Misjon: Hvorfor? Hvorfor ikke?

Av: Rolf Gunnar Heitmann

 

Er det rett å drive kristen misjon blant jøder? Den rabbinske jødedom svarer et klart nei på det spørsmålet. Det samme gjør også mange kristne. Riktignok med litt ulik begrunnelse. Den Norske Israelsmisjon presenterer sitt oppdrag med følgende korte utsagn: «Evangeliet tilbake til jødene». Da er det viktig å kunne kvittere ut spørsmål som handler både om «hvorfor» og «hvordan».

 

En fremmed tro?

Når skal dere slutte å drive å misjon, spurte rabbineren meg nylig. Fra jødisk hold betraktes nemlig ofte kristen misjon som et angrep på jødisk tro, identitet og integritet. Det har både kulturelle, historiske og teologiske grunner. Det teologiske argumentet er først og fremst læren om treenigheten og Jesu guddom. Etter rabbinsk forståelse bryter dette med den grunnleggende jødiske lære om Guds enhet (5. Mos 6,4).

Det er argumenter vi også gjenkjenner fra Det nye testamentet. Skriftlærde jøder kunne nok kritisere og diskutere Jesu livsførsel og hans tolkning av den jødiske tradisjon og Torah, men den avgjørende motstanden mot Jesus handlet likevel om at han «kalte Gud sin Far og gjorde seg selv lik Gud» (Joh 5,18). Ifølge rabbinsk forståelse stilte Jesus seg dermed utenfor det jødiske trosfellesskapet, og dermed også utenfor det jødiske folkefellesskapet. Jesus og hans etterfølgere ble derfor etter hvert betraktet som frafalne og stiftere av en ny religion, kalt kristendom.

I et debattinnlegg i avisen Vårt Land, påpeker rabbiner Joav Melchior dette på følgende vis: Selv om Den Norske Israelsmisjon har gode motiver, forgriper de seg imot det som er hellig og viktig for relasjonene mellom våre religioner … Vi ønsker ikke fremmed tro i vår helligdom [1].

Historien har bekreftet skismaet. Den kristne kirke som mistet kontakten med sine jødiske røtter, ble etter hvert anti-jødisk: Jødedommen var et blindspor og hadde utspilt sin rolle. Jødene måtte derfor frelses fra sin jødedom. Kirken ble definert som «det nye Israel», eller det nye gudsfolket i kontrast og motsetning til det gamle. Den kristne triumfialisme i møte med jøder og jødedom førte både til fordømmelse og forfølgelse. I stedet for å bygge bro, har derfor Kirken gjennom sin historie i stor grad bidratt til å forsterke avstanden og splittelsen, med det resultat at mange jøder har sett på kristendommen som en trussel og motsats til egen tro.

 

Oppgjør med erstatningsteologien

Det er prisverdig at mange kirker har tatt et oppgjør med denne såkalte erstatningsteologien. Det gjør langt på vei også et utvalg, nedsatt av Bispemøtet og Mellomkirkelig råd i Den norske kirke, som nylig leverte sin rapport: Det er en kontinuerlig utfordring og oppgave for kirken å artikulere sitt ‘godt nytt’ på en integritetsfull måte, uten å overflødiggjøre, nedvurdere eller karikere jødiske tradisjoner[2], heter det i utvalgets innstilling.

Alternativet til denne avvisnings- og fordømmelsesteologien er å holde fast ved Guds fortsatte utvelgelse av det jødiske folk med de løfter, gaver og oppgaver det innebærer. I innledningen til Romerbrevets ellevte kapittel stiller Paulus det retoriske spørsmålet: Har Gud forkastet sitt folk (Det vil si jødene)? Han svarer selv på spørsmålet: Slett ikke! (Rom 11,1 ff). I stedet for erstatning eller kontrast, vitner Det nye testamentet om en bekreftelsesteologi.

 

Misjon – Hvorfor ikke

Bekreftelsen av det jødiske folks fortsatte utvelgelse har ført til en ny besinnelse, men med ulike konklusjoner for hvordan vi som kristne skal forholde oss til dette folket. Synodemøtet i Den evangeliske kirke i Tyskland kom i 2016 med en uttalelse som avviser Kirkens misjonsoppdrag i møte med jøder: Kristne er ikke kalt til å vise Israel veien til Gud og hans frelse, uansett hvilken misjon de har i verden. Alle forsøk på å påvirke jøder til å endre sin religion, strider mot bekjennelsen av Guds trofasthet, og Israels fortsatte status som Guds utvalgte folk [3] Misjon anses altså som en mistillit, ikke primært til jødene, men til Gud selv og hans troskap mot dem gjennom den pakten han sluttet på Sinai.

