Vi får her del i et møte mellom Neander og hans far. Neander hadde møtt Jesus som Messias, noe som skapte et skille mellom han og familien. Dette er en sterk historie om en fars kjærlighet til sin sønn, og sønnens lengsel etter at foreldrene skal se at Jesus er Messias. Denne historien var til stor innspirasjon for Stavangerforeningen i starten og vi blir berørt av den samme historien i dag.

(11. desember 1841:) I aften fikk jeg den etterretning at min far var her (i Frankfurt an der Oder, der Neander og flere andre forsøkte med offentlig forkynnelse blant jødene som besøkte en årlig handelsmesse). Flere jøder samlet seg utenfor vår bolig, men de forholdt seg rolige. Ved en jøde som jeg kjente blev jeg oppfordret til straks å komme til min far i hans bolig, og det helt alene, heller ikke skulle jeg si det til mine venner. Imidlertid fortalte jeg det til min broder Belson, som advarte meg mot å gå dit alene om natten, da det kanskje ville komme til et oppløp av jøder. Jeg skrev derfor et lite brev til min far, der jeg i korthet meddelte ham mine følelser, og spurte ham om han ikke ville tillate at jeg tok med en av mine venner. Jeg fikk intet svar.

Den 12.: Belson og jeg begav oss til min fars bolig. Hans værelse var lukket. Vi gikk derfor til en gate der vi håpet å treffe den jøden jeg var blitt kjent med, slik at jeg kunne forhøre meg om min far hos ham. Jeg så meg omkring, og mitt hjerte krympet seg, da jeg fikk øye på min far som støttet seg til en husvegg, med øynene skarpt og vemodsfullt festet på meg. Jeg skalv, og sa til Belson: ”Ser De, der står min far!” Far flyttet nå på seg og gikk bak huset. Jeg fulgte etter ham alene, og da han blev var meg, stanset han, og støttet seg til en kiste som sto der. Jeg grep ham straks i hånden og sa: ”Far!” Han tidde, og hans blikk ble litt mildere. Endelig sa han: ”Dersom din mor var her, ville hun ikke ønske å leve lenger. Siden den tid vi fikk den bedrøvelige etterretning (om din dåp), har hennes øyne sjelden vært tørre. – I det ytre går det oss godt, men vårt hjerte er knust. Å for et barn vi har tapt i deg!” – Mitt hjerte var nær ved å smelte i vemod, og etter en lang taushet utbrøt jeg omtrent følgende: ”Å, hvor det bedrøver meg at dere, mine kjære foreldre, ikke begriper at jeg først nå rett kjenner og elsker den sanne levende Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud; kjenner den Gud som er min skaper, oppholder og forløser.” Han: ”Her og nå skal du tie om dette, men hør hva jeg nå befaler deg: Jeg vil tale med deg, men bare en time; du kan bestemme når du vil komme til meg…” Vår sammenkomst blev bestemt til kl 5 om ettermiddagen. Timen nærmet seg under inderlig sukk og bønn til Herren. Jeg traff ham i hans rom; han låste døren og så meget sørgmodig ut. Likevel kunne jeg merke et drag av faderlig kjærlighet i ansiktet hans. Da han hadde satt seg ved siden av meg, sa jeg til ham at jeg var bedrøvet over… at han holdt meg for en avdød og en fortapt sønn. Likevel var jeg ved godt mot, sa jeg, på tross av denne hardhet, fordi jeg sikkert visste at Gud var min far. – Da tok min far ordet og sa: ”Jeg vil bare vite hvorfor du har tatt dette skritt.” Jeg: ”Fordi jeg i denne tro har liv, fred og sann evig salighet.” Han: ”Hva er det da egentlig du tror på? Tror du ikke på mange guder?” Jeg gjorde han nå kjent med min tro, en tro som også en Abraham, en David og de øvrige gammeltestamentlige troende hadde hatt, og Herren ga meg den frimodighet jeg behøvde, priset være hans hellige Jesus-navn! – Da jeg hadde talt med ham i omtrent ti minutter, bøyde han hodet ned, tidde, og syntes å være i dyp ettertanke. Vi tidde begge en stund, og jeg sendte et sukk opp til ham som har fått all makt i himmel og på jord. – Endelig tok han ordet og sa, beveget og alvorlig: ”Det brev som du sendte meg for over ett år siden, står ennå for meg som et under, og jeg har tatt vare på det. Jeg visste det også til Rabbi J. i S. Foruten oss og din mor har ingen lest det; der jo på hebraisk; og du siterer så skjønne hellige pesuchim (Bibel-vers), og forsikrer oss i brevet at du tror på Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.” Jeg: ”Å, far, om du bare kunne lære noen sanne, fromme kristne å kjenne! Da ville du undre deg, og du ville få erfare at slike virkelig er Guds barn. Slike kristne elsker vår hellige Torah og er også Abrahams barn.” Jeg delte deretter mange av mine erfaringer med ham, og det forekom ham selsomt.

