Hva er antisemittisme?

De siste årene har en sett en økning i uttrykt antisemittisme. Året 2021 ble av World Zionist Organization og the Jewish Agency omtalt som et av de verste årene på flere tiår, når det kommer til antisemittisme med cirka 10 antisemittiske hendelser pr. dag i gjennomsnitt. Også i Norge har vi opplevd flere ytringer som har vært antisemittiske, som f.eks. Mathesons tirade på NRK radio.

Men hva er antisemittisme?

Selve ordet antisemittisme ble popularisert i 1879 av den tyske journalisten og agitatoren Wilhelm Marr (1819–1904) ved utgivelsen av ‘Der Weg zum Siege des Germanenthums uber das Judenthum’.

Han hadde tidligere vært positiv til tanken om at jøder skulle assimileres inn i den vestlige befolkningen, men dette snudde dramatisk. Han opprettet også organisasjonen Antisemitten-Liga som jobbet mot den trusselen som jøder angivelig utgjorde.

Det som er verdt å merke seg med dette begrepet er at det gjør en vending fra tidligere jødehat. Den vendte seg bort fra det en ofte omtaler som antijudaisme, som kan forstås som anti-jødedom, til en rasebasert forståelse. Der hvor en tidligere kunne unngå antijudaismen ved å la seg døpe, vertfall i teorien, kunne en nå ikke unngå antisemittismen dersom en var jødisk.

Siden den gang har begrepet utviklet seg, og i dag anvendes ordet antisemittisme som en fellesbetegnelse for negative forestillinger om og handlinger rettet mot jøder som jøder.

Enkelte har rettet kritikk mot at en anvender begrepet for jødehat, da det inneholder betegnelsen ‘semitt’. Ordet ‘semitt’ viser til en språkgruppe som inkluderer arabisk, amharisk, hebraisk, tigrinja m.fl. Dermed kan en tenke seg at antisemittisme kunne henvise til et hat mot hele denne gruppen.

I dokumentaren ‘Jødehatet som aldri forsvant’, presiserer professor i modernehistorie ved Universitetet i Bergen, Christhard Hoffmann at det ikke finnes noe historisk belegg for en slik samlebetegnelse.

– Det var aldri ment mot noen andre grupper enn jødene, understreker han.

Den anti-antisemittiske normen

Etter andre verdenskrig ble den anti-antisemittiske norm etablert. Det vestlige samfunnet ville ta et oppgjør med sin lange historie med antisemittisme og -judaisme, og i mange land ble det straffbart å uttrykke antisemittiske forestillinger.

Etter flere antisemittiske hendelser på 1960-tallet i Europa under ‘svastika epidemien’, var det mange som tonet ned alvoret i disse hendelsene. Heldigvis var det mange som oppfordret til å ta dem på alvor, og det resulterte i en tilføyelse i straffeloven §135 i 1961,

«På samme måte straffes den som offentlig forhåner eller opphisser til hat eller ringakt mot en folkegruppe som karakteriseres ved en bestemt trosbekjennelse, avstamming eller opprinnelse for øvrig, eller som truer en slik folkegruppe eller sprer falske beskyldninger mot den». [1]

I tillegg førte det til stor debatt om hvordan en skulle sikre at nye generasjoner fikk lære om holocaust, antisemittisme og diskriminering. Det ble sendt ut et rundskriv fra Kirke- og undervisningsdepartementet 31. mai 1960, der en ba om fokus på disse områdene i flere fag, særlig i kristendomsundervisningen. Dermed førte denne avskyelige svastika epidemien til at storsamfunnet gjorde flere grep for å bekjempe rasisme og antisemittisme, særlig i skolene. Den anti-antisemittiske normen ble styrket.

Forvitringen av den anti-antisemittiske norm

I minidokumentarserien ‘Jødehatet som aldri forsvant’[2], stadfester Christhard Hoffmann at den anti-antisemittiske normen som ble etablert etter 1945 ikke finnes lengre på samme måte.

Men hvordan ble det slik?

I boka ‘The Shifting Boundaries of Prejudice ‘skriver Hoffmann om hvordan fremveksten av antisionismen, forvitringen av konsensus om begrepet antisemittisme og en polarisering i ordskiftet, har gjort det vanskeligere identifisere antisemittisme. Det til tross for at norske mynndigheter har sluttet seg opp om International Holocaust Rememberence Alliance (IHRA) sin definisjon.

