Det som er blitt Israels eneste aldershjem for jesustroende, ble sett på som et helt umulig prosjekt. Nå feirer Ebeneserhjemmet 50 år.

Vi har sett det umulige i øynene før

Det som virket umulig bare noen år tidligere, skulle snart i igangsettes av en ytterst levende bevegelse. Men før aldershjemmet lå på bordet, var det behovet for et kristent senter som engasjerte organisasjonen.

Magne Solheim skriver i boka Nybrot om hvordan han reiste hjem til Norge og holdt et flammende innlegg for landsstyret. Der møtte han skepsis. For hvordan kunne en så liten organisasjon bære det å starte et bygg av et kristen senter i Haifa? Lite visste de om det som ventet.

«Eg tala mi sak så godt eg kunne, og sa at det ikkje var fyrste gongen vi stod andsynes det umoglege», skriv Solheim. Han forteller videre om hvordan det viktige i arbeidet til Israelsmisjonen på 1930-tallet virket helt umulig å få til. Og det å starte opp et arbeid i Israel virket like umulig etter andre verdens krig. Begge deler hadde blitt et betydningsfylt arbeid.

Solheim må ha talt godt. På landsmøtet i Trondheim 1966 ble det enstemmig vedtatt at Den Norske Israelsmisjon skulle bygge et kristen senter i Haifa. Et bygg som ifølge tegningene skulle ha en samlet gulvflate på 860m2.

Like etter landsmøtet var unnagjort, og nærmest før protokollen var ført, ble innsamlingen satt i gang. Oppropet gikk ut fra landsstyret og samtlige biskoper i Den norske kirke, og svært mange kirke- og organisasjonsledere, hadde signert og oppmuntret hele landet til å samle inn penger til dette nye senteret. Sammen med internasjonale givere, skulle kapitalen snart være samlet inn. Men allerede da byggeprosjektet var knapt halvveis, kom tanken om et aldershjem inn fra sidelinjen. De hadde sett det umulige i hvitøyet før, nå skulle de gjøre det igjen.

Aldershjemmet Ebenezer blir til

Siden 1957 hadde flere internasjonale organisasjoner sett behovet for et aldershjem for jesustroende. Mange eldre var skrøpelige og ensomme, og bar store traumer etter Holocaust.

Familien Solheim begynte å lufte tanken for lokale styresmakter, etter at Israelsmisjonen fikk overta et hus fra den tidligere tyske kirka som lå like inntil der hvor det kristne senteret ble bygget. Styresmaktene var positive og familien begynte å snakke med sitt nettverk i Sveits, Tyskland og i andre land. Mange av disse gav løfter om å være med å støtte byggingen dersom Israelsmisjonen gikk i gang med det.

Med løftene i ryggen, ble aldershjemmet løftet frem på Landsmøtet i Oslo 1969, det samme året som organisasjonen fylte 125 år. Her ble utbyggingen vedtatt. Dette skjedde da mens det påbegynte byggeprosjektet av et kristent senter stod halvferdig og fremdeles ikke var fullfinansiert. Det var med andre ord en risikovillig forsamling under Landsmøtet i 1969, men det skulle heldigvis lande godt.

Da det første byggeprosjektet var ferdigstilt, måtte alle krefter samles om å få på plass finansiering til bygging og drift av det kommende aldershjemmet. Magne og Cilgia brukte sine kontakter i Sveits og Tyskland, og fikk tak i gode støttepartnere der som vil være med i byggeprosjektet og i driften. Israelsmisjonens generalsekretær, Laszlo Terray reiste rundt i Europa og USA for å samle inn midler til bygginga. I 1973 møttes 17 representanter fra 7 land som valgte et styre for hjemmet. Styret bestod da av 5 personer fra 4 land.

Men selv om finansieringen nærmet seg i orden, skulle det oppstå komplikasjoner. Den første var motstanden fra noen ortodokse jøder i bystyret. De hadde samlet sammen 153 underskrifter mot byggeprosjektet fordi de fryktet at kristne ville bruke senteret til å døpe eldre jøder. Magne Solheim ble kalt inn til samtale med Viseborgermesteren, hvor han etterhvert ble lovet byggetillatelse. Det fikk de også. Ikke bare det, men de fikk også kraftig redusert de offentlige avgiftene for byggeprosjektet og for vann- og kloakk. Dette viste noe av den tillitten som familien Solheim og Israelsmisjonen hadde bygget opp til de lokale styresmaktene.

Ebeneserhjemmet ble vigslet

24. februar 1976 var cirka 400 personer samlet utenfor et ferdigstilt aldershjem. Mange av dem kom fra Norge, Danmark, Finland, Tyskland og England. Kirkeledere og ambassadører var på plass for det som skulle bli åpningen av Ebeneserhjemmet. Magne Solheim avslutter sitt kapittel med å beskrive at navnet «Ebeneser» betyr «hjelpestein», og henviser til 1. Samuelsbok 7,12, hvor det står:

«Der tok Samuel en stein og satte den opp mellom Mispa og Sjen. Han kalte steinen Eben-Eser – «Hjelpesteinen» – og sa: «Så langt har Herren hjulpet oss.»

Magne Solheim skriver videre,

«Det samme må vi òg seie. Alle mørke spådommar om at vi ikkje ville makta korkje å byggja eller driva ein alders- og sjukeheim, har ikkje gått i oppfylling».

I dag er Ebeneserhjemmet fremdeles det eneste aldershjemmet for jesustroende. Gjennom årene har dette vært et hjem for jesustroende jøder, arabere og andre. Et sted hvor troen ikke bare bli ivaretatt, men også får blomstre i alderdommen. På den måten fortsetter dette å være et åndelig hjem for mange mennesker.

Vi ønsker Ebeneserhjemmet masse til lykke med 50-årsdagen og ber om Guds velsignelse over arbeidet.

P.S. Vil du være med å gi en jubileumsgave? Da kan du gi en gave her: