Den nye pakts måltid

Før solnedgang kommer Jesus fra Betania, og sammen med de tolv går han opp til huset i utkanten av essener-kvarteret. Der er salen stelt i stand, og måltidet er gjort klart til påskefest.

På bordet er det druevin til de fire beger, det er usyret brød og bitre urter, og de tar plass rundt det lave bordet – på puter som de halvt sitter på og halvt ligger på, slik skikken er. Når Jesus setter seg ned, tar Johannes og Peter plass på hans høyre side, mens Judas Iskariot får plassen til venstre. Det er påskekveld på Sionshøyden, og disiplene er fulle av forventning til å skulle feire frihetens store fest og til å gjøre det sammen med Messias. Kanskje ikke så rart at de senere i måltidet begynner å diskutere den innbyrdes rang og rollefordeling mellom dem i Messias-riket?

Bitre urter og usyret brød

Mesteren fra Nasaret er den som naturlig leder måltidet. Evangelistene gir intet detaljert referat av feiringen, men deres beretning viser likevel at de følger påskemåltidets skikker og tradisjoner. Jesus taler om feiringen her og nå, og om den endelige frihet i Guds fullkomne rike.

Han løfter begeret med vin og velsigner Guds navn, han som er skaperen av vintreets frukt. Han bryter brødet, og de spiser det. I fellesskap gjen­forteller de beretningen om utferden fra Egypt, om slaveriet under farao, om Mose ledelse og påskelammene som ble slak­tet, om det hastige og nattlige oppbrudd, om vandringen gjennom Sivhavet og folkets nye frihet. De dypper usyret brød i salaten med de bitre urter og smaker bitterheten, de synger og priser Gud for hans store gjerninger.

En ny pakt

Da begynner Jesus å tale om en ny tjeneste, en ny smerte og en ny bitterhet, – at han skal lide. Jesus bryter brødet og taler om sitt legeme, han løfter velsignelsens beger og taler om sitt blod og en ny pakt mellom Gud og folket. Kanskje er det ikke så rart at det nettopp er disse nye elementene som senere har den sterkeste plass i disiplenes erindring fra denne kvelden, og som evange­listene bringer videre i sine beretninger. Men også disse nye elementene står i et dypt, indre forhold til påskemåltidet og Gudsfolkets feiring av forløsning og frihet.

Han som skal komme

Når Jesus bryter det usyrede brød og gir til sine disipler, dreier det seg om brødet som er presentert som fattigdoms-brødet som fedrene åt i Egypt, og som de sultne og trengende inviteres til å spise. Det er det brødet som allerede på Jesu tid er blitt et frelses-symbol på linje med påskelammet, og som uttrykker håpet om at de som nå er treller, neste år skal bli frie. Brødet som brytes er det såkalte afikomen-brødet, brø­det som indirekte taler om forløseren som skal komme – ho afikomenos. Det er det brødet som jødene i Djerba senere deler med slekt og venner og naboer idet de sier: «Messias kommer!» Nå er Messias her, og han knytter disiplene til seg i et nytt fellesskap, i en legemlig enhet. Jesus tar brødet, gir til sine disipler, og han sier: «Dette er mitt legeme, som gis for dere» (Luk 22,19). Men forløsningen og den nye friheten, det nye fellesskapet mellom Messias og hans disipler er samtidig avhengig av at hans legeme brytes og ofres for deres skyld.

Bitre tårer

I tråd med påskemåltidets rituale dypper Jesus og disiplene persille i saltvann og usyret brød i salaten av bitre urter: «Alle andre kvelder dypper vi ikke så mye som én gang, men denne kvelden dypper vi to ganger.» Men minnene om tårene i Egypt og det bitre slaveriet føres nå videre i Jesu tale om en ny bitterhet. Jesus skal utleveres av en av sine egne, og det nett­opp av ham som dypper i den bitre salaten sammen med ham – Judas Iskariot. Men Judas har ikke tid og rom for Messias’ lidelse – for smerten og bitterheten. Derfor blir det også for mye for ham når Jesus bindes og utleveres til Pilatus, og det som skulle bli seierens søte dag for Judas, blir til hans bitre tragedie. Jesus derimot bærer bitterheten slik israelittene bar den i Egypt, en bitterhet og smerte som vendes til frihet og glede.

Påskelammet

Men hva så med påskelammet, selve hovedingrediensen i måltidet og det viktigste elementet i minnet om utferden fra Egypt og i fornyelsen av pakten mellom Gud og folket? Hvorfor nevner ikke evangelistene påskelammet, og hvorfor taler ikke Jesus om det og om seg selv som påskelam? Kan det hende at de feirer påske uten påskelam, i og med at Jesus hadde tatt et oppgjør med templet og offerkulten der, og siden de nå inntok måltidet i et essener-hus, hos en gruppe som tok avstand og distanserte seg fra offerkulten i templet?

