Av: Eyvind Volle

Fortellingen om David og Goliat i 1. Samuelsbok 17 er kanskje blant de mest kjente bibelhistoriene. Selv i det sekulære Norge kan man ofte høre om et «David-mot-Goliat-oppgjør», brukt for å beskrive en kamp mellom en som er liten og en som er kjempestor. Den seirende unggutten som modig gikk fram for å møte kjempen, har kanskje inspirert mang en kristen til å møte sine egne «kjemper». Men er det slik fortellingen bør leses?

Slagmarken

1. Samuelsbok forteller at filisterne samlet hærene sine til kamp og slo leir mellom Soko og Aseka. Israels konge, Saul, dro ut fra Gibea, litt nord for dagens Jerusalem, for å møte den invaderende hæren. Filisternes leir var på en høyde, israelittenes på en annen, med Ela-dalen mellom dem. Stedet ble også kalt Efes-Dammim – «blodgrensen».

En elv, antakeligvis uttørket mesteparten av året, gikk gjennom dalen. I dag er elveleiet delvis fylt igjen, men eldre reiseskildringer beskriver en ravine som bare kunne krysses enkelte steder. Det forklarer kanskje at de to hærene blir stående og ser på hverandre i førti dager. Hæren som gikk ned i dalen, måtte ikke bare kjempe i motbakke på den andre siden; den måtte også dele seg for å krysse elveleiet og ville dermed være svært sårbar for motangrep. Det skulle koste å krysse «blodgrensen».

 

Kjempene

Filisteren Goliat stiller seg fram og utfordrer til tvekamp. Skjebnen til de to nasjonene skal avgjøres av den representanten de velger å sende ned i dalen. Goliat beskrives som en fryktinngytende motstander.

Det er to personer som utmerker seg som svært høye i Det gamle testamentet. Den ene er Goliat, og den andre er kong Saul. Det er med andre ord to kjemper på slagmarken i Ela-dalen. Saul er tidligere beskrevet som «et hode høyere enn alle andre» (1 Sam 9,2), men Goliat ser ut til å være minst et hode høyere enn Saul. Kanskje var han en etterkommer av anakittene som skremte speiderne Moses hadde sendt inn i Kanaan (4 Mos 13,33). De ble drevet ut av landet, men noen ble igjen i Gaza, Ashdod og Gat (Jos 11,22). Sistnevnte var Goliats hjemby.

I masoretteksten er Goliat nærmere tre meter høy, mens Septuaginta og et manuskript fra Qumran oppgir en høyde på litt over to meter. Uansett hvilken tekst man følger, var Goliat en usedvanlig stor mann i sin samtid – gjennomsnittshøyden var trolig omkring 160 cm.

I kapittelet før, når Samuel salver David til konge over Israel, får han imidlertid beskjed om ikke å se på høy vekst som kriterium: «Mennesket ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet» (1 Sam 16,7). Her er det altså en tydelig contrast mellom Saul, Goliat og David.

 

Kledd som en slange

Selv om forfatteren bruker høyde for å framheve kontrasten mellom Saul, Goliat og David, er det rustningen og våpnene til Goliat som får mest oppmerksomhet. Fire ganger i løpet av to vers gjentas ordet for bronse – nechosjet – i det som er den lengste beskrivelsen av en rustning i Det gamle testamentet. Gjentakelse brukes ofte i bibelhebraisk for å understreke viktige trekk i teksten.

Det hebraiske ordet for bronse, nechosjet, ligger lydlig svært nær ordet for slange, nachasj, og ordene deler de samme tre sentrale konsonantene. Samtidig beskrives Goliats brynje som en skjellbrynje. Når Goliat kommer fram dekket av bronse og skjell, er det derfor ikke vanskelig å se for seg en stor slangeskikkelse som reiser seg mot Israel.

Slangen symboliserer djevelen helt fra syndefallet i 1. Mosebok 3. Der sier Gud til slangen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1 Mos 3,15).