Uttalelsen er i så måte en oppfølging av et lignende standpunkt fra ledelsen for de tyske Kirkedagene: Som kristne tror vi på Gud som Israels Gud og hans vedvarende pakt med Israels folk. Vi hverken kan eller vil misjonere overfor jøder[4]. Slik det finnes to pakter (Sinai og Golgata), finnes det også to parallelle veier til Gud: En for jøder og en annen for hedningene eller folkeslagene.

I Norge møter vi ofte et lignende standpunkt med en litt annen begrunnelse. Riktig nok henvises det til Guds pakttroskap, men en avviser likevel ikke at det kun er frelse i Jesus. Poenget er da at frelsestiden for jødene ennå ikke er kommet. Den hører et fremtidig tusenårsrike til. Kristen misjon overfor jøder vil derfor i beste fall ha liten effekt og i verste fall splitte det jødiske folk og inkorporere dem i et ikke-jødisk gudsfolk. Ifølge Karmelinstituttets grunnlegger og mangeårige leder, Per Faye-Hansen, skal Israel som folk bli frelst ved Guds egne mektige gjerninger og ikke ved kristen misjon: Den sionistiske gjenreisning i landet er Guds egen andakt med sitt folk … På Skriftens grunn er derfor sionismen viktigere for Israels frelse enn misjonen fra de kristne land [5], hevdes det.

Den tyske parallellteologien og Karmelinstituttets endetidsteologi har altså det til felles at det finnes to gudsfolk som ikke må sammenblandes, men forholde seg til hverandre som to likeverdige gudsfolk. Begge vil da hevde at det ikke finnes noe mandat i Det nye testamentet for ikke-jøder å drive misjon blant jøder. Nåværende leder for Karmelinstituttet uttrykker dette eksplisitt: Om noen vil evangelisere for jøder står de fritt til det, men de har intet bibelsk grunnlag for dette i Romerbrevets første kapittel … At enkelte jøder likevel blir frelst i denne tid er unntak [6].

Det nevnte utvalget i Den norske kirke fastholder også betydningen av at jøder og kristne tilhører «to likeverdige religiøse tradisjoner», og trekker da den konklusjon at det derfor må være rom for ulike syn på spørsmålet om misjon blant jøder. Uavhengig av dette mener like fullt utvalget at messianske jøder må anerkjennes som fullverdige medlemmer av den verdensvide kirke[7]. Dette gjelder uansett om de selv kaller seg kristne eller ikke.

 

 

Et korrektiv fra Lausanne

På initiativ av blant annet den verdenskjente evangelisten Billy Graham, møttes over 2.300 kirke- og misjonsledere fra 150 land i den sveitsiske byen Lausanne i 1974. Det ble starten på det som nå kalles Lausanne-bevegelsen med følgende visjon: Det er hele kirkens oppgave å forkynne hele evangeliet til hele verden.

Seks år senere var det tid for en ny verdenskongress i Thailand. Denne gangen var formålet mer strategisk: Spørsmålet var hvordan 3 milliarder mennesker, av dem 14 millioner jøder, som aldri hadde hørt om Jesus kunne bli nådd med det gode budskapet. Det ble opprettet ulike arbeidsgrupper. 20 jesustroende jøder og misjonsledere dannet en arbeidsgruppe som fikk navnet «Lausanne Consultation on Jewish Evangelsim (LCJE)». Den Norske Israelsmisjon har vært en aktiv aktør i dette internasjonale nettverket helt fra starten.

Pattaya-dokumentet fra 1980 gir en bibelsk begrunnelse på hvorfor det jødiske folk må inkluderes i Guds og kirkens misjon, og konkluderer med følgende: Evangelisering overfor jøder må være en sentral og uunngåelig oppgave for Kristi legeme. Å inkludere det jødiske folk er en prøvestein på vår villighet til å involvere oss i verdensmisjonen [8].

 

Hvorfor misjon

For det første: Jesus er den jødiske Messias.
Den jødiske fiskeren og eleven av rabbi Jesus fikk spørsmålet om hvem han mente Jesus var. Simon Peters bekjennelse har blitt stående som den første kristne trosbekjennelse og kirkens fundament: Du er Messias, den levende Guds Sønn (Matt 16,16). Bekjennelse av og til Jesus som jødenes Messias forteller oss at Kirken er blitt til innenfor Israel; ikke utenfor. Peter og de andre disiplene delte budskapet om Jesus som Messias med sitt eget folk. Sammen med jesustroende jøder er vi kalt til å fortsette denne misjonen. Hvis Jesus ikke er Israels Messias, kan han heller ikke være verdens Frelser.

