Israelsmisjonenns selvransakelse
Publisert: 22. november 2022 kl. 14:24
Sist endret: 19. mars 2024 kl. 14:25
Av: Seniorrådgiver Rolf G. Heitmann
– Israelsmisjonen har selv ikke foretatt noen egen kritisk gjennomgang av organisasjonens forhold til jødene i de avgjørende og kritiske årene, til tross for at kampen mot jødehat i dag er et svært viktig prioritert område for misjonsorganisasjonen.
Det er forfatter, journalist og historiker Bjørn Westlie som kommer med denne påstanden i sin siste bok om Norge og jødene på 1930-tallet: Mørke år. Westlie er kritisk både til Israelsmisjonens fortid og nåtid når han i fortsettelsen hevder følgende: Israelsmisjonen knytter sin oppfatning av hva jødehat er direkte til enhver kritikk av Israel, men mangler selvkritikk over hvordan de selv har forholdt seg til jøder. Fortsatt arbeider misjonens aktivister og ansatte med å «frelse» jødene fra jødedommen i en rekke land og ikke minst Israel».
Et nødvendig oppgjør
Westlie påpeker et viktig poeng: Uttalelser og holdninger fra Israelsmisjonens ledelse i mellomkrigstiden og langt inn i krigsårene om jøder og jødedom er noe vi i dag i stor grad skjemmes ved og vil ta avstand fra. Antijødiske fordommer, stereotypier og holdninger ble adoptert og formidlet blant annet gjennom Misjonsblad for Israel. Det gjaldt både konspirasjoner lansert i anklageskriftet «Sion Vises Protokoller» om at jødene hadde som mål å overta verdensherredømmet og alle viktige samfunnsinstitusjoner, men også anklagen om at jødene var ansvarlige for den russiske revolusjon og fremveksten av kommunismen.
Israelsmisjonens formann, Christian Ihlen, skriver blant annet i Misjonsblad for Israel i 1934 at jødedommen, sammen med Russlandsveldet, representerer den sterkeste og farligste antikristelige makt i vårt kristne Europa, og begrunner dette med at «jødene er så infiltrert i og har levet sig således inn i vårt eget åndsliv». Både jødene som folk og den mosaiske tro (jødedommen) beskrives som en truende åndsmakt og som motsetning til det kristelige.
Slike holdninger og uttrykk må karakteriseres som antisemittiske og ubibelske, selv om avsenderne den gang neppe ville være enige i det. Det er derfor på sin plass at landsstyret nå kommer med en offentlig beklagelse overfor den urett vi på denne måten har begått mot det jødiske folk og vårt eget formål: Å vise dem kristen kjærlighet.
Erstatningsteologiens påvirkning
Vi kan selvsagt spørre hvorfor og hvordan det var mulig for en organisasjon med ideelt og kristent formål å havne i en slik blindgate. Dessverre var ikke slike holdninger enestående for Israelsmisjonen. Men de var ekstra ille for oss som hadde som formål å vise det jødiske folk kristen nestekjærlighet. Vi kan unnskylde oss med å si at våre ledere var barn av sin tid, men dette er ikke en unnskyldning som holder. Det hjelper ikke å skylde på andre, selv om det kan hjelpe oss til å forklare.
Den såkalte erstatningsteologiens feiltrinn og katastrofe var at kirken, i betydningen et ikke-jødisk gudsfolk, hadde erstattet jødene som Guds utvalgte folk. Konsekvensen av dette var at alle løftene som ble gitt til jødene, ble overdratt til «det nye Israel», altså kirken. Jødene var vantro og ulydige, mens kirken var troen og lydighetens folk. Jødene kom under Guds dom og forbannelse, mens kirken fikk del i velsignelsen og frelsen. Begrunnelsen var at jødene hadde avvist Jesus som Messias. Derfor hadde Gud selv også avvist jødene. Det eneste håp for den enkelte jøde var derfor å bli en del av det nye gudsfolket ved dåp, samt avvise og avvikle sin jødiske tradisjon og identitet.