Som kristne leser vi dette som en messiansk profeti og anvender den ofte umiddelbart på Jesus. Selv om profetien peker mot en avgjørende hendelse, innleder den også et varig fiendskap. Vi kan forvente flere episoder i kampen mellom kvinnens ætt og slangens ætt. Gjennom hele Israels historie forsøker ondskapen å hindre den ætten som løftet skal oppfylles gjennom. Her står Goliat fra Gat iført bronse og skjell. Og om et øyeblikk skal hodet hans knuses. Det kan se ut som om Goliat har fått rollen som slangeættens representant i 1. Samuelsbok 17.

 

Redningsmannen

Hvis Goliat representerer slangen, blir opplysningene om Israels representant, David, desto mer interessante. Vi vet allerede at han er salvet til konge (1 Sam 16,13), men han kommer ikke til slagmarken i kongelig prakt. Han kommer som en tjener, sendt av sin far fra Betlehem med mat til brødrene sine (17,17–19). Brødrene tar ikke imot ham med glede. De møter ham med mistanke og hån (17,28). Begynner det å høres kjent ut?

David går alene fram, én mann for hele folket. Han framstår som en usannsynlig redningsmann, uten sverd og rustning. Mens Goliat håner og forbanner ham, går David ned i dalen og krysser blodgrensen. Han legger en stein i slyngen, treffer Goliat i pannen og knuser «slangens hode» (17,49). Deretter gjør han ende på fienden med fiendens eget våpen (17,51). Selv om folket ikke deltok i den avgjørende kampen, får de del i seieren (17,52–53).

Likhetene blir påfallende når vi leser fortellingen i lys av Jesus. David kommer fra Betlehem. Han er allerede salvet, men ennå ikke anerkjent som konge. Han blir sendt av sin far til sine egne brødre, som møter ham med avvisning. Han går alene fram som representant for hele folket. Han blir hånet mens han vinner. Han knuser fiendens hode, og han vinner ved hjelp av fiendens eget våpen. Folket står på avstand mens kampen avgjøres, men når redningsmannen har seiret, blir hans seier deres seier.

Jeg trenger ikke å hevde at forfatteren av 1. Samuelsbok har skrevet om fortellingen til en detaljert messiasprofeti. Men når Goliat først har fått rollen som slangen, er det vanskelig å overse hvor mange trekk ved David som senere møter oss igjen i Davids sønn. Fortellingen om David og Goliat kan leses som en fortelling om Jesus, nesten setning for setning.

Jesus kom også som en uventet redningsmann. Han gikk alene fram på vegne av sitt folk og vant på en måte ingen hadde forestilt seg. På korset så det ut som om slangen hadde vunnet. Men gjennom døden avvæpnet Jesus maktene og myndighetene (Kol 2,15). Han beseiret fienden med fiendens eget våpen. Ved oppstandelsen ble det klart at slangens hode var knust.

 

Fra en seier som allerede er vunnet

Anvendelsen av teksten er derfor ikke først og fremst: «Gå og møt dine egne kjemper.» Den er: «Se hva din representant har gjort for deg.» Det er først når David har vunnet, at filisterne flykter og israelittene endelig kvikner til live og forfølger dem helt til portene ved Ekron og Gat. Hvor kom frimodigheten fra? Den kom av at de så hva redningsmannen hadde gjort.

Det var hans seier, men den ble deres. De kjempet ikke for å oppnå en seier, men de kjempet fra en seier som allerede var vunnet. Det gjør vi også. Når vi går fram i Mesterens fotspor, går vi mot en fiende som er beseiret, en fiende som er på flukt. Seieren er hans alene, men i ham er den også vår.

Goliat hånte i førti dager. Dragen anklager. Verden håner, latterliggjør og truer. David måtte tåle hån og trusler både før og etter seieren. Han ble ikke kronet til konge umiddelbart. Det samme er sant om Jesus. Kanskje må vi også tåle hån. Men hån, latterliggjøring og trusler er ikke seier. Det er fiendens siste krampetrekninger før han stuper i bakken.

David gikk ned i dalen. Han krysset blodgrensen og vant en seier som reddet hele folket. Jesus gikk ned i døden og vant den seieren ingen av oss kunne vinne. Vi går ikke fram for å vinne den på nytt, men fordi den allerede er vunnet.