Mens jeg satt på språkskolen skjønte jeg enda en gang at uten Yom Kippur så blir hele greia med Jesus på korset uforståelig…

Yom Kippur? De politisk interesserte husker at det var en krig som hette «Yom Kippur»-krigen. Læreren på språkskolen fortalte meg med stor innlevelse hvordan det var i 1973, den gang hun var 19 år og vernepliktig. Krigen startet midt på selveste Yom Kippur, da hele Israel fastet og svært få voktet grensene.

Men Yom Kippur har en viktigere historie. Det står i 3 Mosebok 16 om Yom Kippur, Den store soningsdagen, om hvordan Øverstepresten den dagen, den 10. tishri, skulle gå inn i det aller helligste i tabernakelet (tempelet) med blod fra en bukk for å gjøre soning for alt folket.

I år (2011) ble høytiden markert den 8.oktober.

Bakgrunnen for Den store Soningsdagen er at mennesker gjør mange ting som ikke er helt bra og en god del av det skjer nokså ubevisst. Bukkeblodet som øverstepresten bar inn i det aller helligste var spesielt for de ubevisste tabbene. Uten at noen betaler for det, så blir ikke skylda opphevet.

Tempelet i Jerusalem ble revet av romerne for snart 2000 år siden, så det finnes ikke noe «aller helligste» å bære inn blod i. Derfor har rabbiene sagt at bønnene som blir bedt på Yom Kippur skal telle som offer. Og visst blir det bedt i Israel. Ganske mange har stått opp kl fire om morgenen i en hel måned før Yom Kippur endelig kom. Men bønnene er nok ikke helt tilstrekkelige likevel, for det er ganske mange haner som har måttet late livet i Israel i år også. Mange gjør en «haneseremoni» der en hane blir svingt over hodet på en person mens man ber en bønn. Så blir hanen slaktet. Skylda blir overført fra personen til hanen. Læreren på språkskolen fortalte oss at bestefaren hennes pleide å gjøre en slik seremoni på henne da hun var lita. Ganske skremmende syntes hun. Jeg har sett TV-bildene med alle hanene som blir svingt over hodet. Det virker litt brutalt, og ikke helt rettferdig overfor hanene.

Mens vi satt på kulturundervisningen på språkskolen skjønte jeg at det meste, for ikke å si alt i kristen tro egentlig er jødisk. Vi pleier si «kristen» fordi vi bruker den greske formen Kristus, men vi kunne sagt messiansk tro (på hebraisk heter «Kristus» «Mashiach», dvs. Messias). Om vi vil kan vi bruke et litt mer norsk uttrykk om vår tro: salvet tro (på norsk heter «Kristus» «Den Salvede»). Alt i Det nye Testamentet har jødiske røtter og blir ganske uforståelig uten den jødiske bakgrunnen. Mens jeg satt på språkskolen skjønte jeg enda en gang at uten Yom Kippur, uten bibelteksten om bukkeblodet som skulle inn i det aller helligste og uten den påminnelsen som de siste dagers haneseremonier gir om behovet for soning, så blir hele greia med Jesus på korset uforståelig.

Grunnen til at de som tror på Jesus, dvs. den kristne kirka, ikke bærer bukkeblod inn i tempelet og ikke svinger haner over folk handler ikke om at det har blitt umoderne med soning og forsoning. Grunnen er at når Jesus døde på korset (som slettens ikke var rettferdig overfor ham) og blodet hans rant, så skapte han forsoning for alle mennesker og det så grundig at verken han eller vi trenger å gjenta det. «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig.» (Hebreerbrevet 9,12, NT)

Kirkebygg i Norge har ofte et «skip» der menigheten sitter, og et «kor» der alteret står. Koret symboliserer det aller helligste i tempelet i Jerusalem. Mellom koret og skipet i norske kirker henger det derimot aldri et teppe slik det gjorde i tempelet. Veien til Gud og det evige livet er åpen og sikret pga Jesus. Selv europeisk kirkearkitektur blir uforståelig uten kunnskaper om Yom Kippur.

På Yom Kippur står Israel stille. Fjernsynssendingene stopper opp på «Yom Kippur»-aften ved solnedgang og starter først et døgn senere. Butikker og restauranter er stengt. Gatene er nesten tomme for biler og barn kan gå og sykle fritt i gater som til vanlig er stappfulle av trafikk. På Yom Kippur pleier man faste. Selv mange sekulære israelere som ikke bryr seg så mye om Gud i hverdagen faster og møter opp i synagogen på Yom Kippur.

Siden mange av de som går i Beiteliahu-menigheten bor ganske langt unna fra menighetslokalene, overnattet mange i kirkebygget mellom Yom Kippur-aften og Yom Kippur. For vertene var det nokså lettvint, siden ingen trengte mat. Det er nemlig vanlig å faste blant de som går i messianske menigheter. Jeg synes det er spesielt å legge merke til hvor mange ungdommer som møtte opp for å være med både på formiddagsgudstjenesten og ettermiddagsgudstjenesten.

Det er ikke veldig enkelt å faste et helt døgn, særlig ikke når temperaturen er over 25 og ungene krever oppsyn og hjelp hele dagen. Kanskje noe av poenget med fasten en slik dag er å få fram hva som tyter ut fra oss når vi blir litt presset. Kanskje behovet for soning og sikker tilgivelse likevel ikke var så umoderne likevel? For noe må det jo skyldes at folk også i år møtte opp i Beiteliahu-menigheten for å høre om Ham som har gjort både bukkeblodsbæring og haneseremonier overflødige allerede for lenge siden.

Kanskje kan noen flere oppdage hvordan?

Om forfatteren: Andreas Johansson er stedlig representant for Den Norske Israelsmisjon i Haifa, Israel.
Publisert: 10. oktober 2011