Selv om Israelsmisjonens ledere tidvis kunne ta et oppgjør med antisemittismen og beskrive den som ukristelig, riktignok ofte med forbehold, ble jødedommen klart beskrevet som motsetningen til kristendommen. En kombinasjon av kristen bekjennelse og jødisk identitet ble derfor en umulighet. Redningen for det jødiske folk ble derfor omvendelsen til kristendommen mer enn omvendelsen til Kristus; for ikke å si den jødiske Messias. Kirkens forkynnelse var middelet. Frelsen var overordnet mål.
Dobbeltmoral?
Oskar Skarsaune har i en annen artikkel i dette nummeret av Først påpekt hvordan ideen om «jødefolkets egenart» fikk prege Israelsmisjonens ledelse, og de svært skadelige og fordømmende konsekvensene dette fikk. Misjonsprest Gisle Johnson, som hadde sin tjeneste både i Romania og Ungarn gjennom to verdenskriger (1903-46), hadde lignende holdninger. Han var tydelig preget av erstatningsteologiens bibeltolkning, og kunne komme med krasse utsagn mot jødene som maktsyke og overmektige. Han tilla delvis jødene selv skylden for antisemittismen som «den skygge, jødene kaster efter sig». Jødene må derfor ikke bare frelses til kristendommen, men også frelses fra seg selv og sin egen selvforakt. Troen på Jesus er løsningen på begge deler, mente Johnson.
Tross slike holdninger, hadde Johnson mange jødiske venner og var høyt respektert blant dem. Han førte dialog med intellektuelle og religiøse jøder på en måte som vi i dag knapt makter. Hans livskall var å tjene Gud og det jødiske folk. På sitt dødsleie i januar 1946 er han i enerom med sin jødekristne venn, Imre Kádár, og uttaler følgende: Jeg elsket jødene, og de elsket meg. De kom til meg som barn til sin far. Og nå, når jeg forbereder meg til å reise til min Herre, har jeg bare én sorg: Når en og annen av dem kommer hjem fra deportasjonen, finner de meg ikke lenger, og ingen har de å gå til og gråte hos. Dette ene må De lære: Ingen må nærme seg jødene som ikke elsker dem. Da må han heller holde seg borte slik at han ikke med sitt hykleri kaster smuss på Jesu Kristi navn.
Et slikt hat-kjærlighet-forhold som Ihlen og Johnson representerer, kan synes som dobbeltmoral. Uansett fører det til handlingslammelse når det skal tas et klart og tydelig oppgjør både med samfunnets antisemittisme og kirkens antijudaisme. Det ser vi også når Israelsmisjonens landsmøte i 1933 vedtar en uttalelse der de på den ene siden protesterer mot rasehatet og «den skånselsløse måten tyske myndigheter går frem på» overfor jødene. På den annen side sier landsmøtet at de ikke på noen måte vil blande seg inn i det tyske folks politiske anliggender eller bestride berettigelsen av «visse politiske forholdsregler overfor jødene».
En lignende holdning kommer til uttrykk når Israelsmisjonens ledelse 23.september 1941 sender brev til Kirkedepartementet, der det blant annet står: Det kan meget vel tenkes, at visse restriksjoner eller lignende overfor dette folket på grunn av deres egenartede stilling mellom folkene kan være berettiget, når de bare gjennomføres uten anvendelse av vold eller personlig forulempelse.
Det er mulig brevet er skrevet ut fra taktiske hensyn for å sikre Israelsmisjonens fortsatte virksomhet under naziregimet, men dette legitimerer i tilfelle ikke den lunkenhet som utvises mot de angrep på jøder og jødisk eiendom som Israelsmisjonens ledelse måtte være vel kjent med, og som kort tid etter skulle resultere i massearrestasjon, deportasjon og død for våre jødiske landsmenn.
Det var derfor relevant når prof.em. Torleiv Austad under et seminar på Litteraturhuset i Oslo 2012 utfordret Israelsmisjonen til å tenke gjennom forholdet mellom misjon og politikk. Samme utfordring gjentar Austad vennlig i spørsmålsform i et foredrag i 2021: Er det holdbart å skille så skarpt mellom misjon og politikk som Israelsmisjonen mente de gjorde, men likevel ikke gjorde, i årene før annen verdenskrig? Har ikke misjonen også en kritisk sosialetisk oppgave i de landene de arbeider?
