Intervju med Oskar Skarsaune (publisert i Misjonsblad for Israel 2/2010)

Vi er vant til å skille mellom jødisk og kristen påskefeiring med vanntette skott. Kristen påske handler om Jesu død og oppstandelse, mens jødene feirer utgangen av Egypt.

Men hvordan feiret de første kristne påsken? Hvilket innhold og hvilken betydning hadde høytiden for dem? Hadde de første jødekristne og de hedningekristne som etterhvert kom til tro samme oppfatning omkring feiringens innhold og ritualer? Hadde påsken fått et totalt nytt innhold? Hvor mye av de opprinnelige jødiske tradisjonene skulle eventuelt videreføres? Skulle de jesustroende jødene og de hedningekristne ha hver sin type feiring? Hvordan skulle man fastsette hvilken dato som var den ‘riktige’?

– Vi vet idag mindre enn vi kunne ønske om hvordan man feiret påske i oldkirken, men noen kilder har vi, sier Oskar Skarsaune, professor i kirkehistorie på Det Teologiske Menighetsfakultet.

Våkenatt og dåp

-Påskefeiringen begynte først kvelden før den dagen vi kan kalle 1. påskedag. Da samlet menigheten seg for først å minnes Jesu lidelse og død. I Lilleasia, i byer som Efesos, og Smyrna, skjedde dette alltid om kvelden den 14. Nisan, altså samme kveld som jødene feiret sitt påskemåltid. Mens jødene spiste påskemåltidet i feststemning, spiste de jesustroende måltidet til minne om Jesu lidelse og død. For dem var tiden for glede og fest ennå ikke kommet. Hele kvelden og natten var de sammen i bønn. Først ved morgengry kom det store omslaget: Herren er oppstanden!

-Det er lett å forestille seg at denne våkenatten, som ble avløst av påskemorgenens jubel og glede, må ha vært en mektig opplevelse. Særlig de som skulle døpes må ha levd intenst med i det hele. Omkring år 200 var det vanlig praksis å legge dåpen til påskedags morgen, forteller Skarsaune. Ikke noe tidspunkt kunne passe bedre enn nettopp denne dagen: da sto Kristus opp fra de døde, for i dåpen står vi opp med Ham.

Fra dåpsstedet førtes de nydøpte inn i menighetssalen hvor de for første gang deltok i nattverdsfeiringen. Foruten brød og vin fikk de nydøpte også melk og honning, som et tegn på at de i dåpen har fått del i alle de frelsesgoder som Gud lovet fedrene.

Spørsmålet om tidspunkt

Men bildet var vel likevel ikke fullt så harmonisk som vi får inntrykk av her? Hvordan ble for eksempel de hedningekristne og jødene som trodde på Jesus enige om påsken skulle feires samtidig med den tradisjonelle jødiske påsken, eller om de skulle ha en separat feiring for å markere det ‘nye innholdet’?

-De første jesustroende hadde to hovedfokus for sin regelmessige gudstjenestefeiring: en ukentlig – den første dagen i uken da de feiret nattverden, og en årlig – påsken. Begge var til minne om Jesu død og oppstandelse. Problemet var bare at den ukentlige og den årlige syklusen ikke var sammenfallende – påskedagen falt bare på en søndag cirka hvert sjuende år. Hvilken skulle man velge? Hvis påskedagen alltid skulle falle på en søndag, ville det bety at den som regel ikke falt sammen med den jødiske påskefeiringen. Men det ville bety at de jødene som trodde på Jesus ikke lenger kom til å feire den jødiske høytiden, noe som ville bli oppfattet som et unødvendig brudd.

Dette var nok lettere å få til blant hedninger som ikke hadde noe forhold til jødisk påske enn blant de jødekristne, fortsetter han. Derfor holdt de antageligvis fram med en form for påskefeiring, samtidig med sine jødiske ikketroende venner.