«Antisemitism is a certain perception of Jews, which may be expressed as hatred toward Jews. Rhetorical and physical manifestations of antisemitism are directed toward Jewish or non-Jewish individuals and/or their property, toward Jewish community institutions and religious facilities».

Skillet mellom kritikk av staten Israel og det jødiske folk, kunne gjort det enklere å skille mellom hva en kritiserer. Dessverre er tilfellet ofte at en ikke greier å skille mellom den israelske stat eller den jødiske befolkningen. En havner gjerne i en gråsone hvor en så alt for fort tråkker over grensene.

Det er denne utydeligheten i skillet mellom staten Israel og det jødiske folk som gjør at mange ikke har store forventinger til at myndighetene følger opp ytringer som faller innenfor definisjonen til IHRA og deres konkrete eksempler på antisemittisme.

Å sammenligne dagens politiske situasjon i Israel med naziregimet er et av eksemplene de gir. Et annet er eksempel er å bruke klassiske antisemittiske steriotypier (som f.eks. kristusmordere, pengegriske, hevngjerrige, osv.) på jøder eller på israelere. Det er ikke vanskelig å finne slike eksempler i en norsk sammenheng, det være statsledere, kirkeledere eller Kari og Ola Nordmann.

Flere etterlyser oppfølging og avklaringer fra myndighetene

I 2019 lanserte Institutt for Samfunnsforskning (IFS) rapporten ‘Antisemittisme på nett og i sosiale medier i Norge’. Rapporten nevner fem ulike grupper som peker seg ut som avsendere for antisemittisme i en eller annen grad.

Det er verdt å merke seg at kristne miljøer nevnes her, selv om rapporten slår fast at mengden av antisemittiske ytringer på nett fra det kristne miljøet er lite synlig.

Det er altså ikke bare ytre høyre, ytre venstre, i muslimske eller i konspirasjonsteoretiske miljøer en finner antisemittismen. Den lever også i våre kristne miljøer.

Ikke hos de andre, men hos oss.

Rapporten etterlyser at norske myndigheter jobber med å sikre motvirkningen av antisemittiske ytringer, sikre en langsiktighet i arbeidet, jobbe sammen med internasjonale aktører, gjøre flere juridiske avklaringer, mm. Regjeringen synes delvis å ta dette på alvor i sin nye handlingsplan mot antisemittisme som skal gjelde fra 2021 til 2023. Regjeringen vil gi støtte til overvåkningen av internett og sosiale medier i et prøveprosjekt i regi av Antirasistisk Senter, noe som er nytt i denne handlingsplanen. I handlingsplanen står det at,

«På̊ bakgrunn av dette prøveprosjektet, vil regjeringen vurdere om det er hensiktsmessig med innsats framover som sikrer mer langsiktighet i arbeidet med å følge med på̊ antisemittisme på̊ internett og i sosiale medier, slik ISFs rapport anbefaler».

Med tanke på hvor seiglivet antisemittismen er, hvor levende den er på internett og hvor tydelig den noen ganger kommer frem i sosiale medier, er det svært sannsynlig at det blir nødvendig å følge opp ISFs anbefalinger ytterligere. Det gjelder ikke minst de juridiske avklaringene og hvilke konsekvenser antisemittiske uttalelser og hendelser skal få.

Skal vi ‘tåle’ antisemittiske ytringer?

Førsteamanuensis ved OsloMet, Gunnar Haaland skriver at «Antijødiske motiver og diskurser innenfor kristendommen ligger ofte i en blindsone som mange ikke sjekker», i det katolske årstidskriftet Segl 2020.

Dessverre er det kanskje også slik for oss når det kommer til antisemittismen. Er det derfor vi ikke forventer at antisemitttiske uttalelser skal få konsekvenser? Tør vi ikke ta et oppgjør med den? Eller er ikke denne antisemittismen så farlig?

Vi vet den er farlig. Vi vet også om en rekke slike antisemittiske uttalelser og fremstillinger i offentligheten, også i kirken.

Spørsmålet er hva vi har tenkt å gjøre med det?

Dersom en fotballspiller hadde kommet med rasistiske uttalelser hadde klubben som et minimum gått til sanksjoner. Bør antisemittiske uttalelser på offentlig radio, i prekener og appeller behandles mildere?

Det er på tide at vi igjen etablerer den anti-antisemittiske normen.

Av Kristoffer Eknes

---

Artikkelen er hentet fra bladet Først nr. 5/2022

Se også kampanjen “Det skal være trygt å være jøde!”.