Selvkritikk og aktivisme
Da landsstyrets beklagelse ble gjort kjent for Det mosaiske trossamfunns (DMTs) forstander i Oslo, kom følgende respons umiddelbart: Har ikke Israelsmisjonen sagt dette før? En lignende respons kom fra avisen Dagens redaktør. Jo, det har nok vært kommentert, skrevet og sagt mye om vår historie og oppgjøret med antisemittismen, men ikke i form av offentlig uttalelse fra styret. Det var på høy tid.
Samtidig forteller reaksjonene at Israelsmisjonen i dag oppfattes som en solidaritets- og støttepartner for jøder, tross ulike oppfatninger om misjon. I årene før og etter første verdenskrig fikk vi yte hjelp og bistand til mange jødiske flyktninger i Kristiania/Oslo. Under krigen fikk våre utsendinger i Romania være med å hjelpe og redde jøder fra Jerngardens arrestasjoner og utryddelser. Da krigen var slutt, var vi blant de første til å ta imot traumatiserte jødiske barn fra Berlin. Vår historie har mange fasetter.
Ekstra tydelig ble vår holdning og handling da Israelsmisjonen, sammen med blant annet DMT, tok initiativet til opprettelse av den humanitære aksjonen og organisasjonen «Hjelp Jødene Hjem» i 1990. Det understrekes tydelig at slik solidaritet og bistand ikke er et middel mot et høyere mål, men en selvsagt følge både av det kristne menneskesynet og kjærlighetsbudet. Det var selvsagt et avgjørende premiss for samarbeid at misjon og bistand ikke skulle blandes sammen, og vi berømmer gjerne DMT med rabbiner Michael Melchior og forstander Kai Feinberg i spissen, når de våget dette skrittet til samarbeid. Bjørn Westlie bommer derfor betydelig når han tillegger oss skjulte motiver.
Oppgjøret med erstatningsteologien har også vært svært tydelig i Israelsmisjonens teologiske refleksjon i etterkrigstiden. Dette kommer blant annet til uttrykk i våre prinsipperklæringer fra 1990 og 2004. I avsnittet om historiske feilgrep i 1990-utgaven karakteriseres erstatningsteologien både som farlig, skadelig og feil. Farlig, fordi den har gitt grunnlag for kirkelig og folkelig antisemittisme. Skadelig, fordi den fører til kirkelig triumferende hovmod. Feil, fordi den ikke stemmer med sentrale utsagn i Det nye testamentet. Selv om Israelsmisjonens fortid ikke direkte adresseres, ligger dette implisitt.
Betyr det at Israelsmisjonen driver aktivisme for å «frelse» jødene fra jødedommen, slik Westlie hevder? I våre grunnlagsdokumenter påpeker vi for det første at evangeliet i sitt utgangspunkt og vesen er jødisk. Troen på Jesus er ikke et ikke-jødisk påfunn. Jesus og hans apostler var ikke religionsstiftere, men en del av det jødiske folkefellesskap og deres tradisjoner. Jøder som kommer til tro på Jesus i dag, understeker nettopp denne tilhørigheten, blant annet ved å kalle seg messianske jøder og la sine guttebarn omskjæres. For dem handler det ikke om å skifte religion, men å finne sin jødiske identitet. At synagogen og rabbinsk jødedom tenker annerledes, er en annen sak. Misjon handler derfor ikke om aktivisme eller proselyttisme, slik vi definerer det, men å dele evangeliet om Jesus Messias med det folket som har førsteretten til å få høre. Det vil vi gjøre med respekt og ydmykhet.
En ydmyk holdning innebærer også et nødvendig oppgjør både med egen historie og kirkens antijødiske arv. Men den krever også handling og oppgjør med alt som truer det jødiske folks liv og identitet i dag. Her vil Israelsmisjonen spille en aktiv rolle.
Artikkelen er hentet fra bladet Først nr. 5/2022
