En tidlig-rabbinsk lesning av Akedat Yitschak

 

Av: Eyvind Volle

Bibelfortellingen fra 1. Mos 22:1-19, hvor Abraham blir bedt om å ofre sin eneste sønn, er krevende. Selv om handlingen ikke gjennomføres, utfordrer fortellingen nok gudsbildet til mange moderne troende. Den kommer farlig nær menneskeofring, som fordømmes ellers i GT, og setter Abraham på en prøve som må ha vært forferdelig. Hvem er Gud, som tror at han har rett til å gjøre noe slikt? Kanskje er det litt av poenget. Gud er Gud. Det er han som har gitt Abraham en sønn, på mirakuløst vis. Det er Guds liv (1. Mos 2:7, 6:3), og Gud har rett til å ta det tilbake igjen. Vi kommer alle til den dagen da Gud sier om våre nærmeste, og til slutt, til oss: Jeg ga deg livet. Nå vil jeg ha det tilbake igjen. Sånn sett er fortellingen hverken unik eller fjern fra vår hverdag – tvert imot!

 

Som kristne leser vi de særegne detaljene i fortellingen som et forbilde på Jesus. Omtalen av Isak som den elskede, eneste sønnen – for ikke å si enbårne – leder oppmerksomheten til Joh 3:16. At fader Abraham (nesten) ofrer sin sønn som offerlam er også påfallende likt fortellingen i NT. På veien stiller Isak spørsmålet «hvor er lammet?», og Abraham svarer «Herren vil selv se seg ut et offerlam». For en som har et distansert forhold til dyreofring, kan det se ut som om væren som satt fast med hornene – heldigvis ikke til hinder for å kunne være et lyteløst offer – i et kratt, tar rollen som offerlam. Men en vær er ikke et lam, så spørsmålet henger igjen i luften når fortellingen er over. Hvor er det offerlammet som Herren ville se seg ut. Abraham oppkaller stedet med et navn som peker fremover mot noe, ikke tilbake til det som har skjedd. Johannes’ Døperens beskrivelse av Jesus som «Guds lam, som bærer verdens synd» kan leses som et svar på Isaks spørsmål.

 

Rabbinerne leste også fortellingen fra 1. Mos, men uten noe mål om å tolke Jesus inn i teksten. Kanskje er derfor deres refleksjoner mer objektive enn våre, som leser GT med NTs briller. I Midrash, Pirkei DeRabbi Eliezer 31:4, gjøres det et poeng ut av at Abraham lesset på et esel når han dro for å ofre. Det samme eselet «vil i fremtiden bli ridd av Davids sønn, som det står skrevet: Bryt ut i jubel, datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem! Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole (Sak 9:9)».

 

I Bereshit Rabbah 56:1 er setningen «Den tredje dagen så Abraham opp» uthevet. Der er mye som skjer «På den tredje dagen»:

 

• Han gjør oss levende etter to dager, den tredje dagen reiser han oss opp (Hosea 6:2).
• «På den tredje dagen» lar Josef brødre slippe ut av fengsel (1. Mos 42:18).
• «På den tredje dagen» kommer Josvas spioner ut fra skjul (Josva 2:16).
• «På den tredje dagen» etter helliggjørelsen av Israelsfolket ved Sinan, ble Moseloven gitt.
• (2. Mos 19:16).
• «På den tredje dagen» slipper Jona ut av fiskens buk (Jona 2:1).
• Esra og de som steg opp sammen med ham fra diasporaen hvilte i tre dager (Esra 8:32).
• «På den tredje dagen» med faste, kledde Ester seg i dronningsskrud og stilte seg i den indre slottsgården for å redde sitt folk (Ester 5:1).

 

Det ser altså ut til å være noe med den tredje dagen.

I Bereshit Rabbah 56:2, kommenteres det at Isak måtte bære ilden han selv skulle ofres på, som en som to’en tzlubo (טוֹעֵן צְלוּבוֹ) – bærer sitt kors på sine egne skuldre.

Siden Sara dør 127 år gammel i 1. Mos 23:1, og hun var 90 år gammel da hun fikk Isak, regner Rabbi Eliezer med at han kan ha vært 37 år gammel i 1. Mos 22. Abraham kaller stedet Adonai yireh – Stedet hvor Herren vil åpenbare seg. Tidligere var det kalt Salem. Setter man yireh og Salem sammen, får man Jerusalem (Bereshit Rabbah 56:10).

Med andre ord leste disse rabbinerne også 1. Mos 22:1-19 som en messiansk tekst. Den handler om en mann i 30-årene, en Davids sønn, en eneste sønn, som rir på et esel til Jerusalem, til stedet hvor Herren har sagt han i fremtiden vil åpenbare seg og la seg se. Der bærer han sitt kors på sine egne skuldre. Men så skjer det noe på den tredje dag.

Det høres jo kjent ut.

Hebreerbrevet nøler ikke med å se fortellingen om Isak som en oppstandelse (Heb 11:19). Når Isak reiser seg fra alteret, har han kanskje, i Abrahams øyne, vært som død i tre dager.

Noen av disse detaljene synes så små og nærmest tilfeldige at mange predikanter med god grunn neppe ville bygget en preken rundt dem. Isak red på et esel – og så da? Noe måtte han kanskje ri på. Han kunne i det minste valgt en hest, men er det en viktig del av historien? «På den tredje dagen så Abraham opp» høres ut som en ren, geografisk faktaopplysning; Moria-landet lå tre dagsreiser fra der han bodde. Å påstå at det handlet om Jesu oppstandelse på den tredje dag virker litt søkt. Men når rabbinerne, som ikke hadde til hensikt å få Isak til å være et forbilde på Jesus, sier det, da har det mer troverdighet.

 

For rabbinerne kunne de små opplysningene ha teologisk innhold som var bryet verdt å utforske. Kanskje hadde de rett?