En orgelkonsert og en pastorsønn – en drøm og et misjonsblad. Det var noen av faktorene som førte Marian og Marta Eigeles fra hvert sitt hjemland til havnebyen Haifa i Israel – og til et liv i misjonens tjeneste. 

Er det noen som har levd spennende og innholdsrike liv, så er det Marian og Marta Eigeles. Marian med sin jødisk-ateistiske bakgrunn fra kommunistiske Romania –  Marta fra trygge indremisjonsforhold i ei lita vestlandsbygd utenfor Bergen. Begge kjente de en dragning mot landet hvor deres tro hadde sine røtter. Begge opplevde de hindringer og utfordringer på veien. Reisen var både åndelig og fysisk, og har vitnet om «Guds uransakelige veier», men også om Hans trofasthet.  

Skinke på sabbaten 

Paret har en lang tilknytningshistorie til Israelsmisjonen. For Marta sin del startet det med et nummer av Misjonsblad for Israel – via et jødisk sykehus i London og et diakonissehus i Hamburg – til Haifa i Israel, og senere hjemmemisjonen og Beit Abraham i Oslo. Marian var ateist-tenåringen som senere skjønte at det fantes noe transcendent, noe gudommelig, som var utenfor ham selv. Hans jødiske identitet førte ham til slutt til Israel, hvor han traff Marta. Sammen har de ønsket å tjene Gud og det jødiske folk. Marian vokste opp i Bucharest i en jødisk familie. Bestefaren var synagogeforstander, men var ikke mer religiøs enn at han pleide å kjøpe skinke – på sabbaten. Han var veldig pragmatisk sånn. Sabbatsfeiringen var det så som så med, siden jødene var nødt til å gå på jobb på lørdager i Romania. Det eneste de rakk var som regel å gå i synagogen på morgenen, før de måtte innfinne seg på arbeidsplassen utpå formiddagen. Men de jødiske høytidene ble feiret, selv om det kunne få konsekvenser på jobben. Yom Kippur, for eksempel, var hellig for dem. Da fastet de og gikk i synagogen – selv om man kalte seg ateist; alle gikk i synagogen.  

Ateist 

Faktisk kalte Marian seg ateist allerede fra 13-års alderen. Han hadde en lærer som var ateist, som han så veldig opp til. Samtidig var det kanskje også et utslag av et ubevisst ønske om å fortrenge sin tro på Gud. Han satte Gud på prøve: hvis Han ikke gjorde slik og slik, betydde det at han ikke fantes. Men etter hvert begynte det å vokse frem en snikende følelse i ham. En bevissthet om at han kom til å gå til grunne hvis han ikke trodde på Gud, en følelse av at han var avhengig av å ha en å klamre seg til.  

Samtidig var det flere ting som skjedde som fikk ham til å tenke over livet sitt. En dag ble onkelen arrestert. Han forsvant bare, og de hørte ingen ting før en militsoffiser tok kontakt og fortalte at han hadde sittet i samme fengsel. Der fortalte han oss hvordan han hadde erfart Guds hjelp. Det var ikke hver dag man hørte en militsoffiser snakke om Gud… 

Jøde og tro på Jesus? 

Marian begynte å gå i kirken og be. Han så at det var en statue der av Jesus, i tillegg til alle helgenene. Han visste at Jesus var jødisk, så han begynte å be på hebraisk: «Du er den eneste jøden her», sa han, «du må få meg til landet Israel!» Etter det fortsatte han å gå i kirken. Han gikk på orgelkonserter under påskudd av at det bare var en kulturell opplevelse. Men egentlig gav de ham en følelse av noe transendent, noe som var større enn ham selv. Han følte et sterkt behov for å komme i kontakt med denne kraften, denne dimensjonen som var utenfor ham selv.  

Han begynte å tenke hvorfor han som var jøde, ikke kunne tro på Jesus. En afrikaner skifter jo ikke hudfarge om han blir kristen. Marian var født jødisk, hvorfor skulle det ikke gå an for ham å bli kristen, uten at han måtte slutte å være jødisk av den grunn? Han kom etterhvert i kontakt med kirken som var grunnlagt av Israelsmisjonen, hvor Richard Wurmbrand, som på den tiden var i fengsel, var en av pastorene. En kveld satt han der og ville egentlig bare be og ikke bli forstyrret av sang og musikk. Men sønnen til Wurmbrand kom bort og ville snakke. Han var en god del yngre enn Marian, men usedvanlig klok for alderen. Etter dette kom de sammen regelmessig, og slik fortsatte prosessen – helt til han en dag følte seg klar til å ta steget mot troen på Jesus som messias fullt ut.  

En drøm 

Marta hadde en litt annen oppvekst enn Marian. Hun vokste opp i et trygt indremisjonsmiljø på en liten gård utenfor Bergen. Misjonstanken fikk de inn omtrent med morsmelken, men fascinasjonen og dragningen mot Israel og det jødiske kom gradvis. Hun husker en merkelig drøm hun hadde, hvor hun så noen menn i sorte frakker og noen særegne sorte hatter. Hun tenkte ikke noe mer over drømmen der og da, men den lå der i underbevisstheten. Etter et år på folkehøyskole havnet hun på diakonissehuset i Bergen hvor hun studerte til sykepleier. På den tiden hadde hun ikke hørt om Israelsmisjonen, men hun så et blad en dag, med bilde av noen menn i sorte hatter og frakker og lange lokker ved ørene. Det var de samme mennene hun hadde sett i drømmen! Hun ble straks interessert, og tok med et eksemplar for å lese nøyere. Det viste seg at det var et nummer av Misjonsblad for Israel. Hun fant en adresse og tok kontakt. Det var daværende kretssekretær Huseby som svarte. Han var ikke umiddelbart begeistret over interessen hennes, men mente hun måtte lære seg flere språk først.  

