Tanker etter reise til Israel – mai 2025

Jeg (Jarle Råmunddal) har nettopp kommet hjem fra en reise til Israel. Det er en spesiell tid å være i landet. Den pågående krigen preger, i større eller mindre grad, alle jeg møter. Det gir også grunn til ettertanke når en vandrer trygt gatene, og samtidig vite at ikke langt unna risikerer IDF-soldater livene sine – mens sivilbefolkningen opplever lidelser som overgår det vi kan forestille oss.

Mens jeg var i Haifa, kom nyheten om terrorangrepet i Washington, der to unge ambassadeansatte brutalt ble drept. Den ene av dem, Yaron Lischinsky, var en jesustroende jøde, oppvokst i en messiansk familie i Jerusalem. Han hadde mange venner og familie i den messianske bevegelsen, og flere av våre samarbeidspartnere deltok i begravelsen noen dager senere. Da kommer terroren, sorgen og smerten veldig nær. Hans kjæreste Sarah Lynn Milgrim, hadde også kommet til tro på Jesus og skulle døpes noen få dager senere.

Midt i en tid preget av krig, sorg og usikkerhet, har det likevel vært gode og innholdsrike dager. Dager fylt av varme møter, ærlige samtaler og sterke vitnesbyrd om Guds trofasthet og nærvær – midt i alt som rystes.

Et av høydepunktene var å delta i sabbatgudstjenesten og «Åpen kirke» i Immanuelskirken i Tel Aviv. I løpet av fire dager kom mellom 400 og 500 mennesker innom Immanuelskirken for å se og høre kirkens historie. Mange ble med inn i kirkerommet, noen fikk en samtale, og over hundre tok med seg en Bibel eller en bok hjem. Det var sterkt å sitte der å se åpenhet og gode samtaler utfolde seg, selv om jeg ofte ikke forstod hva som ble sagt.

Et annet høydepunkt var menighetsdagen med Beit Eliahu i Haifa. Rundt 450 mennesker var samlet i Baptist Village til lovsang, undervisning og fellesskap. Syv personer ble døpt – både ungdommer som har vokst opp i troende hjem, og voksne som nylig har kommet til tro. Vitnesbyrdene som ble delt vitnet om dype livsforvandlinger. Det var en sterk påminnelse om at Gud fortsatt kaller og forvandler mennesker.

Gjennom reisen har jeg møtt mange pastorer og menighetsledere, og samtalene har vært åpne og ærlige. Jeg har spurt dem hvordan de ser på fremtiden – og hva de tenker at en utenlandsk misjonsorganisasjon kan bidra med i løpet av de neste 10–15 årene. Det er tydelig at vår rolle må være tjenende, støttende og relasjonell. Vi trengs – men ikke for å bygge noe eget, vi må arbeide «sammen med dem» for å sitere Paulus. Vi trengs for å styrke det Gud allerede gjør gjennom sitt folk i Israel.

Jeg reiser hjem med en blanding av alvor og håp. Alvoret i situasjonen lar seg ikke ignorere. Men håpet består – fordi Gud virker, og fordi lyset fortsatt skinner i mørket.

– Jarle Råmunddal