Jo, Jesus og disiplene spiser nok påskelam, men vi vet ikke om det var slaktet av prestene i templet eller et annet sted. For det første nevner Jesus påskelammet i sin samtale med disip­lene, men det er et element som går tapt i de fleste oversettel­ser. Når Jesus sier at han har lengtet etter å spise «påske» -pascha – med sine disipler, så går ordet «påske» ikke bare på måltidet generelt, men på påskelammet spesielt. Når Jesus dernest taler om sitt legeme og brødet som brytes, knytter han også på godt jødisk vis, til lammet som slaktes. Og det er like etter at de har spist av påskelammet, at Jesus løfter velsig­nelsens beger og henspiller på blodet av påskelammet som ble til frelse for israelittene i Egypt. Derfor kan også Paulus og den senere kristne tradisjon si: For vårt påskelam er slaktet, Kristus! (1 Kor 5,7)

Paktens beger

Men når Jesus spiser påske sammen med sine disipler, omfor­mer han samtidig måltidet og gjør den nye pakts måltid til et offermåltid uten ny blodsutgytelse. Når hans legeme brytes og hans blod utøses, skal den nye pakts offer gjelde for evig og alltid, og derfor knytter han ihukommelsen, offerets gyl­dighet og den nye pakts forløsning og frihet til brødet og vinen. Når Jesus løfter begeret eller kalken etter aftensmålti­det, dreier det seg om det tredje beger, velsignelsens beger. Men mellom velsignelsens beger og håpets beger var det også vanlig å ta med en bønn fra Salme 79,6: «Øs din vrede ut over fremmede folk som ikke kjenner deg, øs den ut over kongeriker der ingen påkaller ditt navn.»94 I stedet for bønnen om at Gud skal utøse sin vrede – om vredens beger, – gir Jesus det tredje beger et nytt innhold. Han knytter også dette beger til sin person og til sin forestående offerdød og gir det et videre perspektiv. Begeret som utøses, er den nye pakt som åpenba­rer Guds eget offer og hans kjærlighet for mange – både jøder og hedninger: «Dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse» (Matt 26,28).

Frihet og tjeneste

Et stykke ut i måltidet, begynner disiplene å diskutere sin innbyrdes rang og rolle som disipler av den store lærer, som Messias-kongens medarbeidere. Da gjør Jesus noe merkelig. Han reiser seg fra måltidet og begynner å vaske disiplenes føtter.

Ved begynnelsen av påskemåltidet er det vanlig at husfaren og verten får vaske hendene sine. Det er gjerne en i familien som bringer et fat med vann, som holder frem et håndkle og sørger for at husherrens hender blir vasket. Slik skal han få kjenne at han ikke lenger er trell eller tjener, men «en fri mann», en som er fridd ut av slaveriet i Egypt. Men Jesus snur denne skikken på hodet. Nå er det ikke hans hender som vaskes, men han vasker i stedet disiplenes føtter. Han som i sannhet er konge, går inn i tjenerens ydmyke rolle og sier til sine disipler:

Dere kaller meg herre og mester, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føt­ter. Jeg har gitt dere et forbilde (Joh 13,13ff).

Men slik påskemåltidet alltid er en bevegelse «fra trelldom til frihet, fra sorg til glede, fra sørgedager til fest, fra mørke til det store lys, fra slaveri til forløsning», slik løfter Jesus igjen feiringen og fellesskapet inn i den avsluttende lovsang – med håpets beger og halleluja-salmer.

Slik munner påskemåltidet på Sion ut i lovsang, og det er med lovsang på leppene at Jesus og disiplene forlater Øvresalen og begir seg på vei til Getsemane og begynner den lange vandring som skal føre Jesus til Golgata.

Av: Ole Christian Kvarme

Artikkelen er et bearbeidet utdrag fra boken ”Åtte dager i Jerusalem” av Ole Christian Kvarme. Endringer og publisering er gjort med tillatelse fra forfatteren.

Publisert: 29. april 2011

Mer teologi

  • Glassmalerier i Immanuelkirken i Tel Aviv

    «Kirken den er et gammelt hus» – Om kirkerommets opprinnelige innredning og bruk

  • Guds folks fornyelsesdag

  • Antijudaisme i Det nye testamente?

  • Templet – del 3

  • Svein Granerud: – Tenk hel-bibelsk om landløftet

  • Noen sier…