Datoen 14.Nisan

Det var stort sett i Lilleasia og Syria, hvor det antageligvis var flest jødekristne, at de holdt fast på å feire påske Nisan 14., altså samme dato som jødene, mens menigheten i Roma, hvor det var flest hedningekristne, hadde gått over til den første søndagen etter denne datoen.

Et brev fra biskop Polycrates av Efesos (130 – 196 e.Kr.) til biskop Victor av Roma (biskop 189 – 198 e.Kr.) illustrerer hvor viktig det var for de såkalte quartodecimanerne (av tallet 14 fra datoen 14.Nisan) i Lilleasia ikke å løsrive den ‘nye’ jødekristne påskefeiringen fra den tradisjonelle, jødiske. I brevet ramser han opp syv forhenværende, respekterte biskoper i menigheten, blant dem apostelen Filip og Jesu disippel Johannes. De blir alle omtalt som ‘landsmenn’ eller ‘slektninger’, noe som tyder på at Polycrates var av jødisk herkomst. Han henviser til den tradisjonen disse biskopene hadde, og som han selv nå fører videre, nemlig å feire påske samtidig med den tradisjonelle jødiske påskefeiringen:

«Alle disse overholdt den 14. dagen som påske, slik det står i Evangeliet, og har på ingen måte gått bort fra den, men fulgt troens regel,» skriver Polycrates.

Senere, på 300-tallet, får vi høre via mesopotamiske kilder at «dere (antagelig kristne i Vesten) forlot fedrenes påskeskikk i Konstantins dager, av frykt for keiseren, og endret påskens dato for å være keiseren til lags.»

Jesus vårt påskelam

–Men hvis man skulle feire påske samtidig med jødene, hva skulle da være innholdet i, og hensikten med den jødekristne feiringen?

De kunne ta utgangspunkt i påskemåltidet som Jesus feiret med sine disipler og se på det som innstiftelsen av nattverden. Men den var allerede blitt innlemmet i den ukentlige gudstjenestefeiringen. Det er lite som tyder på at påskeaften ble feiret som en fest til minne om nattverdinnstiftelsen, forklarer Skarsaune.

-Hvis man derimot tok utgangspunkt i kronologien i Johannesevangeliet, fikk påsken en mye dypere og større betydning. Da ville feiringen bli som en parallell til den tradisjonelle jødiske høytiden: slaktingen av påskelammene på tempelplassen pekte frem mot det sanne påskelam, Jesus, som ble slaktet og hengt på et kors. Den jødiske påsken ble en direkte parallell til den nye påsken og dens innhold.

-En eller annen gang i løpet av den lange våkenattgudstjenesten har menighetens hyrde holdt en preken, fortsetter Skarsaune. Inntil ganske nylig var vi henvist til gjetninger om hvordan en slik preken kan ha lydt. Men i 1940 ble et gammelt håndskrift for første gang offentliggjort, som viser seg å inneholde en komplett påskepreken. Predikanten het Meliton. Han var biskop i Sardes i Lilleasia, og prekenen kan dateres til 175 e.Kr. Det er den eldste bevarte påskepreken.

Melitons påskepreken

Men er ikke Meliton ofte trukket frem som han som anklager jødene for å ha drept Kristus og på den måten oppfordrer til antisemittisme?

-Melitons påskepreken påpeker forskjellen mellom den jødiske og den kristne påsken. Samtidig vet vi at han hadde dype røtter i den quartodecimanske påskefeiringen, altså slik de feiret den i Lilleasia der den sammenfalt med den jødiske påsken. Prekenen viser bl.a. to aspekt: Meliton var velkjent med de jødiske påsketradisjonene, noe som indikerer at han selv faktisk hadde jødisk bakgrunn, mens han på en annen side formulerer et angrep på de jødene som fortsatte med den tradisjonelle jødiske påskefeiringen, som om intet nytt hadde skjedd. Kritikken mot jødene kommer altså ikke fra en hedningekristen, men fra en som selv antakelig var av jødisk herkomst. Det var som en bitter, intern familiefeide. Men han nevner ikke med et ord noe om at hedningene som tror på Jesus nå har tatt jødenes plass.