Det var ikke så mye språk-undervisning i småbygdene på Vestlandet på den tiden, så ferdighetene akkurat på det området var heller begrenset. Hun begynte da å studere engelsk via et korrespondansekurs, og etter noen år reiste hun til London som sykepleier for å lære språket skikkelig. Der havnet hun på London Jewish Hospital, hvor hun fikk den beste utdannelsen i jødisk kultur og tradisjon en kunne tenke seg – alt med full lønn. Der begynte hun også å lære seg hebraisk, med en israelsk student. Og tysk fikk hun med meg da hun et år senere reiste ut for Israels-misjonen til «Diakonissenhaus Jerusalem» i Hamburg. 

Til Haifa 

Halvannet år senere var hun endelig på vei til Israel – med tog og båt. Der møtte pastor Solheim henne på kaien, og det første hun måtte gjøre, var å hjelpe ham med å skifte dekk på bilen. I Haifa begynte hun å jobbe – delvis på en engelsk poliklinikk i sentrum, og delvis som menighetssøster i menigheten til Magne Solheim, samtidig som hun studerte hebraisk på Ulpan Akiva. Her møtte hun mennesker med ytterst forskjellig bakgrunn. I klassen var det bl.a. en forretningsmann fra Brasil og en from gammel mann fra Sveits med langt hvitt skjegg. De tre skulle lage et skuespill sammen av de ti første ordene de hadde lært den dagen. Her var det bare å legge alle fordommer til side. I tillegg sang de mye, og danset, som en del av det pedagogiske opplegget. Og dans hørte jo ikke akkurat med til utdannelsen fra diakonissehuset i Bergen. Boforholdene i Haifa var kummerlige for mange, og spesielt for den eldre befolkningen som hadde overlevd Holocaust og på ulikt vis hadde klart å komme seg til landet. Det ønsket pastor Solheim å gjøre noe med, og tanken på et senter for eldre jesustroende holocaustoverlevende ble født. Sammen med Israelsmisjonen som hovedaktør i prosjektet, ble Ebenezerhjemmet bygget. Marta var med i planleggingen av hjemmet. Det var mange gamle og syke i menigheten, og Marta var regelmessig på hjemmebesøk hos disse. «Jeg ønsket å vise jødene at Jesus ville dem vel», sier hun. 

Det var også i Haifa Marian og Marta traff hverandre. Marian skulle hjelpe Marta med å montere møblene hennes.  «Jeg som var så klumsete klarte å sette sammen både kommoden, sengen og sofaen. Jeg imponerte rent meg selv!» Det må i alle fall ha imponert Marta, for ikke lenge etter, var de et par, og snart ble det bryllup. Antageligvis var det det første lutherske bryllupet i Israel, med spesialdispensasjon fra religionsdepartementet ettersom sivile giftermål ikke ble godtatt. Hvis man var katolsk eller ortodoks, var det ikke noe problem, men var man luthersk, var det verre.    

Tilbake til Norge 

Etter 4 år med tjeneste i Haifa, bar det tilbake til Norge, også denne gangen med båt og tog. Som Jesustroende jøde følte Marian at han ble godt mottatt i landet. De gikk i Bakkehaugen kirke, og når han fortalte at han var jødisk, var reaksjonen alltid positiv og vekket fasinasjon og begeistring. I dag er situasjonen en ganske annen. Forholdet til den jødiske menigheten var litt mer anstrengt i begynnelsen, men det endret seg da Marian ble invitert av Menorah – en jødisk gentlemanklubb – for å fortelle om hvordan han kunne være kristen og samtidig kalle seg jøde. Her gikk mange kjente jødiske profiler fra synagogen. De hadde merket seg at selv om han kalte seg kristen, så fortsatte han å tale jødenes sak. Marian takket med glede ja til invitasjonen, og møtet ble holdt på Hotel Continental, hvor han fikk anledning til å fortelle sin historie. Den ble svært godt mottatt, mange stilte spørsmål og responderte positivt på vitnesbyrdet hans, selv om de i utgangspunktet ikke syntes noe om at han trodde på Jesus. Etter dette forbedret forholdet til det jødiske samfunnet i Oslo seg, og den dag i dag har paret mange venner i miljøet.  

I september ble paret invitert av Rabbi Shaul til å delta på feiringen av ny Torah-rull hos Habad-menigheten på Majorstuen. Hundrevis av svartkledde ortodokse jøder danset opp Karl Johan med Torah-rullen i midten. «Det var litt av et skue!» husker Marta. Selve mottakelsen ble holdt på Grand Hotel med stor bankett og mange gjester. 

I hjemmet sitt i Ekebergskrenten feirer de regelmessig både sabbaten og de jødiske høytidene, som oftest med fullt hus.

Skrevet av Guro Kvakestad

Redaksjonell merknad: 

Denne artikkelen ble skrevet i 2016. Marta Eigeles gikk bort i 2020. Marian Eigeles sovnet inn i 2024.