Skjærtorsdag holdt Jesus det tradisjonelle påskemåltidet sammen med disiplene – dette måltidet som tar inn både profetene, Moses og Salmenes bok i fortellingen. Mye tyder på at de denne gangen feiret måltidet etter essenernes kalender (dagen før de fleste andre jødene). Påskemåltidet var frihetens store fest og et hellig offermåltid som demonstrerte pakten og fellesskapet mellom Gud og folket. Så benyttet Jesus nettopp dette måltidet til å tydeliggjøre fornyelsen av pakten, og gi måltidet nytt innhold: Han innstiftet nattverden. Det gir en sterk påskeopplevelse for moderne nordmenn også, å feire et bibelsk påskemåltid der smaksorganene tar del i påskefortellingen og der man får lytte til og ”delta i” frelseshistorien.

I forlengelsen av påskemåltidet var det våkenatt for Herren. Denne våkenatten bar etter jødisk tradisjon preg av bønn og en sterk Messiasforventning. Jesu nære venner maktet ikke å holde seg våkne disse skjebnesvangre timene. Men Jesus hadde altså sin bønnestrid i Getsemane i en natt som kanskje mer enn noen annen var knyttet til Messiasforventning. Han vant kampen, men han visste at prisen var høy. Langfredag, samtidig som påskelammene ble slaktet i de fleste jødiske hjem, ble Jesus – ”Guds lam som bærer verdens skyld” – korsfestet.

Den dagen Jesus stod opp igjen hadde også sin helt spesielle plass i jødisk påsketradisjon. Det var den dagen de oppfylte Moselovens forskrift om offer av kornhøstens førstegrøde i tempelet. I forbindelse med morgenbønnen og gudstjenesten i templet, blir kornbandene svingt for Herren under jubel og glede over at kornhøstens tid nå er kommet. En glede over alle kornbåndene dette skal resultere i. Dessuten blir det årsgamle og lyteløse lammet båret fram som et brennoffer for Herren. (3.Mos 23,9ff)

Det er altså dette som skjer i templet den morgenen Jesus stiger ut av graven. Paulus hjelper oss med perspektivet: Jesus var den første til å bryte dødens lenker, han var ”førstegrøden” – nå kunne ”innhøstningen” starte.

Den neste store høytiden er pinse. Da feires lovgivningen på Sinai, men dette er også en feiring av den store kornhøsten – nå er det ikke lenger bare førstegrøden. Så gir det et ekstra perspektiv til denne dagen, at den dagen de feiret Lovens bokstaver ble Ånden utgytt. Og pinse var virkelig en innhøstningsdag der mange kom til tro.

”Det er en nær sammenheng mellom jordbruk og frelseshistorie, naturen vitner også om Guds handling i historien”, sier Ole Chr Kvarme og refererer til at de tre store bibelske høytidene alle er knyttet opp til jordbruk og innhøsting. Dette er et mer eller mindre glemt kapittel i norsk forkynnelse.

Av: Jorunn Andestad Langmoen