For det andre: Jesus er den jødiske vei til Gud.
Det spørres om jødene har sin egen vei til Gud. Svaret på det spørsmålet er «ja». Inngangsporten er imidlertid ikke Sinai, men Golgata. Det var til jøder Jesus talte da han sa at han var veien, sannheten og livet, og at det bare er ved ham og hans gjerning jøder kan komme til Farshuset (Joh 14,6). Det er til det jødiske lederskap Peter frimodig forkynner at det ikke er gitt noe annet navn under himmelen enn Jesus-navnet som vi kan bli frelst ved (Apg 4,12). Og det er til jøder som er samlet på deres store pinsefest at Peter svarer på deres eksistensielle spørsmål: Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. (Apg 2,38). Jesus er altså den jødiske frelsesvei, og bare slik er han også blitt veien for ikke-jøder.

For det tredje: Israels frelse gjelder nå.
Løftet om en fremtidig kollektiv frelse for det jødiske folk fastholdes i Det nye testamentet (Rom 11,25 f). Paulus kaller både tidspunktet og omfanget for et mysterium. Uttrykket «hele Israel» i denne sammenheng kan imidlertid ikke bety alle individer til alle tider. Det forstår vi blant annet både ut fra den sammenheng dette uttrykket er brukt i Det gamle testamentet og i Paulus sin egen undervisning og praksis[9]. Paulus bar på en inderlig lengsel og bønn om at hans jødiske søsken skulle få del i den tro og frelse som alene gis ved Guds nåde her og nå (Rom 9,1 ff og 10,1).

Peter samstemmer med Paulus når han i avslutningen av sin store pinsetale oppsummerer budskapet: La derfor hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham (den korsfestede Jesus) både til Herre og Messias (Apg 2,36).

For det fjerde: Jødene har prioritet.
Utvelgelsen av jødene og Guds paktstroskap med dem innebærer at jødene er prioritert i kirkens misjon og ikke stilt utenfor. Det folket som Gud har åpenbart seg i og gjennom, har fått del i alle Guds hemmeligheter og velsignelser. Det gjelder også Jesus Messias, han som er Gud over alle ting (Rom 9,4-5). Paulus trekker derfor følgende konklusjon i sin programerklæring når han sier at Evangeliet er Guds kraft til frelse for alle, men «for jøde først». «Først» er mer enn et tidsadverb. Det handler om en prioritet: Først og fremst jøder. Evangeliet tilhører dem først og fremst.

Paulus viser også dette i praksis når han alltid på sine reiser oppsøker synagogen først. Det kunne nok være både kulturelle og misjonsstrategiske grunner til det, men først og sist begrunner hedningenes apostel det i en teologisk nødvendighet og guddommelig plan (Apg. 13,46). Det er først når Paulus blir avvist i synagogen at han vender seg til andre folk, men selv da glemmer han ikke sitt eget folk.

For det femte: Jøder må bli det de er kalt til.
Utvelgelsen av det jødiske folk innebærer både fortrinn og løfter. Gud vil ta vare på sitt folk. Men utvelgelsens hensikt er like fullt mer enn en gave. Det er en oppgave. Abram fikk høre at alle folk skulle velsignes gjennom ham og hans ætt (1. Mos 12,3). Oppgaven og oppdraget er senere konkretisert når profeten sier at Israel, Guds tjener, skal være et lys for folkeslagene så hans frelse kan nå til jordens ende (Jes 49,6).

Noen vil hevde at dette oppdraget er fullført med Jesu inntreden i denne verden. Ja, Jesus er verdens lys! Men det lyset skal skinne gjennom mennesker. Hans frelse må få føtter å gå på, hender å tjene med og munn å tale med. Så lenge Det nye testamentet fastholder Israels utvelgelse (Rom 11,1 ff), fastholdes også oppdraget. Men for at jødene skal kunne utføre oppdraget som Guds misjonsfolk, må de selv få se dette lyset og få del i hans frelse.

Det er altså en sammenheng mellom «jødemisjon» og «hedningemisjon». Den som ønsker og ber om frelse for folkeslagene, må også be om og arbeide for Israels frelse. Slik blir misjon blant jøder et testspørsmål for all misjon.

For det sjette: Evangeliet må formidles med ord.
Det henvises ofte til et utsagn, trolig feilaktig tillagt Frans av Assisi, at «evangeliet må forkynnes, om nødvendig med ord». Det er altså gjerningene som teller. Dette anvendes ikke minst i kirkens belastede historie i møte med jødene: Hvordan kan vårt budskap være troverdig etter alt det jødene har opplevd av hån og forfølgelse i Jesu navn?