Påskelammet i Egypt – et forbilde

Teksten Meliton tar for seg er ikke evangelienes lidelseshistorie, slik vi er vant til. Han preker derimot over en gammeltestamentlig tekst, nemlig 2. Mos. 12, fortellingen om påskelammet og frelsen fra Egypt.

Slik begynner han:

«Skriftens beretning om hebreernes utferd er blitt lest, og mysteriets ord er blitt fremført: hvordan lammet slaktes og folket frelses og hvordan Farao tuktes ved mysteriet.»

-Det opprinnelige påskelammet var altså forgjengelig, men Herren, det sanne påskelam, er uforgjengelig. Videre var Israels slaveri under egypterne et skinnbilde på menneskets trelldom under synden og Satans makt. Derfor peker den gamle fortellingen fremover – på frelsen i Kristus, oppsummerer Skarsaune.

Det var dette synet som var rådende blant de første troende, særlig i de menighetene som hadde en overvekt av medlemmer med jødisk bakgrunn. Når det gjaldt selve tidspunktet for påskefeiringen, og diskusjonen omkring den, var den fremdeles levende på slutten av 300-tallet, selv om man på kirkemøtet i Nikea i år 325 e.Kr. hadde bestemt å regne ut datoen ved å ta utgangspunkt i vårjevndøgnet. Men det er en annen historie.

Utdrag fra Melitons påskepreken:

«Skriftens beretning om hebreernes utferd er blitt lest, og mysteriets ord er blitt fremført: hvordan lammet slaktes og folket frelses og hvordan Farao tuktes ved mysteriet.

Forstå, derfor, mine elskede, at det både er nytt og gammelt, evig og timelig, forgjengelig og uforgjengelig, dødelig og udødelig – dette påskens mysterium: Gammelt ifølge Loven, nytt ifølge Ordet. I forbildet er det timelig, men etter nåden er det evig; forgjengelig i slaktingen av lammet, uforgjengelig i Herrens liv; dødelig gjennom graven i jorden, udødelig gjennom oppstandelsen fra de døde. Gammel er Loven, men Ordet er nytt. Timelig er forbildet, men nåden er evig. Forgjengelig er lammet, uforgjengelig er Herren. Hans ben ble ikke brutt – som på lammet, men han oppstod – som Gud! For skjønt han ble ført bort som et lam for å slaktes, var han intet lam, og skjønt han var som et umælende får, var han intet får.

….

Han  er det, som ble ført bort som et lam og slaktet som et får. Han fridde oss ut fra verdens slaveri som fra Egypten, han løste oss fra djevelens trelldom, som fra Faraos hånd, og forseglet våre sjeler ved sin Ånd og våre legemers lemmer med sitt eget blod. Han er det som kledde seg i dødens skammelighet og hensatte Djevelen i sorg – slik Moses gjorde med Farao. Han er det som slo lovløsheten og gjorde urettferdigheten barnløs – slik Moses gjorde med Egypten. Han er det som fridde oss fra slaveri til frihet, fra tyranniet til det evige rike. Han er vår frelses påskelam, han er det som led mye for de mange. Han er det som ble drept i Abel, bundet i Isak, solgt i Josef, satt ut i Moses, slaktet i lammet, forfulgt i David, foraktet i profetene. Han er det som ble kjød ved jomfruen, som ble opphengt på korset, begravet i jorden, som sto opp fra de døde og som ble tatt opp i de høyeste himler.

….

Jeg er deres forlatelse. Jeg er deres frelses påskelam. Jeg er lammet, slaktet for dere. Jeg er deres dåp. Jeg er deres liv. Jeg er deres oppstandelse.»