Det var et underlig tegn gjeterne på Betlehems-markene fikk for å finne sin Messias. Skulle de begi seg til nærmeste stall og lytte etter barnegråt? Kloke mennesker har mange ganger sagt at Bibelen ikke nevner noe sted at Jesus ble født i en stall, så det får vi tro på.

Vi kan kanskje lære litt av dette ved å se på byggeskikker og boligoforhold på den tiden. Velstående mennesker i byene bodde i forseggjorte hus med mange rom og atrium og takterrasse. De som eide buskap holdt dyrene på god avstand og leide gjetere til å passe dem. De mindre velstående hadde ikke råd til dette. Som hos oss i gammel tid bodde mange i samme hus som dyrene sine. Det var trangt, og man kunne ikke stille høye krav til komfort og privatliv, men det var billigere og man slapp lettere fra oppvarmingsutgifter. Kjøkken og soveværelse, fjøs og stall var oftest alt i samme rom. Dommeren Jefta bodde i et slikt hus. Han hadde ventet å se et dyr komme ut av døren i huset sitt, og fikk sitt livs sjokk da det viste seg å være hans datter (Dom 11,31ff.). Profeten Natan refset kong David med en lignelse om en fattig mann som hadde ett eneste lam boende hos seg i sitt hus (2Sam 12,1-4).

Det var et slikt lite hus – hvis gammel kirkelig tradisjon er riktig, som kanskje bare var en inngjerdet grotte i fjellet – som Maria og Josef tok inn i. Det er godt mulig at vi i vår forkynnelse og tradisjon har undervurdert gjestfriheten i Betlehem. Paret fra Nasaret ble ikke forvist til en stall, men tvert i mot tatt imot i et vanlig hjem. Etter vanlig skikk ble det nyfødte barnet svøpt, d.v.s. Viklet stramt inn i linkleder så det liknet en mumie. «Reivet» ble det kalt her i landet. Og det ble lagt i krybben – en uthulet stein som husets dyr ellers åt og drakk av.

Hvis vi husker på at gjeterne var det vi ville kalle en lavstatusgruppe, kan vi forstå det tegnet litt bedre. De ville ha en naturlig motvilje mot å gå inn i byen og banke på de fine husene, hvor de ganske sikkert ville bli avvist med forakt lenge før de fikk spurt etter et barn som nylig skulle være født der. Engelen ga dem et trøstefullt tegn, da han sa: «Gå til et sted hvor samme slags folk som dere bor, og hvor dere vil være velkomne. D.v.s. enkle mennesker som bor sammen med dyrene sine. Barnet dere søker ligger i krybben, og det er nyfødt, d.v.s. fremdeles reivet». De lokalkjente gjeterne trengte nå ikke noen nærmere adresse siden mulighetene i en liten by var begrenset. Bare langveisfarende og fremmede som vismennene fra Østen trengte en helt spesiell guiding.

Det ligger en hel liten andakt i dette at Jesus ble født i et hjem hvor hans familie var velkommen. Og de første som søkte ham fant ham et sted hvor de selv ville være velkomne. Det er jo slik det har vært hele veien siden. Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn. Og han lar seg fremdeles finne hos mennesker som åpner sitt hjem og sitt hjerte for den som søker ham.

Av: Jan Rantrud