22. november 2023

Mer teologi

  • Egen frelsesvei for jøder?

  • Israel og folkene – to veier til Gud?

  • Misjon: Hvorfor? Hvorfor ikke?

  • Prinsipp

  • Den store fortellingen om Gudsfolkets historie

  • Da Jesus tapte en diskusjon