Jeg følte meg helt underlig til mote, når jeg slik satt tett ved min gamle far, og jeg utbrøt: ” Ikke sant, far, du hater meg ikke, og du og mor vil ikke mer forbanne meg?” Han: ”Vi har vært fiendtlig sinnet mot deg, og jeg tror nesten at om jeg for to år siden hadde hatt deg hos meg slik som nå, så ville jeg med kaldt blod ha gjennomboret deg. Men jeg trøster meg med at flere foreldre har opplevd det samme, og dessuten forblir du vårt barn, og vårt hjerte beveges hver gang vi tenker på deg. Men du kan ikke ennå møte din mor. Når hun ikke er blitt forberedt på et slikt møte, ville hun ikke tåle å se deg. Men skriv flittig til oss, og fra nå av skal jeg svare deg.” Jeg hadde kunnet rope Halleluja!, for dette var så helt uventet.

Den 13… Min far delte et enkelt kveldsmåltid med meg, og begynte å tale om rabbinernes visdom. Han spurte meg så hvorfor jeg ikke trodde på dem? Jeg gikk nærmere inn på dette tema og forela ham til nærmere overveielse ord fra den hellige Skrift, både fra det gamle og nye testamente, i deres hellige og himmelske visdom. Da tidde han en stund, men utbrøt til slutt: ” Jeg kan ikke bli klok på deres tro!”

Vi snakkes så om noen familieanliggender, og han begynte igjen å beklage seg over det slag som hadde rammet hele familien ved min overgang til kristendommen. Jeg sa da at det bedrøvet meg meget at de var så fortvilte over dette, men at det var uten grunn, da jeg av hele mitt hjerte var overbevist om at jeg ved Guds store nåde og barmhjertige kjærlighet – som er åpenbart i vår forløser, Messias – ville bli evig salig.

Mens han nå, med hodet støttet i hånden, satt der i dyp ettertanke, ble noen av de tilstedeværende jøder hissige, og de begynte å spotte og forbanne. Da reiste min far seg, grep hånden min og sa: ”Kom, vi har et ord å si hverandre i enerom.” Jeg fulgte han ut i bakgården, ut på en stor åpen plass. Her grep han min hånd og sa beveget: ”Markus! – det vil jeg kalle deg fremdeles – Markus, jeg hadde egentlig bestemt meg for at du aldri mer skulle komme for mine øyne. Jeg og mor sa offentlig: Vi har ikke mer noen sønn Markus, han er død. Men jeg kan ikke kjempe mot følelsene i mitt hjerte. Om mitt hjerte er aldri så såret og rammet, så sier det meg likevel: Du er mitt barn – og tro meg: Jeg kan ikke tåle å høre på at de skjeller deg ut. Nå vil jeg si deg dette: Mitt hjerte henger ennå ved deg, min førstefødte sønn, som har kostet oss så meget. Ga nå din vei, men kom tilbake i morgen før aftenstid, så vi kan ta avskjed med hverandre. Men ta da med et brev til din mor og dine søsken, og i det skal du bare skrive at du tror på våre fedres Gud.” Han tidde igjen, og hans klare blå øyne fyltes med tårer. Jeg var nær ved å synke sammen, så overveldet var jeg, og jeg maktet bare å rope: ”Far! kjære Far”, så sank jeg sammen i armene hans.

Endelig sa han, med beveget stemme: ”Men si meg oppriktig, er du virkelig tilfreds og føler du deg lykkelig i din tro? At du igjen skulle bli jøde, det vet jeg at jeg ikke kan bevege deg til ved argumenter. Hadde det vært mulig, ville det skjedd ved det brev jeg sendte deg for mer enn to år siden.” Jeg vitnet enda en gang for ham om min salighet i Kristus Jesus vår Herre. – Glade skiltes vi fra hverandre.

Avsnittet er hentet fra Israels Venner, Norsk arbeid for Israelsmisjonen 1844-1930 av Oskar Skarsaune.