Israelsmisjonens formål om å forkynne evangeliet for jøder er omgitt av to andre formålsbestemmelser: Å vekke til ansvar for dem og vise dem kristen kjærlighet. Vår historie må erkjennes, bekjennes, beklages og korrigeres, men den kan aldri kansellere misjonens oppdrag og proklamasjonens nødvendighet. I sin lange argumentasjonsrekke spør Paulus retorisk om hvordan jøder kan tro uten at de får høre, og hvordan de kan høre uten at noen forkynner. Apostelens svar er klart: Troen kommer av det budskapet en hører. Det vil si av Kristi ord. (Rom 10,17).

En Jesustroende jøde satte dette på spissen ved å hevde at det er en annen form for antisemittisme dersom vi mener at evangeliet gjelder alle, men unntar det jødiske folk. Da diskriminerer vi jødene, og holder dem borte fra Guds frelse og det evige liv.

For det syvende: Guds løfter om Israels frelse står fast.
Jesu gjenkomst er en viktig motivasjonsfaktor for all misjon. Når evangeliet er forkynt som et vitnesbyrd for alle folkeslag skal enden komme, sier Jesus (Matt 24,14). Det er likevel bare det jødiske folk som er lovet en kollektiv frelse. Vi skulle kanskje forvente at det skjedde først, men Paulus drar oss inn i mysteriet om at det skal skje til slutt: Når folkeslagene er kommet inn i fullt tall, skal hele Israel bli frelst (Rom 11,25 f).

Paulus understreker også hvordan det skal skje, nemlig ved redningsmannen fra Sion. Han som tar bort syndene deres. Golgatapakten der Gud lar nåde gå for rett er derfor en pakt med Israel, understreker Paulus. Og bare slik er den blitt en pakt vi alle ved tro kan få del i.

Når skal dere slutte å drive misjon, spurte rabbineren. Svaret er enkelt: Når folkeslagene er kommet inn i fullt tall og hele Israel er frelst. Israelsmisjonen er den første misjonen som Jesus og hans apostler var særlig aktive i. Men det blir også den siste misjonen før all vår virksomhet opphører, og Gud er blitt alt i alle.

 

Hvordan

Misjon, også blant jøder, handler både om gjerning og ord, diakoni og forkynnelse, hender og munn.
Misjon i møte med jøder er likefullt annerledes. Vi møter vår eldre bror, Guds eget paktsfolk, med det budskap som i utgangspunktet er deres eget. Vi ikke-jøder er de fremmede. Vi har ikke overtatt jødenes plass som gudsfolk. Vi er heller ikke et nytt gudsfolk som lever parallelt med det gamle. Vi er snarere inkorporert i gudsfolket Israel og har fått del i deres velsignelser, og dermed også deres oppdrag. Paulus uttrykker dette som at vi er blitt «de helliges medborgere» (Efes 2,19).

De historiske og aktuelle eksemplene på Kirkens overmot og anti-jødiske holdning og handling, fører også til at vi møter jøder med bøyd hode, anger og bot. Historien kan ikke gjøres om, men vi kan endre vår holdning og skape en bedre fremtid der Jesu kjærlighet til sitt folk vises gjennom oss.

Av diss to grunnene sier også Israelsmisjonen at vi vil møte det jødiske folk med respekt og ydmykhet. Det innebærer også at jøder som kommer til tro på Jesus Messias ikke frarøves sin jødiske identitet, men fortsatt oppfordres til å identifisere seg med sitt eget folks tro og tradisjoner så fremt det ikke bryter med Jesu og apostlenes lære[10]

 

 

[1] Vårt Land 10.01.2020

[2] Utvalgsrapporten Den norske kirke i møte med jødedom og jøder (2024), s. 157

[3] Eine Erkläring zu Christen und Juden als Zeugen der Treue Gottes. Beschlüsse der 12. Synode der EKD, Magdeburg, 2016

[4] Das Präsidium des Deutschen Evangelischen Kitrchentages av 1. Febr. 2014

[5] Karmel nr, 6/1973

[6] Jon Skåland i avisen Dagen 09.09.2016

[7] Utvalgsrapporten Den norske Kirke i møte med jødedom og jøder (2024), s. 196 og 217-219

[8] Lausanne Occasional Paper 7, 1980: Christian Witness ti the Jewish People, s. 30

[9] Det jødiske folk, evangeliet og løftene. DNIs prinsipperklæring 2004, pkt. 1.5.

[10] Det jødiske folk, evangeliet og løftene. DNIs prinsipperklæring 2004, pkt. 2,4

Mer teologi